Før hadde jeg ikke orden på ting.
Ting har blitt bedre nå.
Nå har jeg fått meg kontor.
Kontor på jobben.
Jobben vil aldri mer bli den samme.
Samme hva som skjer, tenker jeg.
Jeg ser ut av vinduet for å se hva som foregår utenfor.
Utenfor foregår det ingen ting.
Ingen ting foregår inne heller, for den sakens skyld.
Skyld ikke på meg, for jeg gjør hva jeg kan.
Kan jeg klare å presse det inn i timeplanen spiser jeg lunsj først.
Først prøver jeg den nye kontorstolen.
Kontorstolen er god å sitte på.
På sida er det spaker til å regulere høyde og sittestilling med.
Med dem finner jeg akkurat riktig posisjon, og så er det tid for å prøve hjulene.
Hjulene på stolen de går rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt bordet kan jeg kjøre med stolen.
Stolen mestrer svingene med glans.
Glansen av det nybonede gulvet blender meg når lyset kommer inn gjennom vinduene.
Vinduene har heldigvis gardiner for å hindre noe slikt.
Slikt kan være med på å undergrave arbeidsmoralen.
Arbeidsmoralen trenger vi for å komme videre i det vi driver med.
Med disse tankene i hodet spinner jeg rundt på gulvet.
Gulvet blir glattere og glattere jo mer jeg spinner rundt.
Rundt lunsjtid er det klart for mat.
Mat for Mons.
Mon tro om de har syltetøy i kantina?
Kantina. Det blir verre.
Verre enn verst.
Verst for meg å ikke klare å komme igang igjen med jobben etter å ha spist.
Spist, som i 'spis eller bli spist', liksom.
Liksom ikke så lett i arbeidslivet idag.
torsdag 4. november 2010
mandag 1. november 2010
MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT
MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT
(av Tor Einar Bekken)
I april i år var det 85 år siden den afro-amerikanske poeten Bob Kaufman ble født. Det er et jubileum som ikke har vært overeksponert i norske media, til tross for at Kaufman ofte nevnes i samme åndedrag som Allen Ginsberg, Gregory Corso, Jack Kerouac og William Burroughs; forfattere med langt større synlig ettermæle. Kaufman var med andre ord en del av beat-genersajonen, som i stor grad påvirket samtidig og seinere poesi og annen diktning. Mange av beat-generasjonens poeter ønsket at poesien skulle ta tilbake sin muntlige karakter - den skulle leses høyt og framføres - og det er i denne sammenhengen Bob Kaufman er helt sentral.
Bob Kaufman ble født i New Orleans den 18.april 1925, som sønn av en tysk-jødisk mann og hans afrikansk-karibiske kone. I følge Kaufman var mora vel bevandret i okkulte ritualer og voodoo, noe han mente hadde influert ham på flere vis, mens faren var temmelig ortodoks i sin jødedom. Denne tilsynelatende usannsynlige blandingen av svært ulike kulturelle referanser har helt sikkert preget ham, men begge har høytlesing eller framføring som sentrale elementer i religionsutøving, og nettopp disse uttrykksformene ble sentrale for Kaufman i hans litterære virksomhet.
Som mange andre poeter på 40- og 50-tallet var Kaufman interessert i jazz. Mange av tidas poeter ønsket å forene poesien og jazzen, gjennom å framføre tekster akkompagnert av jazz, eller gjennom improvisasjon. Poeter kunne improvisere dikt på stedet, ikke bare akkompagnert av jazz, men som en del av bandet, i samspill med musikerne. Dette er en klar parallell til - eller forgjenger for - dagens freestyle-rappere, som improviserer rap-tekster i konkurranse med hverandre. I våre dager er slikt enkelt å dokumentere gjennom youtube eller i studio, mens det på Kaufmans tid var stor fare for at det hele forble øyeblikkets kunst - utilgjengelig for dem som ikke hadde vært tilstede der og da. Mye av Kaufmans poesi ble til på denne måten, og mye er dermed borte og glemt. Kaufman skrev ikke alltid ned tekstene sine, og en god del av det som finnes på trykk idag har overlevd fordi hans kone, Eileen, var påpasselig nok til å dokumentere det som foregikk. Dikt ble rablet ned på servietter, avispapir, i kladdebøker, på baksida av kvitteringer; et av diktene ble til og med funnet på gulvet i en kafe der Kaufman pleide å spise frokost og lunsj. Noen av tekstene hans lå også mirakuløst nok uskadd i ruinene av et nedbrent hotell, der Kaufman hadde bodd. Kaufman selv ble heller ikke skadet i brannen.
Nettopp denne vektlegginga av muntlig øyeblikkspoesi har i stor grad bidratt til at Kaufman ikke er veldig kjent i vår tid. I tillegg var han en meget eksentrisk mann, som ofte kunne støte fra seg venner og samarbeidspartnere gjennom merkelig oppførsel og upålitelig omgang med prosaiske ting som 'tidspunkter', 'avtaler' etc... Da John F Kennedy ble myrdet i 1963 avla Kaufman et taushetsløfte, som han holdt helt til Vietnamkrigen endte - elleve år seinere. Det er ikke umulig at forleggere og andre med et noenlunde jordnært og praktisk forhold til kjøp, salg og marked kan ha ansett denne typen prinsippfasthet som vanskelig å forholde seg til.
Et slikt taushetsløfte kan synes underlig for en mann som så til de grader var avhengig av språklig lyd i sin kunst. For Kaufman var lyden av diktet ofte vel så interessant og viktig som innholdet. Han anså språket som et arsenal av lyder og rytmiske muligheter, på samme måte som en improviserende musiker forholder seg til lydmulighetene instrumentet gir. Kaufman var kjent for å improvisere spontan poesi på stedet - det være seg på trikken, i drosjekø, ved kafebordet; eller et hvilket som helst annet sted der han fant det naturlig. Ofte brukte han lydene i rommet som inspirasjon, enten det var inne eller ute. Kona Eileen har sagt at hun alltid angret på at hun ikke skaffet en bærbar båndopptaker og tok opp alt mannen sa - noe som hadde vært en smal sak med nåtidas digitale muligheter...
Bob Kaufmans jazz var først og fremst bebop, spilt av Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Miles Davis, Charles Mingus og andre av stilartens pionerer. Kaufman prøvde fra første stund å bruke bopens rytmer i sine verselinjer, men også tematisk var han ute etter å gripe musikkens spirit og intensitet. Mange av tekstene tar opp den virkeligheten svarte amerikanere levde i, ikke bare sosialt og politisk. Han beskriver kjærlighetsforhold og erotikk i samme linje som storbytrafikk og tematiserer også lyden av musikken. Selvom mange av diktene er fascinerende på papiret, er de enda mer fascinerende hvis man som leser prøver å si dem høyt - eller, hvis man tør - å rope dem ut. Kaufman veksler til tider mellom store og små bokstaver, slik at man som leser får hint om hva som skal hviskes, sies eller ropes; eller om hvordan rytmen i teksten skal vektlegges. For leseren er det bare å trå til!
Av tilgjengelige Kaufman-bøker er det først og fremst fire diktsamlinger som er verd å merke seg. Solitudes Crowded With Loneliness (1959), Golden Sardine (1960), The Ancient Rain: Poems 1956-1978 (1981) og Cranial Guitar: Selected Poems (1996). I tillegg finnes utgivelser som Abomunist Manifesto, som først ble publisert i stensilert form. Alle disse bøkene er enkle å skaffe på internett, og noen av Kaufmans dikt er også å finne på nettet, aldeles gratis. Det er ikke en enkel oppgave å oversette Kaufman til norsk - sannsynligvis ikke til andre språk heller - så en interessert leser må gå til den amerikanske originalen. Kanskje er det mulig å finne oversettelser til fransk, da Kaufman tidlig fikk en betydelig skare av fans i Frankrike, der han ble kjent som "den svarte Rimbaud".
Kaufman skal en gang ha sagt til en av sine forleggere at hans største ønske var å forbli anonym, å bli fullstendig glemt. Han døde av emfysem i 1986, men foreløpig har heldigvis ikke dette ønsket gått helt i oppfyllelse. Det er opp til oss som lesere å sørge for at Kaufmans betydelige poetiske produksjon når ut til stadig flere, slik at hans tanker om poesi som noe spontant og allestedsnærværende kan bli gyldige på alle samfunnsnivåer. Verden ville da bli et bedre sted å leve; intet mindre.
(av Tor Einar Bekken)
I april i år var det 85 år siden den afro-amerikanske poeten Bob Kaufman ble født. Det er et jubileum som ikke har vært overeksponert i norske media, til tross for at Kaufman ofte nevnes i samme åndedrag som Allen Ginsberg, Gregory Corso, Jack Kerouac og William Burroughs; forfattere med langt større synlig ettermæle. Kaufman var med andre ord en del av beat-genersajonen, som i stor grad påvirket samtidig og seinere poesi og annen diktning. Mange av beat-generasjonens poeter ønsket at poesien skulle ta tilbake sin muntlige karakter - den skulle leses høyt og framføres - og det er i denne sammenhengen Bob Kaufman er helt sentral.
Bob Kaufman ble født i New Orleans den 18.april 1925, som sønn av en tysk-jødisk mann og hans afrikansk-karibiske kone. I følge Kaufman var mora vel bevandret i okkulte ritualer og voodoo, noe han mente hadde influert ham på flere vis, mens faren var temmelig ortodoks i sin jødedom. Denne tilsynelatende usannsynlige blandingen av svært ulike kulturelle referanser har helt sikkert preget ham, men begge har høytlesing eller framføring som sentrale elementer i religionsutøving, og nettopp disse uttrykksformene ble sentrale for Kaufman i hans litterære virksomhet.
Som mange andre poeter på 40- og 50-tallet var Kaufman interessert i jazz. Mange av tidas poeter ønsket å forene poesien og jazzen, gjennom å framføre tekster akkompagnert av jazz, eller gjennom improvisasjon. Poeter kunne improvisere dikt på stedet, ikke bare akkompagnert av jazz, men som en del av bandet, i samspill med musikerne. Dette er en klar parallell til - eller forgjenger for - dagens freestyle-rappere, som improviserer rap-tekster i konkurranse med hverandre. I våre dager er slikt enkelt å dokumentere gjennom youtube eller i studio, mens det på Kaufmans tid var stor fare for at det hele forble øyeblikkets kunst - utilgjengelig for dem som ikke hadde vært tilstede der og da. Mye av Kaufmans poesi ble til på denne måten, og mye er dermed borte og glemt. Kaufman skrev ikke alltid ned tekstene sine, og en god del av det som finnes på trykk idag har overlevd fordi hans kone, Eileen, var påpasselig nok til å dokumentere det som foregikk. Dikt ble rablet ned på servietter, avispapir, i kladdebøker, på baksida av kvitteringer; et av diktene ble til og med funnet på gulvet i en kafe der Kaufman pleide å spise frokost og lunsj. Noen av tekstene hans lå også mirakuløst nok uskadd i ruinene av et nedbrent hotell, der Kaufman hadde bodd. Kaufman selv ble heller ikke skadet i brannen.
Nettopp denne vektlegginga av muntlig øyeblikkspoesi har i stor grad bidratt til at Kaufman ikke er veldig kjent i vår tid. I tillegg var han en meget eksentrisk mann, som ofte kunne støte fra seg venner og samarbeidspartnere gjennom merkelig oppførsel og upålitelig omgang med prosaiske ting som 'tidspunkter', 'avtaler' etc... Da John F Kennedy ble myrdet i 1963 avla Kaufman et taushetsløfte, som han holdt helt til Vietnamkrigen endte - elleve år seinere. Det er ikke umulig at forleggere og andre med et noenlunde jordnært og praktisk forhold til kjøp, salg og marked kan ha ansett denne typen prinsippfasthet som vanskelig å forholde seg til.
Et slikt taushetsløfte kan synes underlig for en mann som så til de grader var avhengig av språklig lyd i sin kunst. For Kaufman var lyden av diktet ofte vel så interessant og viktig som innholdet. Han anså språket som et arsenal av lyder og rytmiske muligheter, på samme måte som en improviserende musiker forholder seg til lydmulighetene instrumentet gir. Kaufman var kjent for å improvisere spontan poesi på stedet - det være seg på trikken, i drosjekø, ved kafebordet; eller et hvilket som helst annet sted der han fant det naturlig. Ofte brukte han lydene i rommet som inspirasjon, enten det var inne eller ute. Kona Eileen har sagt at hun alltid angret på at hun ikke skaffet en bærbar båndopptaker og tok opp alt mannen sa - noe som hadde vært en smal sak med nåtidas digitale muligheter...
Bob Kaufmans jazz var først og fremst bebop, spilt av Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Miles Davis, Charles Mingus og andre av stilartens pionerer. Kaufman prøvde fra første stund å bruke bopens rytmer i sine verselinjer, men også tematisk var han ute etter å gripe musikkens spirit og intensitet. Mange av tekstene tar opp den virkeligheten svarte amerikanere levde i, ikke bare sosialt og politisk. Han beskriver kjærlighetsforhold og erotikk i samme linje som storbytrafikk og tematiserer også lyden av musikken. Selvom mange av diktene er fascinerende på papiret, er de enda mer fascinerende hvis man som leser prøver å si dem høyt - eller, hvis man tør - å rope dem ut. Kaufman veksler til tider mellom store og små bokstaver, slik at man som leser får hint om hva som skal hviskes, sies eller ropes; eller om hvordan rytmen i teksten skal vektlegges. For leseren er det bare å trå til!
Av tilgjengelige Kaufman-bøker er det først og fremst fire diktsamlinger som er verd å merke seg. Solitudes Crowded With Loneliness (1959), Golden Sardine (1960), The Ancient Rain: Poems 1956-1978 (1981) og Cranial Guitar: Selected Poems (1996). I tillegg finnes utgivelser som Abomunist Manifesto, som først ble publisert i stensilert form. Alle disse bøkene er enkle å skaffe på internett, og noen av Kaufmans dikt er også å finne på nettet, aldeles gratis. Det er ikke en enkel oppgave å oversette Kaufman til norsk - sannsynligvis ikke til andre språk heller - så en interessert leser må gå til den amerikanske originalen. Kanskje er det mulig å finne oversettelser til fransk, da Kaufman tidlig fikk en betydelig skare av fans i Frankrike, der han ble kjent som "den svarte Rimbaud".
Kaufman skal en gang ha sagt til en av sine forleggere at hans største ønske var å forbli anonym, å bli fullstendig glemt. Han døde av emfysem i 1986, men foreløpig har heldigvis ikke dette ønsket gått helt i oppfyllelse. Det er opp til oss som lesere å sørge for at Kaufmans betydelige poetiske produksjon når ut til stadig flere, slik at hans tanker om poesi som noe spontant og allestedsnærværende kan bli gyldige på alle samfunnsnivåer. Verden ville da bli et bedre sted å leve; intet mindre.
torsdag 22. april 2010
LITT OM ERIK SATIEs TEKSTER
(av Tor Einar Bekken)
Den franske komponisten Erik Satie (1866-1925) er først og fremst kjent som skaperen av små musikalske miniatyrer for piano, så som Tre Gymnopedier og Tre Gnossienner ; eller stykker i "pæreform"...
Han var en musikalsk surrealist i en tradisjon som på mange måter var en motreaksjon mot grandios Wagner-påvirkning i tida. Satie influerte i sin tur store franske impresjonister som Debussy og Ravel, og hans tanker fikk også innflytelse på seinere komponister som Poulenc og medlemmene i komponistgruppa 'Les Six'.
Fra mars til mai i 1914 skrev Satie en liten samling av små klaverstykker som han kalte Sports & Divertissements, som ikke ble publisert før i 1925, sannsynligvis fordi første verdenskrig stakk kjepper i hjulene for noteutgivelser generelt. Alle stykkene var illustrert av tegneren Charles Martin, som var en svært populær illustratør på denne tida. I utgangspunktet var komponistoppdraget tiltenkt Igor Stravinsky, men da denne krevde et honorar som ble ansett for å være utilbørlig høyt, gikk jobben til Satie. Satie var så beskjeden, og så lite opptatt av penger, at han anså det tilbudte honoraret som for høyt, og prøvde å prute prisen ned... Uansett, de små miniatyrene er perler, og de medfølgende tegningene er både humoristiske og vakre.
Imidlertid nøyde ikke Satie seg med å komponere musikk. Midt inne i den sirlig utførte kalligrafiske noteskriften (gjort av Satie selv) skrev han små tekster; kanskje som stikkord til pianisten - eller som små mini-historier. Ført videre inn i vår digitale tidsalder, kan det være interessant å gruble litt over hvordan en kunstner som Satie kunne ha brukt Twitter eller andre sosiale medier...
TRE SMÅ TEKSTER AV ERIK SATIE
(gjendiktet av Tor Einar Bekken):
(blindebukk)
let videre, frøken
mannen som elsker deg
er rett ved deg
så blek han er,
han skjelver på leppene -
ler du?
han holder hjertet sitt
med begge hender -
men, du passerer forbi
uten å merke
at han er der
(fisketur)
mumlende vann
ved elvebredden
en fisk kommer
så en til
og to til:
"hva skjer?"
"en fisker, en fattig fisker"
"takk"
alle går hjem,
også fiskeren
mumlende vann
ved elvebredden
(golf)
obersten er kledd
i voldsomt grønn
skotsk tweed
han vil vinne
bak følger caddien
bærende på bagger
skyene er overrasket,
hullene skjelver av frykt:
"obersten er her!"
nå gjør han en fin swing:
kølla går i tusen knas!!
(av Tor Einar Bekken)
Den franske komponisten Erik Satie (1866-1925) er først og fremst kjent som skaperen av små musikalske miniatyrer for piano, så som Tre Gymnopedier og Tre Gnossienner ; eller stykker i "pæreform"...
Han var en musikalsk surrealist i en tradisjon som på mange måter var en motreaksjon mot grandios Wagner-påvirkning i tida. Satie influerte i sin tur store franske impresjonister som Debussy og Ravel, og hans tanker fikk også innflytelse på seinere komponister som Poulenc og medlemmene i komponistgruppa 'Les Six'.
Fra mars til mai i 1914 skrev Satie en liten samling av små klaverstykker som han kalte Sports & Divertissements, som ikke ble publisert før i 1925, sannsynligvis fordi første verdenskrig stakk kjepper i hjulene for noteutgivelser generelt. Alle stykkene var illustrert av tegneren Charles Martin, som var en svært populær illustratør på denne tida. I utgangspunktet var komponistoppdraget tiltenkt Igor Stravinsky, men da denne krevde et honorar som ble ansett for å være utilbørlig høyt, gikk jobben til Satie. Satie var så beskjeden, og så lite opptatt av penger, at han anså det tilbudte honoraret som for høyt, og prøvde å prute prisen ned... Uansett, de små miniatyrene er perler, og de medfølgende tegningene er både humoristiske og vakre.
Imidlertid nøyde ikke Satie seg med å komponere musikk. Midt inne i den sirlig utførte kalligrafiske noteskriften (gjort av Satie selv) skrev han små tekster; kanskje som stikkord til pianisten - eller som små mini-historier. Ført videre inn i vår digitale tidsalder, kan det være interessant å gruble litt over hvordan en kunstner som Satie kunne ha brukt Twitter eller andre sosiale medier...
TRE SMÅ TEKSTER AV ERIK SATIE
(gjendiktet av Tor Einar Bekken):
(blindebukk)
let videre, frøken
mannen som elsker deg
er rett ved deg
så blek han er,
han skjelver på leppene -
ler du?
han holder hjertet sitt
med begge hender -
men, du passerer forbi
uten å merke
at han er der
(fisketur)
mumlende vann
ved elvebredden
en fisk kommer
så en til
og to til:
"hva skjer?"
"en fisker, en fattig fisker"
"takk"
alle går hjem,
også fiskeren
mumlende vann
ved elvebredden
(golf)
obersten er kledd
i voldsomt grønn
skotsk tweed
han vil vinne
bak følger caddien
bærende på bagger
skyene er overrasket,
hullene skjelver av frykt:
"obersten er her!"
nå gjør han en fin swing:
kølla går i tusen knas!!
onsdag 7. april 2010
MARY OG MAX:
MESTERLIG ANIMASJONSFILM
(av Tor Einar Bekken)
På norske kinoer går i disse dager en absolutt perle av en film. Det er ikke en stor og fancy hollywood-produksjon, heller ikke en pretensiøs euro-pudding, men tvertimot en liten australsk animasjonsfilm basert på historien om det usannsynlige brevvennskapet mellom ei lita australsk jente og en middelaldrende amerikansk mann med Aspergers syndrom. Filmen er vist til ovasjoner på filmfestivaler verden over, og er endelig å se i Norge.
Lille Mary Daisy Dinkle vokser opp i en liten gudsforlatt by i Australia, med ei alkoholisert mor og en mildt sagt fraværende far. Hun er uønsket, upopulær og utilpass, og er mye overlatt til seg sjøl og fjernsynet. De dysfunksjonelle voksne rundt henne er på ingen måte istand til å ivareta hennes behov, og hun er ofte ensom. Ved en tilfeldighet finner hun adressen til en viss Max Jerry Horowitz i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive til ham - uten å vite det minste om hvem han er - for å få svar på noe av det hun lurer og grubler på. Horowitz, som er en sterkt overvektig, ufør 44-åring med Aspergers syndrom, bestemmer seg for å svare, og dette blir opptakten til en fantastisk vakker historie om vennskap mot alle odds. Filmen er holdt i brunt/hvitt mens historien foregår i Australia, og i grått/hvitt i New York, med noen røde fargeklatter her og der. Historien er dypt gripende, og fortelles ved hjelp av animasjon der det vakre og det groteske går hånd i hånd. Skuespillere som Philip Seymour Hoffman, Barry Humphries (kjent som overdådige 'Dame Edna'), Toni Collette og Eric Bana gir stemmer til karakterene på ytterst troverdig vis. Denne filmen er simpelthen en kunstnerisk triumf for alle involverte. Den legger seg på minnet på en nesten uutslettelig måte, og er en rein oppvisning i filmatisk fortellerkunst. Her er ingen ting overflødig; ingenting forgjeves; ingenting påtrengende.
Hvordan vennskapet mellom Mary og Max utvikler seg skal ikke røpes her. Publikum er herved oppfordret til å slite seg løs fra godstolen, oppsøke kinoen og finne det ut sjøl. Det er grunn til å tro at både latter og gråt kan gjøre det nødvendig å medbringe rikelig med papirlommetørkler.
MESTERLIG ANIMASJONSFILM
(av Tor Einar Bekken)
På norske kinoer går i disse dager en absolutt perle av en film. Det er ikke en stor og fancy hollywood-produksjon, heller ikke en pretensiøs euro-pudding, men tvertimot en liten australsk animasjonsfilm basert på historien om det usannsynlige brevvennskapet mellom ei lita australsk jente og en middelaldrende amerikansk mann med Aspergers syndrom. Filmen er vist til ovasjoner på filmfestivaler verden over, og er endelig å se i Norge.
Lille Mary Daisy Dinkle vokser opp i en liten gudsforlatt by i Australia, med ei alkoholisert mor og en mildt sagt fraværende far. Hun er uønsket, upopulær og utilpass, og er mye overlatt til seg sjøl og fjernsynet. De dysfunksjonelle voksne rundt henne er på ingen måte istand til å ivareta hennes behov, og hun er ofte ensom. Ved en tilfeldighet finner hun adressen til en viss Max Jerry Horowitz i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive til ham - uten å vite det minste om hvem han er - for å få svar på noe av det hun lurer og grubler på. Horowitz, som er en sterkt overvektig, ufør 44-åring med Aspergers syndrom, bestemmer seg for å svare, og dette blir opptakten til en fantastisk vakker historie om vennskap mot alle odds. Filmen er holdt i brunt/hvitt mens historien foregår i Australia, og i grått/hvitt i New York, med noen røde fargeklatter her og der. Historien er dypt gripende, og fortelles ved hjelp av animasjon der det vakre og det groteske går hånd i hånd. Skuespillere som Philip Seymour Hoffman, Barry Humphries (kjent som overdådige 'Dame Edna'), Toni Collette og Eric Bana gir stemmer til karakterene på ytterst troverdig vis. Denne filmen er simpelthen en kunstnerisk triumf for alle involverte. Den legger seg på minnet på en nesten uutslettelig måte, og er en rein oppvisning i filmatisk fortellerkunst. Her er ingen ting overflødig; ingenting forgjeves; ingenting påtrengende.
Hvordan vennskapet mellom Mary og Max utvikler seg skal ikke røpes her. Publikum er herved oppfordret til å slite seg løs fra godstolen, oppsøke kinoen og finne det ut sjøl. Det er grunn til å tro at både latter og gråt kan gjøre det nødvendig å medbringe rikelig med papirlommetørkler.
søndag 4. april 2010
(kom og sett deg litt)
kom og sett deg litt, gutten min
fortell hva som skjer
der inne
hva leter du etter,
hva lurer du på,
hva er det du håper
å finne?
kom og sett deg litt, gutten min
la skuldra mi bli
ei pute
la sorgene fare
la farene dra
nå hviler vi oss litt
her ute
kom og sett deg litt, gutten min
døra er diger
og åpen
gråt til ditt beger
er fylt opp med salt
ei tåre kan bli
selve dråpen
kom og sett deg litt, gutten min
uansett hva som skjer
der inne
nå kommer nettene
mørke og grå
du veit du har alt
å vinne
kom og sett deg litt, gutten min
fortell hva som skjer
der inne
hva leter du etter,
hva lurer du på,
hva er det du håper
å finne?
kom og sett deg litt, gutten min
la skuldra mi bli
ei pute
la sorgene fare
la farene dra
nå hviler vi oss litt
her ute
kom og sett deg litt, gutten min
døra er diger
og åpen
gråt til ditt beger
er fylt opp med salt
ei tåre kan bli
selve dråpen
kom og sett deg litt, gutten min
uansett hva som skjer
der inne
nå kommer nettene
mørke og grå
du veit du har alt
å vinne
(jeg drømte en morgen)
jeg drømte en morgen
at jeg var død
blodet
sto stille
i årene
jeg drømte en morgen
at jorda var rød
det rant
ikke lenger
fra sårene
jeg drømte en morgen
at jeg var død
de kom
med de hvite
bårene
jeg drømte en morgen
om jord og frø,
om tause blomster,
og at jeg var død -
det var
ingen trøst
i tårene
jeg drømte en morgen
at jeg var død
blodet
sto stille
i årene
jeg drømte en morgen
at jorda var rød
det rant
ikke lenger
fra sårene
jeg drømte en morgen
at jeg var død
de kom
med de hvite
bårene
jeg drømte en morgen
om jord og frø,
om tause blomster,
og at jeg var død -
det var
ingen trøst
i tårene
Abonner på:
Innlegg (Atom)