Da Mary Wollstonecraft
reiste rundt
i Norge
på slutten av syttenhundretallet
forsto hun fort
at de store granskogene
som ofte omga henne
var levende,
med sterk bevissthet
om sin egen eksistens
Mary var helt klar på
at skogene ikke først og fremst
var bebodd av alver og nymfer,
men av filosofer,
som tenkte lange senete tanker
for evigheten
Jeg veit at Mary hadde rett,
for jeg har ofte ropt i skogen
uten å få
det svaret jeg var ute etter
Ikke så reint sjelden
har granene sagt at greit,
nå stikker vi greinene våre
i dine saker;
nå lar vi røttene rote til
stien du går på;
nå lar vi gråskjegget kile deg i luftvegene -
mens gjøk og sisik
trost og stær
fortsatt leiter
etter vegen
tilbake
