sommer

sitter i det gamle huset mitt på finnskogen
grå skyer i horisonten
snart er det kaffe
en fin dag egentlig

Eddie Bo (1930-2009)

På formiddagen fredag 20.mars tikker det inn ei melding om at New Orleans-legenden Eddie Bo døde onsdagen før. Han var en av New Orleans' viktigste R&B-artister, og med unntak av Fats Domino er han den musikeren i New Orleans med flest plateinnspillinger på samvittigheten. Han var et forbilde for bl.a. The Meters, Neville Brothers, Dr John og Allen Toussaint, og en hardtarbeidende live-artist med et enestående grep om publikum helt til det siste.

I tillegg var Eddie en god bekjent og venn av min familie og meg, noe som gjør at jeg vil gi ham noen ord med på vegen.

Jeg hørte om Eddie Bo første gang da det tidlig på 90-tallet kom ut ei plate med tittelen KEYS TO THE CRESCENT CITY på Rounder Records. Plata var ei samleplate med solo piano-innspillinger av Art Neville, Charles Brown, Willie Tee og Eddie. Han var representert med to låter som jeg likte umiddelbart - rått og vilt og totalt funky - behovet for et band var fullstendig tilsidesatt av Eddie's ustoppelige energi og drivende beat. Jeg gikk ut og skaffet meg gamle innspillinger fra 50- og 60-tallet, og ble en ekte Eddie Bo-fan.

I 1998 var min høygravide kone og jeg i New Orleans for å suge inn inntrykk på Jazz & Heritage Festival, og under radiostasjonen WWOZ's årlige PIANO NIGHT begynte vi å bli slitne etter ti timers kontinuerlig pianoblues i stjerneklasse. Vi vurderte å ta taxi hjem, da en stemme annonserte Eddie Bo over anlegget. Eddie entret scenen iført capuccino-beige polyesterdress og arabisk hodebekledning, og i samspill med musikere fra Fats Domino's band leverte han en ren maktdemonstrasjon fra scenen som fikk klubben Tipitina's og alle som var der til å stå som tullinger på gulvet og skrike etter mer da showet var ferdig. Etter denne skjellsettende opplevelsen så vi Eddie på festivalområdet og på klubben Margaritaville, der han hadde en gig på ettermiddagen torsdager, fredager og lørdager en lang periode. Konsertene på Margaritaville var om mulig enda tøffere enn på Tipitina's. Hele baren var forvandlet til en sydende, kokende og dansende grøt av folk som sang med på låtene og hylte i gledesrus. Jeg følte meg som en sjuendeklassing som smugrøyker for første gang sammen med de store gutta. Der og da skjønte jeg at mitt musikalske liv var forandret for alltid. Da vi dro fra Margaritaville fikk vi et kort med Eddie's mailadresse, og da vi kom hjem til Norge begynte vi kommunisere på mail. Eddie og hans manager-søster Veronica var imponert over at vår lille sønn hadde vært på tre Eddie Bo-konserter før han ble født, og de ville gjerne ha bilde av ham til hjemmesida si. Han var "the youngest fan", og selvom det nå kanskje er noen som er yngre ligger bildet fortsatt på Eddie's offisielle hjemmeside....

I 1999 fikk jeg så en uventet henvendelse fra Aage Teigen, daværende leder for Oslo Jazzfestival. Kunne jeg tenke meg å dele scene med Eddie Bo på tre konserter på festivalen det året? Uten å nøle sa jeg ja, og Eddie og Veronica kom halve jorda rundt for å møte oss igjen. Eddie hadde i utgangspunktet ingen peiling på om jeg kunne spille eller ikke. Han kom hele den lange vegen for å opptre med en helt ukjent musiker, og han var en fryd å jobbe med. I løpet av festivalen tilbrakte vi mye tid sammen, ikke bare på scenen, men også rundt i byen og på hotellet. Eddie viste seg å være en glitrende historieforteller og ett oppkomme av anekdoter om sin hjemby og musikere han hadde jobbet med. Vi kunne også snakke om snekring - som jeg egentlig ikke kan noe om - og blomster. Eddie var både snekker og gartner da han ikke spilte, og jeg tror han likte å snakke om andre ting i tillegg til musikk - i likhet med mange andre store musikere. Selvom Eddie dengang nettopp hadde mistet alt han eide i en brann, ga han alt på scenen. Han var totalt tilstedeværende, og publikum elsket ham.

I 2005, tre uker før Katrina, var min kone og jeg nok en gang i New Orleans. Vi besøkte Eddie på hans kafe, vi var ute og spiste, og vi hadde mye kontakt. Det var som å komme hjem til noen vi hadde kjent hele livet, og det hvilte en positiv ro rundt Eddie i alt han gjorde. Da vi så kom hjem til Norge og satt maktesløse i stua og så på Katrina på CNN, var det som å ha et slags uvirkelig mareritt gående. Hvordan det må ha vært for Eddie å miste alt nok en gang, i en alder av 75 år, kan vi bare spekulere på. Likevel reiste han seg igjen, og vi fortsatte å ha kontakt, ofte flere ganger i uka. Vi mailet om alt mulig rart, og både Eddie og Veronica hadde positive tanker om det meste. Derfor var det en sann fryd å oppleve at Kjell Inge Brovoll og Blues In Hell valgte å få Eddie til Norge nok en gang. Eddie fikk den første Blues In Hell-Award, og han og jeg spilte åpningskonsert, noe som var en udelt glede. Han gikk av scenen med smil fra øre til øre, og et publikum som ropte på mer, etter at han hadde danset som en ungfole over scenegulvet og flørtet med damene i salen. Alle som var der vil huske det lenge. Dessverre ble Eddie syk under festivalen, men kviknet til igjen da han kom hjem. Han var ved godt mot nå, og gledet seg til å spille under årets Jazz & Heritage Festival. Skjebnen ville det annerledes, og han døde altså 18.mars av et massivt hjerteinfarkt. Uten smerte, uten sykehusopphold, med støvlene på.

Alle som vil lese streit biografisk stoff om Eddie kan gjøre det ved å ta et søk på Google. Jeg for min del vil bare si at Eddie Bo - i tillegg til å være en fantastisk musiker - var en av de beste personene jeg har møtt. Et tvers gjennom godt menneske med en enestående evne til å skape glede, trivsel og positivitet rundt seg. I den tida jeg kjente ham følte jeg meg priviligert og beæret - ikke minst fordi han ville opptre med meg. I løpet av de sju-åtte konsertene vi gjorde sammen lærte jeg mer om rytme, groove og timing enn i alle de andre timene i livet der jeg har holdt på med musikk. Jeg håper dypt og inderlig at Eddie nå hviler i fred. New Orleans og verden forøvrig er litt fattigere nå som han er borte. Likevel, som søsteren Veronica sa, nå har vi alle en som taler vår sak i himmelen.

TOR EINAR BEKKEN

til en liten søvnløs gutt

så har du da endelig sovnet
vår lille søvnløse gutt -

og vi som titter inn
gjennom gløtten i døra til rommet ditt
kan ikke se hvem eller hva
som befolker drømmene dine

vi kan ikke se hvem du slåss med
eller hvem som holder deg i handa
langt der inne i dypet
av deg selv

nei-
vi kan ikke se om alt som holdt deg tilbake -
tok fra deg smilet og latteren og
gjorde deg til en skrikende skygge av deg selv -
vi kan ikke se om det har blitt med deg
inn i søvnen

vi kan ikke se eller høre
hvem som hjelper deg
å gå videre hver natt
hver time

vi kan ikke se
hva du holder deg fast i når taket glipper
eller hvem som støtter deg når vinden
pisker deg i ansiktet på glattisen -

vi ser bare mørke
hører bare stillhet

ja, så har du da endelig sovnet
vår lille søvnløse gutt -

og i nattemørket
kan vi ikke se hvilke kort du sitter med
eller hvordan du vil bruke dem videre i spillet

vi ser ikke alle hullene i den svarte vegen du går på
eller hvordan du sklir over dansegulvene i store saler av glass -
omgitt av lange lyse kjoler
og musikken fra gjennomsiktige
fioliner

vi ser bare mørke
hører bare stillhet

snart blir natta gråere -
stillheten jages av fuglesangen, trikken
og lydene fra byen som står opp og strekker seg mot lyset

vi vet så lite
lille gutt

bare at vi så gjerne vil at hendene våre
skal være der når du
griper etter dem

hver dag
hver time

til skumringen kommer
igjen

vise om merkelige menn

saddam hussein var en merkelig mann
en liten merkelig mann
han trodde han styrte i eget land
så merkelig var han

dobbelt ve bush var en merkelig mann
en liten merkelig mann
han sa: jeg vil styre i saddams land
så merkelig var han

her sitter jeg, nok en merkelig mann
en liten merkelig mann
styrer og steller så godt jeg kan
i et lite, merkelig land

tookie's lucia

svart senker natten seg i stall og stue -

guvernøren skjenker rød te i porselenskoppene
tenker han på nåde
sitter han på nåde
lever han på nåde
råder han på nåde?

solen har gått sin veg skyggene truer -

presten går sakte i den lange korridoren
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
frelses han på nåde?

inn i vårt mørke hus -

skarpretteren gjør kanylene klare
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
dreper han på nåde?

stiger med tente lys -

fangen sitter i oransje klær, drikker melk
han tenker på nåde
han sitter på nåde
han lever på nåde
får nåden råde?

santa lucia
santa lucia

(om Stanley "Tookie" Williams, henrettet i California på Luciadagen 2005. Guvernør Scwarzenegger gjennomførte henrettelsen, til tross for at Williams gjennom flere barne- og ungdomsbøker hadde arbeidet fra dødscella for å bekjempe gjengdannelser og kriminalitet. Blant Williams' støttespillere var Winnie Mandela, som besøkte ham på Death Row)

det revolusjonære telekommunikasjonsdiktet

en dag
bestemte jeg meg
for å si opp jobben
slutte å lese aviser
la abonnementet på kabel-tv
renne ut i sanden, skru av
radioen, røske ut alle
plugger til pc'en, telefonen
og mobilladeren, sprenge parabolen
vekk fra veggen
med dynamitt

så satte jeg meg ned og
tenkte at nå skulle jeg
få meg min egen frekvens, og
sørge for at alle satte seg
godt til rette

så skulle jeg sende ut
min egen propagandapoesi
slik at
gudene og
gudinnene og
keiserne og
keiserinnene og
kongene og
konginnene og
presidentene og
presidentinnene og
statsministrene og
statsministerinnene
sa:

greit,
vi gjør
som du vil
denne gangen

asyl/stilleben

det gule eplet
ligger stille for seg selv
på pærefatet

litt lenger bort på fatet
ligger pærene
like stille