LITT OM ERIK SATIEs TEKSTER

(av Tor Einar Bekken)

Den franske komponisten Erik Satie (1866-1925) er først og fremst kjent som skaperen av små musikalske miniatyrer for piano, så som Tre Gymnopedier og Tre Gnossienner ; eller stykker i "pæreform"...
Han var en musikalsk surrealist i en tradisjon som på mange måter var en motreaksjon mot grandios Wagner-påvirkning i tida. Satie influerte i sin tur store franske impresjonister som Debussy og Ravel, og hans tanker fikk også innflytelse på seinere komponister som Poulenc og medlemmene i komponistgruppa 'Les Six'.

Fra mars til mai i 1914 skrev Satie en liten samling av små klaverstykker som han kalte Sports & Divertissements, som ikke ble publisert før i 1925, sannsynligvis fordi første verdenskrig stakk kjepper i hjulene for noteutgivelser generelt. Alle stykkene var illustrert av tegneren Charles Martin, som var en svært populær illustratør på denne tida. I utgangspunktet var komponistoppdraget tiltenkt Igor Stravinsky, men da denne krevde et honorar som ble ansett for å være utilbørlig høyt, gikk jobben til Satie. Satie var så beskjeden, og så lite opptatt av penger, at han anså det tilbudte honoraret som for høyt, og prøvde å prute prisen ned... Uansett, de små miniatyrene er perler, og de medfølgende tegningene er både humoristiske og vakre.

Imidlertid nøyde ikke Satie seg med å komponere musikk. Midt inne i den sirlig utførte kalligrafiske noteskriften (gjort av Satie selv) skrev han små tekster; kanskje som stikkord til pianisten - eller som små mini-historier. Ført videre inn i vår digitale tidsalder, kan det være interessant å gruble litt over hvordan en kunstner som Satie kunne ha brukt Twitter eller andre sosiale medier...



TRE SMÅ TEKSTER AV ERIK SATIE
(gjendiktet av Tor Einar Bekken):

(blindebukk)

let videre, frøken
mannen som elsker deg
er rett ved deg
så blek han er,
han skjelver på leppene -
ler du?
han holder hjertet sitt
med begge hender -
men, du passerer forbi
uten å merke
at han er der


(fisketur)

mumlende vann
ved elvebredden

en fisk kommer
så en til
og to til:
"hva skjer?"
"en fisker, en fattig fisker"
"takk"

alle går hjem,
også fiskeren

mumlende vann
ved elvebredden


(golf)

obersten er kledd
i voldsomt grønn
skotsk tweed

han vil vinne

bak følger caddien
bærende på bagger

skyene er overrasket,
hullene skjelver av frykt:
"obersten er her!"

nå gjør han en fin swing:
kølla går i tusen knas!!

MARY OG MAX:
MESTERLIG ANIMASJONSFILM

(av Tor Einar Bekken)

På norske kinoer går i disse dager en absolutt perle av en film. Det er ikke en stor og fancy hollywood-produksjon, heller ikke en pretensiøs euro-pudding, men tvertimot en liten australsk animasjonsfilm basert på historien om det usannsynlige brevvennskapet mellom ei lita australsk jente og en middelaldrende amerikansk mann med Aspergers syndrom. Filmen er vist til ovasjoner på filmfestivaler verden over, og er endelig å se i Norge.

Lille Mary Daisy Dinkle vokser opp i en liten gudsforlatt by i Australia, med ei alkoholisert mor og en mildt sagt fraværende far. Hun er uønsket, upopulær og utilpass, og er mye overlatt til seg sjøl og fjernsynet. De dysfunksjonelle voksne rundt henne er på ingen måte istand til å ivareta hennes behov, og hun er ofte ensom. Ved en tilfeldighet finner hun adressen til en viss Max Jerry Horowitz i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive til ham - uten å vite det minste om hvem han er - for å få svar på noe av det hun lurer og grubler på. Horowitz, som er en sterkt overvektig, ufør 44-åring med Aspergers syndrom, bestemmer seg for å svare, og dette blir opptakten til en fantastisk vakker historie om vennskap mot alle odds. Filmen er holdt i brunt/hvitt mens historien foregår i Australia, og i grått/hvitt i New York, med noen røde fargeklatter her og der. Historien er dypt gripende, og fortelles ved hjelp av animasjon der det vakre og det groteske går hånd i hånd. Skuespillere som Philip Seymour Hoffman, Barry Humphries (kjent som overdådige 'Dame Edna'), Toni Collette og Eric Bana gir stemmer til karakterene på ytterst troverdig vis. Denne filmen er simpelthen en kunstnerisk triumf for alle involverte. Den legger seg på minnet på en nesten uutslettelig måte, og er en rein oppvisning i filmatisk fortellerkunst. Her er ingen ting overflødig; ingenting forgjeves; ingenting påtrengende.

Hvordan vennskapet mellom Mary og Max utvikler seg skal ikke røpes her. Publikum er herved oppfordret til å slite seg løs fra godstolen, oppsøke kinoen og finne det ut sjøl. Det er grunn til å tro at både latter og gråt kan gjøre det nødvendig å medbringe rikelig med papirlommetørkler.

(kom og sett deg litt)

kom og sett deg litt, gutten min
fortell hva som skjer
der inne
hva leter du etter,
hva lurer du på,
hva er det du håper
å finne?

kom og sett deg litt, gutten min
la skuldra mi bli
ei pute
la sorgene fare
la farene dra
nå hviler vi oss litt
her ute

kom og sett deg litt, gutten min
døra er diger
og åpen
gråt til ditt beger
er fylt opp med salt
ei tåre kan bli
selve dråpen

kom og sett deg litt, gutten min
uansett hva som skjer
der inne
nå kommer nettene
mørke og grå
du veit du har alt
å vinne

(jeg drømte en morgen)

jeg drømte en morgen
at jeg var død

blodet
sto stille
i årene

jeg drømte en morgen
at jorda var rød

det rant
ikke lenger
fra sårene

jeg drømte en morgen
at jeg var død

de kom
med de hvite
bårene

jeg drømte en morgen
om jord og frø,
om tause blomster,
og at jeg var død -

det var
ingen trøst
i tårene

(hus forbi)

var vel strengt tatt
litt overrasket
over at jeg heller ikke i år
var å finne
blant de nominerte
til nobels fredspris

det faktum at
jeg stort sett ikke
har gjort katter og fluer
fortred det siste året
ser ut til å ha gått
upåaktet hen
igjen