FORSVAR
jeg syntes jo jeg måtte gjøre noe
da hele vår sivilisasjon slik vi kjenner den
var truet
så jeg valgte å reise til et ørkenland befolket av terrorister og mordere
for å hjelpe dem til å skjønne at bare de holdt opp
å forsvare seg eller legge ut bomber på vegene -
ja, så skulle vi slutte å drepe dem også.
herregud -
det er enkel logikk
eller hva?
onsdag 17. februar 2010
tirsdag 9. februar 2010
REVOLUSJONEN KOMMER KANSKJE PÅ TV:
GIL SCOTT-HERON ER TILBAKE
(av Tor Einar Bekken)
Helt på begynnelsen av 2010 kommer 2000-tallets foreløpig mest uventede plateutgivelse; I'M NEW HERE, med den legendariske Gil Scott-Heron - samfunnskritiker, poet, romanforfatter, musiker og rap-gudfar. Det er en etterlengtet tilbakekomst for en mann som etter å ha vært blant 60- og 70-tallets viktigste stemmer falt ned i en avgrunn av rusmisbruk, fattigdom, hjemløshet og kriminalitet. I løpet av noe nær en tyveårsperiode fra begynnelsen av 90-tallet var Scott-Heron borte fra scener og studioer, og satt gang på gang i fengsel for mindre narkotikaforbrytelser og småkriminalitet. Når han en sjelden gang var omtalt i media, skjedde det helst på grunn av slike negative hendelser, eller hvis gamle plater ble utgitt på nytt. At han skulle gå i studio og spille inn nye ting - attpåtil bra ting - ble i vide kretser ansett for fullstendig usannsynlig. Som kreativ kraft var Gil Scott-Heron ansett som ferdig og utrangert.
Derfor er det svært gledelig å konstatere at han nå har kommet opp fra dypet med en utgivelse der han viser seg vital og interessant. Både viljen og evnen til å skape nye ting har tydeligvis ikke blitt knekt av nærmere to tiår på utsiden av både musikkbransjen og resten av samfunnet. Forhistorien til den nye utgivelsen er også spesiell. Platedirektør Richard Russell fra XL Records besøkte Gil Scott-Heron i fengselet, og gjorde avtale med ham om å spille inn nye ting da han slapp ut. Scott-Heron, som befant seg i dype økonomiske problemer, skjønte at dette var et tilbud han bare måtte prøve å forholde seg til og svarte ja. Etter løslatelsen jobbet han i studio med Russell, og resultatet ble utgitt på cd i februar - etter å ha vært tilgjengelig for streaming på nettet noen uker.
Før denne nye plata - og før sin lange fraværsperiode - hadde Gil Scott-Heron en lang og fruktbar karriere som forfatter og musiker. Han ble født i 1949, av to foreldre som skiltes etter kort tid. Hans far var den første svarte spilleren på fotballaget Celtic i Skottland, og hadde jamaicansk opprinnelse. Moren var amerikansk, og etter foreldrenes skilsmisse vokste Gil opp i Tennessee hos bestemora. Dette er utførlig skildret i sangen 'On Coming From A Broken Home' på den nye plata. Da bestemora døde måtte 13-årigen flytte til mora i Bronx, og fikk etterhvert universitetsstipend på grunn av sitt åpenbare forfattertalent. Drapene på Malcolm X og Martin Luther King formet ham til en politsk radikal, agiterende poet og forfatter, med boktitler som THE VULTURE og THE NIGGER FACTORY. Mange av sangene hans var ikke mindre agiterende, som f.eks 'The Revolution Will Not Be Televised', 'The Bottle', 'Angel Dust' og 'Home Is Where The Hatred Is'. Ta med andre som 'Whitey On The Moon', 'Winter In America' og 'We Almost Lost Detroit' - og bildet av en kompromissløs forfatter med en egen evne til å gjennomskue snikksnakk og svada kompletteres. Svært mange av Scott-Herons beste tekster (inklusive en versjon av 'Coming From A Broken Home') er samlet i boka NOW AND THEN - THE POEMS OF GIL SCOTT-HERON (på forlaget Canongate US), og den boka anbefales uten forbehold. Den er lett å få tak i på nettet eller hos oppegående bokhandlere.
I'M NEW HERE er ei kort plate. Den varer bare 28 minutter, og er dermed kanskje mer som en EP å regne. Det er likevel fascinerende å se hvor mye sterkt materiale Scott-Heron og produsent Russell har klart å putte inn på så liten tid. Her er sanger om oppvekst og personlige demoner, og en hjerteskjærende cover-versjon av Robert Johnsons foruroligende 'Me And The Devil'; gjort i en kald, moderne versjon som på mange vis setter standard for hvordan dagens artister kan forholde seg til ikoniske klassikere av denne typen. Plata innholder også en rekke små 'sound bytes' av noen sekunders varighet - et effektivt grep som gir en helt egen stemning. På toppen av det hele har Gil Scott-Heron, som er en av musikkverdenens mest samplede artister, samplet en av vår tids store hip-hop-stjerner, Kanye West. Dette er gjort med stil, og viser at det fortsatt er glimt i øyet til den gamle mester.
Når en stor artist kommer tilbake i platehyllene etter å vært totalt indisponert i så mange år er det lov å håpe at denne nye bølgen av kreativitet vil utvikle seg og vare ved. Faren er at Gil Scott-Heron igjen mister grepet og havner tilbake i sitt tidligere uføre. Det ville i så fall være et sørgelig tap, ikke minst for Scott-Heron personlig, men også for publikum. Derfor er det så uhyre viktig at lyttere nå gir ham en sjanse. For en mann som har fått nye sjanser i en alder av seksti år er det liten tid å miste. Foreløpig er det uklart hvorvidt han er i stand til, eller villig til å turnere, men det er lov å håpe.
GIL SCOTT-HERON ER TILBAKE
(av Tor Einar Bekken)
Helt på begynnelsen av 2010 kommer 2000-tallets foreløpig mest uventede plateutgivelse; I'M NEW HERE, med den legendariske Gil Scott-Heron - samfunnskritiker, poet, romanforfatter, musiker og rap-gudfar. Det er en etterlengtet tilbakekomst for en mann som etter å ha vært blant 60- og 70-tallets viktigste stemmer falt ned i en avgrunn av rusmisbruk, fattigdom, hjemløshet og kriminalitet. I løpet av noe nær en tyveårsperiode fra begynnelsen av 90-tallet var Scott-Heron borte fra scener og studioer, og satt gang på gang i fengsel for mindre narkotikaforbrytelser og småkriminalitet. Når han en sjelden gang var omtalt i media, skjedde det helst på grunn av slike negative hendelser, eller hvis gamle plater ble utgitt på nytt. At han skulle gå i studio og spille inn nye ting - attpåtil bra ting - ble i vide kretser ansett for fullstendig usannsynlig. Som kreativ kraft var Gil Scott-Heron ansett som ferdig og utrangert.
Derfor er det svært gledelig å konstatere at han nå har kommet opp fra dypet med en utgivelse der han viser seg vital og interessant. Både viljen og evnen til å skape nye ting har tydeligvis ikke blitt knekt av nærmere to tiår på utsiden av både musikkbransjen og resten av samfunnet. Forhistorien til den nye utgivelsen er også spesiell. Platedirektør Richard Russell fra XL Records besøkte Gil Scott-Heron i fengselet, og gjorde avtale med ham om å spille inn nye ting da han slapp ut. Scott-Heron, som befant seg i dype økonomiske problemer, skjønte at dette var et tilbud han bare måtte prøve å forholde seg til og svarte ja. Etter løslatelsen jobbet han i studio med Russell, og resultatet ble utgitt på cd i februar - etter å ha vært tilgjengelig for streaming på nettet noen uker.
Før denne nye plata - og før sin lange fraværsperiode - hadde Gil Scott-Heron en lang og fruktbar karriere som forfatter og musiker. Han ble født i 1949, av to foreldre som skiltes etter kort tid. Hans far var den første svarte spilleren på fotballaget Celtic i Skottland, og hadde jamaicansk opprinnelse. Moren var amerikansk, og etter foreldrenes skilsmisse vokste Gil opp i Tennessee hos bestemora. Dette er utførlig skildret i sangen 'On Coming From A Broken Home' på den nye plata. Da bestemora døde måtte 13-årigen flytte til mora i Bronx, og fikk etterhvert universitetsstipend på grunn av sitt åpenbare forfattertalent. Drapene på Malcolm X og Martin Luther King formet ham til en politsk radikal, agiterende poet og forfatter, med boktitler som THE VULTURE og THE NIGGER FACTORY. Mange av sangene hans var ikke mindre agiterende, som f.eks 'The Revolution Will Not Be Televised', 'The Bottle', 'Angel Dust' og 'Home Is Where The Hatred Is'. Ta med andre som 'Whitey On The Moon', 'Winter In America' og 'We Almost Lost Detroit' - og bildet av en kompromissløs forfatter med en egen evne til å gjennomskue snikksnakk og svada kompletteres. Svært mange av Scott-Herons beste tekster (inklusive en versjon av 'Coming From A Broken Home') er samlet i boka NOW AND THEN - THE POEMS OF GIL SCOTT-HERON (på forlaget Canongate US), og den boka anbefales uten forbehold. Den er lett å få tak i på nettet eller hos oppegående bokhandlere.
I'M NEW HERE er ei kort plate. Den varer bare 28 minutter, og er dermed kanskje mer som en EP å regne. Det er likevel fascinerende å se hvor mye sterkt materiale Scott-Heron og produsent Russell har klart å putte inn på så liten tid. Her er sanger om oppvekst og personlige demoner, og en hjerteskjærende cover-versjon av Robert Johnsons foruroligende 'Me And The Devil'; gjort i en kald, moderne versjon som på mange vis setter standard for hvordan dagens artister kan forholde seg til ikoniske klassikere av denne typen. Plata innholder også en rekke små 'sound bytes' av noen sekunders varighet - et effektivt grep som gir en helt egen stemning. På toppen av det hele har Gil Scott-Heron, som er en av musikkverdenens mest samplede artister, samplet en av vår tids store hip-hop-stjerner, Kanye West. Dette er gjort med stil, og viser at det fortsatt er glimt i øyet til den gamle mester.
Når en stor artist kommer tilbake i platehyllene etter å vært totalt indisponert i så mange år er det lov å håpe at denne nye bølgen av kreativitet vil utvikle seg og vare ved. Faren er at Gil Scott-Heron igjen mister grepet og havner tilbake i sitt tidligere uføre. Det ville i så fall være et sørgelig tap, ikke minst for Scott-Heron personlig, men også for publikum. Derfor er det så uhyre viktig at lyttere nå gir ham en sjanse. For en mann som har fått nye sjanser i en alder av seksti år er det liten tid å miste. Foreløpig er det uklart hvorvidt han er i stand til, eller villig til å turnere, men det er lov å håpe.
onsdag 3. februar 2010
OVERTRAMP I KLAVERET
(Av Tor Einar Bekken)
Om den legendariske amerikanske jazzpianisten Art Tatum (1910-1959) fortelles følgende anekdote: Tatum turnerte uavbrutt som solopianist rundt omkring i USA, og kom stadig til nye steder og nye pianoer. Pianoene var av mildt sagt varierende kvalitet, fra det ypperste av det ypperste til det dårligste av det dårlige. Hver gang Tatum (som var sterkt svaksynt) satte seg ned ved et ukjent instrument la han høyre hånd øverst i diskanten og spilte seg kromatisk nedover til basstonene i en eneste lang, hurtig bevegelse. På den måten merket han seg hvilke toner som var sure og hvilke tangenter som ikke virket. På konserten unnlot han å bruke disse, og det er høyst sannsynlig at publikum ikke la merke til denne formen for seleksjon overhodet...
Nå har det seg en gang slik at de aller fleste av oss som spiller piano i offentligheten ikke er i nærheten av Tatums tekniske og musikalske begavelse. Derfor blir vårt møte med elendige akustiske instrumenter heller preget av oppgitthet, negativitet og generelt mismot. Der Tatum var i posisjon til å kunne bestemme over instrumentet, er vi andre til en viss grad i en situasjon der instrumentet bestemmer over oss. Slikt blir det ikke nødvendigvis god musikk av.
Med dette som bakteppe er det forstemmende i dobbelt forstand å lese i seneste nummer av MUSIKK-KULTUR (bladet til Musikernes Fellesorganisasjon) at Norges eneste pianostemmerutdanning - ved Rud VGS i Bærum - nå står i fare for å bli nedlagt. Akershus fylke ønsker å få gjort den landsdekkende linja om til ei såkalt 'landslinje', slik at Staten blir den viktigste finansieringskilden. Dette har Kulturdepartementet avslått, med henvisning til pengemangel på dagens budsjett.
I følge bladet er det i dag ca sytti pianostemmere i Norge, de aller fleste lokalisert i Oslo-området og i større byer. I distriktene er det etterhvert en skrikende mangel på kvalifiserte pianostemmere, noe som medfører at mange pianister driver provisorisk nødhjelpsstemming av instrumentene før konserter, eller har med digitalpianoer som ikke trenger stemming. Dette er en uholdbar og fornedrende situasjon for musikere som har brukt store deler av sitt liv til å lære seg å beherske et av vår kulturs viktigste musikkinstrumenter. Pianoet slik vi kjenner det i dag er over to hundre år gammelt, og har inspirert musikere fra Beethoven til Cecil Taylor - fra Brahms til Keith Jarrett. Instrumentet inneholder flere tusen deler, noe som burde gjøre det innlysende at det trengs godt skolerte fagfolk til vedlikehold og reparasjon.
At mange av de aktive pianostemmerne snart er klare for pensjon tilsier også at det akustiske pianoet står i fare for å tape status i vide kretser, og ende som et eliteinstrument - kun tilgjengelig i fora som Olavshallen, Grieghallen, ymse kulturhus i sentrale strøk eller i institusjoner for høyere musikkutdanning. Slik det er nå er instrumentets anseelse allerede truet, på grunn av til dels svært trasige pianoer i klasse- og musikkrom på skoler rundt omkring i kommunene. Noen av mine elever i Kulturskolen, barn som har spilt piano i noen få måneder eller år, fortviler over instrumentenes standard, og sier de heller vil spille andre instrumenter eller elektriske keyboards. Barn er ikke dumme. De hører at et instrument ikke låter slik de forventer, og blir skuffet og frustrert over å måtte kjempe med noe som heller burde vært dratt ut på en åpen plass, dynket i bensin og brent ved solnedgang. Alternativet til slik destruktivitet er imidlertid å være konstruktiv; nemlig å sørge for at instrumentene - som ofte er gode i utgangspunktet - vedlikeholdes, stemmes og passes på året rundt. Vi snakker om kunstredskaper, ikke møbler.
Vi pianister smiler ofte halvkvalt, før vi bruker disse instrumentvrakene, eller plugger inn det digitale pianoet. Det forhindrer ikke at mange av oss finner det ytterst sørgelig å måtte konstatere at det akustiske pianoet er i ferd med å forsvinne, både fra undervisningsrom, klubbscener, og andre scener. Den store klassiske gitaristen Andres Segovia uttalte i sin tid i intervju med Studs Terkel at han alltid spilte uten elektrisk forsterkning av noe slag; slik forsterkning 'ødela gitarens poesi', mente han. Det bør være økonomisk sett relativt trygt å vedde noen kroner på at ingen konsertarrangør ga Segovia en dårlig Stratocaster-kopi og ba ham om å dra noen låter. Segovia hadde imidlertid flaks i sitt instrumentvalg, da han kunne ha med seg sin egen gitar på konsert. Der stiller vi pianister dårligere rustet, med mindre vi har bærehjelp eller tar sjansen på anabole steroider på regulær basis.
Det akustiske pianoets poesi er lite omtalt av kulturbyråkrater og andre beslutningstakere i samfunnet. Der i gården er det mer lyden av klingende mynt, knitrende sedler eller synet av tall på pc-skjermen som gjelder. Fattigdommen har mange ansikter.
(Av Tor Einar Bekken)
Om den legendariske amerikanske jazzpianisten Art Tatum (1910-1959) fortelles følgende anekdote: Tatum turnerte uavbrutt som solopianist rundt omkring i USA, og kom stadig til nye steder og nye pianoer. Pianoene var av mildt sagt varierende kvalitet, fra det ypperste av det ypperste til det dårligste av det dårlige. Hver gang Tatum (som var sterkt svaksynt) satte seg ned ved et ukjent instrument la han høyre hånd øverst i diskanten og spilte seg kromatisk nedover til basstonene i en eneste lang, hurtig bevegelse. På den måten merket han seg hvilke toner som var sure og hvilke tangenter som ikke virket. På konserten unnlot han å bruke disse, og det er høyst sannsynlig at publikum ikke la merke til denne formen for seleksjon overhodet...
Nå har det seg en gang slik at de aller fleste av oss som spiller piano i offentligheten ikke er i nærheten av Tatums tekniske og musikalske begavelse. Derfor blir vårt møte med elendige akustiske instrumenter heller preget av oppgitthet, negativitet og generelt mismot. Der Tatum var i posisjon til å kunne bestemme over instrumentet, er vi andre til en viss grad i en situasjon der instrumentet bestemmer over oss. Slikt blir det ikke nødvendigvis god musikk av.
Med dette som bakteppe er det forstemmende i dobbelt forstand å lese i seneste nummer av MUSIKK-KULTUR (bladet til Musikernes Fellesorganisasjon) at Norges eneste pianostemmerutdanning - ved Rud VGS i Bærum - nå står i fare for å bli nedlagt. Akershus fylke ønsker å få gjort den landsdekkende linja om til ei såkalt 'landslinje', slik at Staten blir den viktigste finansieringskilden. Dette har Kulturdepartementet avslått, med henvisning til pengemangel på dagens budsjett.
I følge bladet er det i dag ca sytti pianostemmere i Norge, de aller fleste lokalisert i Oslo-området og i større byer. I distriktene er det etterhvert en skrikende mangel på kvalifiserte pianostemmere, noe som medfører at mange pianister driver provisorisk nødhjelpsstemming av instrumentene før konserter, eller har med digitalpianoer som ikke trenger stemming. Dette er en uholdbar og fornedrende situasjon for musikere som har brukt store deler av sitt liv til å lære seg å beherske et av vår kulturs viktigste musikkinstrumenter. Pianoet slik vi kjenner det i dag er over to hundre år gammelt, og har inspirert musikere fra Beethoven til Cecil Taylor - fra Brahms til Keith Jarrett. Instrumentet inneholder flere tusen deler, noe som burde gjøre det innlysende at det trengs godt skolerte fagfolk til vedlikehold og reparasjon.
At mange av de aktive pianostemmerne snart er klare for pensjon tilsier også at det akustiske pianoet står i fare for å tape status i vide kretser, og ende som et eliteinstrument - kun tilgjengelig i fora som Olavshallen, Grieghallen, ymse kulturhus i sentrale strøk eller i institusjoner for høyere musikkutdanning. Slik det er nå er instrumentets anseelse allerede truet, på grunn av til dels svært trasige pianoer i klasse- og musikkrom på skoler rundt omkring i kommunene. Noen av mine elever i Kulturskolen, barn som har spilt piano i noen få måneder eller år, fortviler over instrumentenes standard, og sier de heller vil spille andre instrumenter eller elektriske keyboards. Barn er ikke dumme. De hører at et instrument ikke låter slik de forventer, og blir skuffet og frustrert over å måtte kjempe med noe som heller burde vært dratt ut på en åpen plass, dynket i bensin og brent ved solnedgang. Alternativet til slik destruktivitet er imidlertid å være konstruktiv; nemlig å sørge for at instrumentene - som ofte er gode i utgangspunktet - vedlikeholdes, stemmes og passes på året rundt. Vi snakker om kunstredskaper, ikke møbler.
Vi pianister smiler ofte halvkvalt, før vi bruker disse instrumentvrakene, eller plugger inn det digitale pianoet. Det forhindrer ikke at mange av oss finner det ytterst sørgelig å måtte konstatere at det akustiske pianoet er i ferd med å forsvinne, både fra undervisningsrom, klubbscener, og andre scener. Den store klassiske gitaristen Andres Segovia uttalte i sin tid i intervju med Studs Terkel at han alltid spilte uten elektrisk forsterkning av noe slag; slik forsterkning 'ødela gitarens poesi', mente han. Det bør være økonomisk sett relativt trygt å vedde noen kroner på at ingen konsertarrangør ga Segovia en dårlig Stratocaster-kopi og ba ham om å dra noen låter. Segovia hadde imidlertid flaks i sitt instrumentvalg, da han kunne ha med seg sin egen gitar på konsert. Der stiller vi pianister dårligere rustet, med mindre vi har bærehjelp eller tar sjansen på anabole steroider på regulær basis.
Det akustiske pianoets poesi er lite omtalt av kulturbyråkrater og andre beslutningstakere i samfunnet. Der i gården er det mer lyden av klingende mynt, knitrende sedler eller synet av tall på pc-skjermen som gjelder. Fattigdommen har mange ansikter.
HOWARD ZINN (1922 - 2010)
FOLKETS HISTORIKER
(av Tor Einar Bekken)
Den 27.januar døde den kjente amerikanske historikeren og forfatteren Howard Zinn i Santa Monica, California, 87 år gammel. Han fikk hjerteinfarkt under en svømmetur, og livet sto ikke til å redde. Med dette har den amerikanske venstresida mistet en av sine fremste intellektuelle.
Zinn er først og fremst kjent for sin banebrytende bok A PEOPLE'S HISTORY OF THE UNITED STATES, der han skildrer USA's historie nedenfra. Han går inn i historien fra slavenes, arbeidernes, kvinnenes, minoritetenes og aktivistenes perspektiv, og belyser hvordan også det amerikanske samfunnet har vokst fram som et resultat av klassekamp og stridigheter mellom grupper i samfunnet. Forholdet mellom fattig og rik, priviligert og underpriviligert er sjelden skildret med samme kraft i en historisk framstilling av en nasjons framvekst. Boka ble en bestseller av de sjeldne, og har helt berettiget oppnådd klassikerstatus innenfor moderne politisk og historisk litteratur.
Howard Zinn var i sitt lange liv og virke en omstridt forfatter, han ble ofte forsøkt kneblet av akademiske overordnede eller latterliggjort av politiske motstandere. Zinn fortsatte imidlertid ufortrødent sin virksomhet, og deltok aktivt i samfunnsdebatten til siste stund. Han var en klar og tydelig motstander av amerikanernes invasjon i Irak. I følge Zinn var det "...ikke noe flagg som er stort nok til å skjule skammen ved å drepe uskyldige mennesker, for et uoppnåelig mål...", og han deltok i demonstrasjoner og andre folkelige markeringer av krigsmotstanden.
Fra første stund var Zinn også en aktiv deltaker i borgerrettighetskampen på 50- ,60-, og 70-tallet, både som aktivist og som rådgiver for andre aktivister. Denne virksomheten førte til at han ble oppsagt som professor ved Spelman College i 1963, av åpenbare politiske årsaker. Zinn lot seg imidlertid ikke stoppe, og han har publisert en lang rekke bøker om borgerrettskampen, både som historiker og som deltaker og aktivist i det politiske og praktiske arbeidet. Han fortsatte å være en inspirasjons- og kraftkilde for alle slags progressive krefter og hans endelige innflytelse er det ennå for tidlig å vurdere med særlig stor grad av troverdighet. Det eneste som kan fastslås er at han var en positiv kraft.
Howard Zinn levde lenge nok til å se at det arbeidet han nedla oppnådde innflytelse og anerkjennelse. Hans stemme vil bli sårt savnet i den internasjonale debatten, særlig i et politisk klima som er inne i en periode hvor høyrekrefter og reaksjonært samfunnssyn får stadig større innflytelse der beslutninger treffes.
Alle som er interessert i Howard Zinns liv og forfatterskap vil finne et stort antall bøker og artikler tilgjengelig på internett. De utgjør lesning som er viktigere enn noensinne.
FOLKETS HISTORIKER
(av Tor Einar Bekken)
Den 27.januar døde den kjente amerikanske historikeren og forfatteren Howard Zinn i Santa Monica, California, 87 år gammel. Han fikk hjerteinfarkt under en svømmetur, og livet sto ikke til å redde. Med dette har den amerikanske venstresida mistet en av sine fremste intellektuelle.
Zinn er først og fremst kjent for sin banebrytende bok A PEOPLE'S HISTORY OF THE UNITED STATES, der han skildrer USA's historie nedenfra. Han går inn i historien fra slavenes, arbeidernes, kvinnenes, minoritetenes og aktivistenes perspektiv, og belyser hvordan også det amerikanske samfunnet har vokst fram som et resultat av klassekamp og stridigheter mellom grupper i samfunnet. Forholdet mellom fattig og rik, priviligert og underpriviligert er sjelden skildret med samme kraft i en historisk framstilling av en nasjons framvekst. Boka ble en bestseller av de sjeldne, og har helt berettiget oppnådd klassikerstatus innenfor moderne politisk og historisk litteratur.
Howard Zinn var i sitt lange liv og virke en omstridt forfatter, han ble ofte forsøkt kneblet av akademiske overordnede eller latterliggjort av politiske motstandere. Zinn fortsatte imidlertid ufortrødent sin virksomhet, og deltok aktivt i samfunnsdebatten til siste stund. Han var en klar og tydelig motstander av amerikanernes invasjon i Irak. I følge Zinn var det "...ikke noe flagg som er stort nok til å skjule skammen ved å drepe uskyldige mennesker, for et uoppnåelig mål...", og han deltok i demonstrasjoner og andre folkelige markeringer av krigsmotstanden.
Fra første stund var Zinn også en aktiv deltaker i borgerrettighetskampen på 50- ,60-, og 70-tallet, både som aktivist og som rådgiver for andre aktivister. Denne virksomheten førte til at han ble oppsagt som professor ved Spelman College i 1963, av åpenbare politiske årsaker. Zinn lot seg imidlertid ikke stoppe, og han har publisert en lang rekke bøker om borgerrettskampen, både som historiker og som deltaker og aktivist i det politiske og praktiske arbeidet. Han fortsatte å være en inspirasjons- og kraftkilde for alle slags progressive krefter og hans endelige innflytelse er det ennå for tidlig å vurdere med særlig stor grad av troverdighet. Det eneste som kan fastslås er at han var en positiv kraft.
Howard Zinn levde lenge nok til å se at det arbeidet han nedla oppnådde innflytelse og anerkjennelse. Hans stemme vil bli sårt savnet i den internasjonale debatten, særlig i et politisk klima som er inne i en periode hvor høyrekrefter og reaksjonært samfunnssyn får stadig større innflytelse der beslutninger treffes.
Alle som er interessert i Howard Zinns liv og forfatterskap vil finne et stort antall bøker og artikler tilgjengelig på internett. De utgjør lesning som er viktigere enn noensinne.
mandag 26. oktober 2009
BUSINESS
BUSINESS
jeg er forråtningsmann
sa begravelsesagenten
og jeg tenkte
endelig noen
som tar hardere tak
enn taktekkerne
endelig noen som fester grepet
bedre enn gitarister
endelig et gyllent øyeblikk
som setter selveste gullsmeden
i skyggen
jeg er forråtningsmann
sa begravelsesagenten
og jeg tenkte
endelig noen
som tar hardere tak
enn taktekkerne
endelig noen som fester grepet
bedre enn gitarister
endelig et gyllent øyeblikk
som setter selveste gullsmeden
i skyggen
onsdag 29. juli 2009
sommer
sitter i det gamle huset mitt på finnskogen
grå skyer i horisonten
snart er det kaffe
en fin dag egentlig
grå skyer i horisonten
snart er det kaffe
en fin dag egentlig
tirsdag 24. mars 2009
Eddie Bo (1930-2009)
På formiddagen fredag 20.mars tikker det inn ei melding om at New Orleans-legenden Eddie Bo døde onsdagen før. Han var en av New Orleans' viktigste R&B-artister, og med unntak av Fats Domino er han den musikeren i New Orleans med flest plateinnspillinger på samvittigheten. Han var et forbilde for bl.a. The Meters, Neville Brothers, Dr John og Allen Toussaint, og en hardtarbeidende live-artist med et enestående grep om publikum helt til det siste.
I tillegg var Eddie en god bekjent og venn av min familie og meg, noe som gjør at jeg vil gi ham noen ord med på vegen.
Jeg hørte om Eddie Bo første gang da det tidlig på 90-tallet kom ut ei plate med tittelen KEYS TO THE CRESCENT CITY på Rounder Records. Plata var ei samleplate med solo piano-innspillinger av Art Neville, Charles Brown, Willie Tee og Eddie. Han var representert med to låter som jeg likte umiddelbart - rått og vilt og totalt funky - behovet for et band var fullstendig tilsidesatt av Eddie's ustoppelige energi og drivende beat. Jeg gikk ut og skaffet meg gamle innspillinger fra 50- og 60-tallet, og ble en ekte Eddie Bo-fan.
I 1998 var min høygravide kone og jeg i New Orleans for å suge inn inntrykk på Jazz & Heritage Festival, og under radiostasjonen WWOZ's årlige PIANO NIGHT begynte vi å bli slitne etter ti timers kontinuerlig pianoblues i stjerneklasse. Vi vurderte å ta taxi hjem, da en stemme annonserte Eddie Bo over anlegget. Eddie entret scenen iført capuccino-beige polyesterdress og arabisk hodebekledning, og i samspill med musikere fra Fats Domino's band leverte han en ren maktdemonstrasjon fra scenen som fikk klubben Tipitina's og alle som var der til å stå som tullinger på gulvet og skrike etter mer da showet var ferdig. Etter denne skjellsettende opplevelsen så vi Eddie på festivalområdet og på klubben Margaritaville, der han hadde en gig på ettermiddagen torsdager, fredager og lørdager en lang periode. Konsertene på Margaritaville var om mulig enda tøffere enn på Tipitina's. Hele baren var forvandlet til en sydende, kokende og dansende grøt av folk som sang med på låtene og hylte i gledesrus. Jeg følte meg som en sjuendeklassing som smugrøyker for første gang sammen med de store gutta. Der og da skjønte jeg at mitt musikalske liv var forandret for alltid. Da vi dro fra Margaritaville fikk vi et kort med Eddie's mailadresse, og da vi kom hjem til Norge begynte vi kommunisere på mail. Eddie og hans manager-søster Veronica var imponert over at vår lille sønn hadde vært på tre Eddie Bo-konserter før han ble født, og de ville gjerne ha bilde av ham til hjemmesida si. Han var "the youngest fan", og selvom det nå kanskje er noen som er yngre ligger bildet fortsatt på Eddie's offisielle hjemmeside....
I 1999 fikk jeg så en uventet henvendelse fra Aage Teigen, daværende leder for Oslo Jazzfestival. Kunne jeg tenke meg å dele scene med Eddie Bo på tre konserter på festivalen det året? Uten å nøle sa jeg ja, og Eddie og Veronica kom halve jorda rundt for å møte oss igjen. Eddie hadde i utgangspunktet ingen peiling på om jeg kunne spille eller ikke. Han kom hele den lange vegen for å opptre med en helt ukjent musiker, og han var en fryd å jobbe med. I løpet av festivalen tilbrakte vi mye tid sammen, ikke bare på scenen, men også rundt i byen og på hotellet. Eddie viste seg å være en glitrende historieforteller og ett oppkomme av anekdoter om sin hjemby og musikere han hadde jobbet med. Vi kunne også snakke om snekring - som jeg egentlig ikke kan noe om - og blomster. Eddie var både snekker og gartner da han ikke spilte, og jeg tror han likte å snakke om andre ting i tillegg til musikk - i likhet med mange andre store musikere. Selvom Eddie dengang nettopp hadde mistet alt han eide i en brann, ga han alt på scenen. Han var totalt tilstedeværende, og publikum elsket ham.
I 2005, tre uker før Katrina, var min kone og jeg nok en gang i New Orleans. Vi besøkte Eddie på hans kafe, vi var ute og spiste, og vi hadde mye kontakt. Det var som å komme hjem til noen vi hadde kjent hele livet, og det hvilte en positiv ro rundt Eddie i alt han gjorde. Da vi så kom hjem til Norge og satt maktesløse i stua og så på Katrina på CNN, var det som å ha et slags uvirkelig mareritt gående. Hvordan det må ha vært for Eddie å miste alt nok en gang, i en alder av 75 år, kan vi bare spekulere på. Likevel reiste han seg igjen, og vi fortsatte å ha kontakt, ofte flere ganger i uka. Vi mailet om alt mulig rart, og både Eddie og Veronica hadde positive tanker om det meste. Derfor var det en sann fryd å oppleve at Kjell Inge Brovoll og Blues In Hell valgte å få Eddie til Norge nok en gang. Eddie fikk den første Blues In Hell-Award, og han og jeg spilte åpningskonsert, noe som var en udelt glede. Han gikk av scenen med smil fra øre til øre, og et publikum som ropte på mer, etter at han hadde danset som en ungfole over scenegulvet og flørtet med damene i salen. Alle som var der vil huske det lenge. Dessverre ble Eddie syk under festivalen, men kviknet til igjen da han kom hjem. Han var ved godt mot nå, og gledet seg til å spille under årets Jazz & Heritage Festival. Skjebnen ville det annerledes, og han døde altså 18.mars av et massivt hjerteinfarkt. Uten smerte, uten sykehusopphold, med støvlene på.
Alle som vil lese streit biografisk stoff om Eddie kan gjøre det ved å ta et søk på Google. Jeg for min del vil bare si at Eddie Bo - i tillegg til å være en fantastisk musiker - var en av de beste personene jeg har møtt. Et tvers gjennom godt menneske med en enestående evne til å skape glede, trivsel og positivitet rundt seg. I den tida jeg kjente ham følte jeg meg priviligert og beæret - ikke minst fordi han ville opptre med meg. I løpet av de sju-åtte konsertene vi gjorde sammen lærte jeg mer om rytme, groove og timing enn i alle de andre timene i livet der jeg har holdt på med musikk. Jeg håper dypt og inderlig at Eddie nå hviler i fred. New Orleans og verden forøvrig er litt fattigere nå som han er borte. Likevel, som søsteren Veronica sa, nå har vi alle en som taler vår sak i himmelen.
TOR EINAR BEKKEN
I tillegg var Eddie en god bekjent og venn av min familie og meg, noe som gjør at jeg vil gi ham noen ord med på vegen.
Jeg hørte om Eddie Bo første gang da det tidlig på 90-tallet kom ut ei plate med tittelen KEYS TO THE CRESCENT CITY på Rounder Records. Plata var ei samleplate med solo piano-innspillinger av Art Neville, Charles Brown, Willie Tee og Eddie. Han var representert med to låter som jeg likte umiddelbart - rått og vilt og totalt funky - behovet for et band var fullstendig tilsidesatt av Eddie's ustoppelige energi og drivende beat. Jeg gikk ut og skaffet meg gamle innspillinger fra 50- og 60-tallet, og ble en ekte Eddie Bo-fan.
I 1998 var min høygravide kone og jeg i New Orleans for å suge inn inntrykk på Jazz & Heritage Festival, og under radiostasjonen WWOZ's årlige PIANO NIGHT begynte vi å bli slitne etter ti timers kontinuerlig pianoblues i stjerneklasse. Vi vurderte å ta taxi hjem, da en stemme annonserte Eddie Bo over anlegget. Eddie entret scenen iført capuccino-beige polyesterdress og arabisk hodebekledning, og i samspill med musikere fra Fats Domino's band leverte han en ren maktdemonstrasjon fra scenen som fikk klubben Tipitina's og alle som var der til å stå som tullinger på gulvet og skrike etter mer da showet var ferdig. Etter denne skjellsettende opplevelsen så vi Eddie på festivalområdet og på klubben Margaritaville, der han hadde en gig på ettermiddagen torsdager, fredager og lørdager en lang periode. Konsertene på Margaritaville var om mulig enda tøffere enn på Tipitina's. Hele baren var forvandlet til en sydende, kokende og dansende grøt av folk som sang med på låtene og hylte i gledesrus. Jeg følte meg som en sjuendeklassing som smugrøyker for første gang sammen med de store gutta. Der og da skjønte jeg at mitt musikalske liv var forandret for alltid. Da vi dro fra Margaritaville fikk vi et kort med Eddie's mailadresse, og da vi kom hjem til Norge begynte vi kommunisere på mail. Eddie og hans manager-søster Veronica var imponert over at vår lille sønn hadde vært på tre Eddie Bo-konserter før han ble født, og de ville gjerne ha bilde av ham til hjemmesida si. Han var "the youngest fan", og selvom det nå kanskje er noen som er yngre ligger bildet fortsatt på Eddie's offisielle hjemmeside....
I 1999 fikk jeg så en uventet henvendelse fra Aage Teigen, daværende leder for Oslo Jazzfestival. Kunne jeg tenke meg å dele scene med Eddie Bo på tre konserter på festivalen det året? Uten å nøle sa jeg ja, og Eddie og Veronica kom halve jorda rundt for å møte oss igjen. Eddie hadde i utgangspunktet ingen peiling på om jeg kunne spille eller ikke. Han kom hele den lange vegen for å opptre med en helt ukjent musiker, og han var en fryd å jobbe med. I løpet av festivalen tilbrakte vi mye tid sammen, ikke bare på scenen, men også rundt i byen og på hotellet. Eddie viste seg å være en glitrende historieforteller og ett oppkomme av anekdoter om sin hjemby og musikere han hadde jobbet med. Vi kunne også snakke om snekring - som jeg egentlig ikke kan noe om - og blomster. Eddie var både snekker og gartner da han ikke spilte, og jeg tror han likte å snakke om andre ting i tillegg til musikk - i likhet med mange andre store musikere. Selvom Eddie dengang nettopp hadde mistet alt han eide i en brann, ga han alt på scenen. Han var totalt tilstedeværende, og publikum elsket ham.
I 2005, tre uker før Katrina, var min kone og jeg nok en gang i New Orleans. Vi besøkte Eddie på hans kafe, vi var ute og spiste, og vi hadde mye kontakt. Det var som å komme hjem til noen vi hadde kjent hele livet, og det hvilte en positiv ro rundt Eddie i alt han gjorde. Da vi så kom hjem til Norge og satt maktesløse i stua og så på Katrina på CNN, var det som å ha et slags uvirkelig mareritt gående. Hvordan det må ha vært for Eddie å miste alt nok en gang, i en alder av 75 år, kan vi bare spekulere på. Likevel reiste han seg igjen, og vi fortsatte å ha kontakt, ofte flere ganger i uka. Vi mailet om alt mulig rart, og både Eddie og Veronica hadde positive tanker om det meste. Derfor var det en sann fryd å oppleve at Kjell Inge Brovoll og Blues In Hell valgte å få Eddie til Norge nok en gang. Eddie fikk den første Blues In Hell-Award, og han og jeg spilte åpningskonsert, noe som var en udelt glede. Han gikk av scenen med smil fra øre til øre, og et publikum som ropte på mer, etter at han hadde danset som en ungfole over scenegulvet og flørtet med damene i salen. Alle som var der vil huske det lenge. Dessverre ble Eddie syk under festivalen, men kviknet til igjen da han kom hjem. Han var ved godt mot nå, og gledet seg til å spille under årets Jazz & Heritage Festival. Skjebnen ville det annerledes, og han døde altså 18.mars av et massivt hjerteinfarkt. Uten smerte, uten sykehusopphold, med støvlene på.
Alle som vil lese streit biografisk stoff om Eddie kan gjøre det ved å ta et søk på Google. Jeg for min del vil bare si at Eddie Bo - i tillegg til å være en fantastisk musiker - var en av de beste personene jeg har møtt. Et tvers gjennom godt menneske med en enestående evne til å skape glede, trivsel og positivitet rundt seg. I den tida jeg kjente ham følte jeg meg priviligert og beæret - ikke minst fordi han ville opptre med meg. I løpet av de sju-åtte konsertene vi gjorde sammen lærte jeg mer om rytme, groove og timing enn i alle de andre timene i livet der jeg har holdt på med musikk. Jeg håper dypt og inderlig at Eddie nå hviler i fred. New Orleans og verden forøvrig er litt fattigere nå som han er borte. Likevel, som søsteren Veronica sa, nå har vi alle en som taler vår sak i himmelen.
TOR EINAR BEKKEN
Abonner på:
Innlegg (Atom)