BUSINESS
jeg er forråtningsmann
sa begravelsesagenten
og jeg tenkte
endelig noen
som tar hardere tak
enn taktekkerne
endelig noen som fester grepet
bedre enn gitarister
endelig et gyllent øyeblikk
som setter selveste gullsmeden
i skyggen
mandag 26. oktober 2009
onsdag 29. juli 2009
sommer
sitter i det gamle huset mitt på finnskogen
grå skyer i horisonten
snart er det kaffe
en fin dag egentlig
grå skyer i horisonten
snart er det kaffe
en fin dag egentlig
tirsdag 24. mars 2009
Eddie Bo (1930-2009)
På formiddagen fredag 20.mars tikker det inn ei melding om at New Orleans-legenden Eddie Bo døde onsdagen før. Han var en av New Orleans' viktigste R&B-artister, og med unntak av Fats Domino er han den musikeren i New Orleans med flest plateinnspillinger på samvittigheten. Han var et forbilde for bl.a. The Meters, Neville Brothers, Dr John og Allen Toussaint, og en hardtarbeidende live-artist med et enestående grep om publikum helt til det siste.
I tillegg var Eddie en god bekjent og venn av min familie og meg, noe som gjør at jeg vil gi ham noen ord med på vegen.
Jeg hørte om Eddie Bo første gang da det tidlig på 90-tallet kom ut ei plate med tittelen KEYS TO THE CRESCENT CITY på Rounder Records. Plata var ei samleplate med solo piano-innspillinger av Art Neville, Charles Brown, Willie Tee og Eddie. Han var representert med to låter som jeg likte umiddelbart - rått og vilt og totalt funky - behovet for et band var fullstendig tilsidesatt av Eddie's ustoppelige energi og drivende beat. Jeg gikk ut og skaffet meg gamle innspillinger fra 50- og 60-tallet, og ble en ekte Eddie Bo-fan.
I 1998 var min høygravide kone og jeg i New Orleans for å suge inn inntrykk på Jazz & Heritage Festival, og under radiostasjonen WWOZ's årlige PIANO NIGHT begynte vi å bli slitne etter ti timers kontinuerlig pianoblues i stjerneklasse. Vi vurderte å ta taxi hjem, da en stemme annonserte Eddie Bo over anlegget. Eddie entret scenen iført capuccino-beige polyesterdress og arabisk hodebekledning, og i samspill med musikere fra Fats Domino's band leverte han en ren maktdemonstrasjon fra scenen som fikk klubben Tipitina's og alle som var der til å stå som tullinger på gulvet og skrike etter mer da showet var ferdig. Etter denne skjellsettende opplevelsen så vi Eddie på festivalområdet og på klubben Margaritaville, der han hadde en gig på ettermiddagen torsdager, fredager og lørdager en lang periode. Konsertene på Margaritaville var om mulig enda tøffere enn på Tipitina's. Hele baren var forvandlet til en sydende, kokende og dansende grøt av folk som sang med på låtene og hylte i gledesrus. Jeg følte meg som en sjuendeklassing som smugrøyker for første gang sammen med de store gutta. Der og da skjønte jeg at mitt musikalske liv var forandret for alltid. Da vi dro fra Margaritaville fikk vi et kort med Eddie's mailadresse, og da vi kom hjem til Norge begynte vi kommunisere på mail. Eddie og hans manager-søster Veronica var imponert over at vår lille sønn hadde vært på tre Eddie Bo-konserter før han ble født, og de ville gjerne ha bilde av ham til hjemmesida si. Han var "the youngest fan", og selvom det nå kanskje er noen som er yngre ligger bildet fortsatt på Eddie's offisielle hjemmeside....
I 1999 fikk jeg så en uventet henvendelse fra Aage Teigen, daværende leder for Oslo Jazzfestival. Kunne jeg tenke meg å dele scene med Eddie Bo på tre konserter på festivalen det året? Uten å nøle sa jeg ja, og Eddie og Veronica kom halve jorda rundt for å møte oss igjen. Eddie hadde i utgangspunktet ingen peiling på om jeg kunne spille eller ikke. Han kom hele den lange vegen for å opptre med en helt ukjent musiker, og han var en fryd å jobbe med. I løpet av festivalen tilbrakte vi mye tid sammen, ikke bare på scenen, men også rundt i byen og på hotellet. Eddie viste seg å være en glitrende historieforteller og ett oppkomme av anekdoter om sin hjemby og musikere han hadde jobbet med. Vi kunne også snakke om snekring - som jeg egentlig ikke kan noe om - og blomster. Eddie var både snekker og gartner da han ikke spilte, og jeg tror han likte å snakke om andre ting i tillegg til musikk - i likhet med mange andre store musikere. Selvom Eddie dengang nettopp hadde mistet alt han eide i en brann, ga han alt på scenen. Han var totalt tilstedeværende, og publikum elsket ham.
I 2005, tre uker før Katrina, var min kone og jeg nok en gang i New Orleans. Vi besøkte Eddie på hans kafe, vi var ute og spiste, og vi hadde mye kontakt. Det var som å komme hjem til noen vi hadde kjent hele livet, og det hvilte en positiv ro rundt Eddie i alt han gjorde. Da vi så kom hjem til Norge og satt maktesløse i stua og så på Katrina på CNN, var det som å ha et slags uvirkelig mareritt gående. Hvordan det må ha vært for Eddie å miste alt nok en gang, i en alder av 75 år, kan vi bare spekulere på. Likevel reiste han seg igjen, og vi fortsatte å ha kontakt, ofte flere ganger i uka. Vi mailet om alt mulig rart, og både Eddie og Veronica hadde positive tanker om det meste. Derfor var det en sann fryd å oppleve at Kjell Inge Brovoll og Blues In Hell valgte å få Eddie til Norge nok en gang. Eddie fikk den første Blues In Hell-Award, og han og jeg spilte åpningskonsert, noe som var en udelt glede. Han gikk av scenen med smil fra øre til øre, og et publikum som ropte på mer, etter at han hadde danset som en ungfole over scenegulvet og flørtet med damene i salen. Alle som var der vil huske det lenge. Dessverre ble Eddie syk under festivalen, men kviknet til igjen da han kom hjem. Han var ved godt mot nå, og gledet seg til å spille under årets Jazz & Heritage Festival. Skjebnen ville det annerledes, og han døde altså 18.mars av et massivt hjerteinfarkt. Uten smerte, uten sykehusopphold, med støvlene på.
Alle som vil lese streit biografisk stoff om Eddie kan gjøre det ved å ta et søk på Google. Jeg for min del vil bare si at Eddie Bo - i tillegg til å være en fantastisk musiker - var en av de beste personene jeg har møtt. Et tvers gjennom godt menneske med en enestående evne til å skape glede, trivsel og positivitet rundt seg. I den tida jeg kjente ham følte jeg meg priviligert og beæret - ikke minst fordi han ville opptre med meg. I løpet av de sju-åtte konsertene vi gjorde sammen lærte jeg mer om rytme, groove og timing enn i alle de andre timene i livet der jeg har holdt på med musikk. Jeg håper dypt og inderlig at Eddie nå hviler i fred. New Orleans og verden forøvrig er litt fattigere nå som han er borte. Likevel, som søsteren Veronica sa, nå har vi alle en som taler vår sak i himmelen.
TOR EINAR BEKKEN
I tillegg var Eddie en god bekjent og venn av min familie og meg, noe som gjør at jeg vil gi ham noen ord med på vegen.
Jeg hørte om Eddie Bo første gang da det tidlig på 90-tallet kom ut ei plate med tittelen KEYS TO THE CRESCENT CITY på Rounder Records. Plata var ei samleplate med solo piano-innspillinger av Art Neville, Charles Brown, Willie Tee og Eddie. Han var representert med to låter som jeg likte umiddelbart - rått og vilt og totalt funky - behovet for et band var fullstendig tilsidesatt av Eddie's ustoppelige energi og drivende beat. Jeg gikk ut og skaffet meg gamle innspillinger fra 50- og 60-tallet, og ble en ekte Eddie Bo-fan.
I 1998 var min høygravide kone og jeg i New Orleans for å suge inn inntrykk på Jazz & Heritage Festival, og under radiostasjonen WWOZ's årlige PIANO NIGHT begynte vi å bli slitne etter ti timers kontinuerlig pianoblues i stjerneklasse. Vi vurderte å ta taxi hjem, da en stemme annonserte Eddie Bo over anlegget. Eddie entret scenen iført capuccino-beige polyesterdress og arabisk hodebekledning, og i samspill med musikere fra Fats Domino's band leverte han en ren maktdemonstrasjon fra scenen som fikk klubben Tipitina's og alle som var der til å stå som tullinger på gulvet og skrike etter mer da showet var ferdig. Etter denne skjellsettende opplevelsen så vi Eddie på festivalområdet og på klubben Margaritaville, der han hadde en gig på ettermiddagen torsdager, fredager og lørdager en lang periode. Konsertene på Margaritaville var om mulig enda tøffere enn på Tipitina's. Hele baren var forvandlet til en sydende, kokende og dansende grøt av folk som sang med på låtene og hylte i gledesrus. Jeg følte meg som en sjuendeklassing som smugrøyker for første gang sammen med de store gutta. Der og da skjønte jeg at mitt musikalske liv var forandret for alltid. Da vi dro fra Margaritaville fikk vi et kort med Eddie's mailadresse, og da vi kom hjem til Norge begynte vi kommunisere på mail. Eddie og hans manager-søster Veronica var imponert over at vår lille sønn hadde vært på tre Eddie Bo-konserter før han ble født, og de ville gjerne ha bilde av ham til hjemmesida si. Han var "the youngest fan", og selvom det nå kanskje er noen som er yngre ligger bildet fortsatt på Eddie's offisielle hjemmeside....
I 1999 fikk jeg så en uventet henvendelse fra Aage Teigen, daværende leder for Oslo Jazzfestival. Kunne jeg tenke meg å dele scene med Eddie Bo på tre konserter på festivalen det året? Uten å nøle sa jeg ja, og Eddie og Veronica kom halve jorda rundt for å møte oss igjen. Eddie hadde i utgangspunktet ingen peiling på om jeg kunne spille eller ikke. Han kom hele den lange vegen for å opptre med en helt ukjent musiker, og han var en fryd å jobbe med. I løpet av festivalen tilbrakte vi mye tid sammen, ikke bare på scenen, men også rundt i byen og på hotellet. Eddie viste seg å være en glitrende historieforteller og ett oppkomme av anekdoter om sin hjemby og musikere han hadde jobbet med. Vi kunne også snakke om snekring - som jeg egentlig ikke kan noe om - og blomster. Eddie var både snekker og gartner da han ikke spilte, og jeg tror han likte å snakke om andre ting i tillegg til musikk - i likhet med mange andre store musikere. Selvom Eddie dengang nettopp hadde mistet alt han eide i en brann, ga han alt på scenen. Han var totalt tilstedeværende, og publikum elsket ham.
I 2005, tre uker før Katrina, var min kone og jeg nok en gang i New Orleans. Vi besøkte Eddie på hans kafe, vi var ute og spiste, og vi hadde mye kontakt. Det var som å komme hjem til noen vi hadde kjent hele livet, og det hvilte en positiv ro rundt Eddie i alt han gjorde. Da vi så kom hjem til Norge og satt maktesløse i stua og så på Katrina på CNN, var det som å ha et slags uvirkelig mareritt gående. Hvordan det må ha vært for Eddie å miste alt nok en gang, i en alder av 75 år, kan vi bare spekulere på. Likevel reiste han seg igjen, og vi fortsatte å ha kontakt, ofte flere ganger i uka. Vi mailet om alt mulig rart, og både Eddie og Veronica hadde positive tanker om det meste. Derfor var det en sann fryd å oppleve at Kjell Inge Brovoll og Blues In Hell valgte å få Eddie til Norge nok en gang. Eddie fikk den første Blues In Hell-Award, og han og jeg spilte åpningskonsert, noe som var en udelt glede. Han gikk av scenen med smil fra øre til øre, og et publikum som ropte på mer, etter at han hadde danset som en ungfole over scenegulvet og flørtet med damene i salen. Alle som var der vil huske det lenge. Dessverre ble Eddie syk under festivalen, men kviknet til igjen da han kom hjem. Han var ved godt mot nå, og gledet seg til å spille under årets Jazz & Heritage Festival. Skjebnen ville det annerledes, og han døde altså 18.mars av et massivt hjerteinfarkt. Uten smerte, uten sykehusopphold, med støvlene på.
Alle som vil lese streit biografisk stoff om Eddie kan gjøre det ved å ta et søk på Google. Jeg for min del vil bare si at Eddie Bo - i tillegg til å være en fantastisk musiker - var en av de beste personene jeg har møtt. Et tvers gjennom godt menneske med en enestående evne til å skape glede, trivsel og positivitet rundt seg. I den tida jeg kjente ham følte jeg meg priviligert og beæret - ikke minst fordi han ville opptre med meg. I løpet av de sju-åtte konsertene vi gjorde sammen lærte jeg mer om rytme, groove og timing enn i alle de andre timene i livet der jeg har holdt på med musikk. Jeg håper dypt og inderlig at Eddie nå hviler i fred. New Orleans og verden forøvrig er litt fattigere nå som han er borte. Likevel, som søsteren Veronica sa, nå har vi alle en som taler vår sak i himmelen.
TOR EINAR BEKKEN
mandag 2. februar 2009
til en liten søvnløs gutt
så har du da endelig sovnet
vår lille søvnløse gutt -
og vi som titter inn
gjennom gløtten i døra til rommet ditt
kan ikke se hvem eller hva
som befolker drømmene dine
vi kan ikke se hvem du slåss med
eller hvem som holder deg i handa
langt der inne i dypet
av deg selv
nei-
vi kan ikke se om alt som holdt deg tilbake -
tok fra deg smilet og latteren og
gjorde deg til en skrikende skygge av deg selv -
vi kan ikke se om det har blitt med deg
inn i søvnen
vi kan ikke se eller høre
hvem som hjelper deg
å gå videre hver natt
hver time
vi kan ikke se
hva du holder deg fast i når taket glipper
eller hvem som støtter deg når vinden
pisker deg i ansiktet på glattisen -
vi ser bare mørke
hører bare stillhet
ja, så har du da endelig sovnet
vår lille søvnløse gutt -
og i nattemørket
kan vi ikke se hvilke kort du sitter med
eller hvordan du vil bruke dem videre i spillet
vi ser ikke alle hullene i den svarte vegen du går på
eller hvordan du sklir over dansegulvene i store saler av glass -
omgitt av lange lyse kjoler
og musikken fra gjennomsiktige
fioliner
vi ser bare mørke
hører bare stillhet
snart blir natta gråere -
stillheten jages av fuglesangen, trikken
og lydene fra byen som står opp og strekker seg mot lyset
vi vet så lite
lille gutt
bare at vi så gjerne vil at hendene våre
skal være der når du
griper etter dem
hver dag
hver time
til skumringen kommer
igjen
vår lille søvnløse gutt -
og vi som titter inn
gjennom gløtten i døra til rommet ditt
kan ikke se hvem eller hva
som befolker drømmene dine
vi kan ikke se hvem du slåss med
eller hvem som holder deg i handa
langt der inne i dypet
av deg selv
nei-
vi kan ikke se om alt som holdt deg tilbake -
tok fra deg smilet og latteren og
gjorde deg til en skrikende skygge av deg selv -
vi kan ikke se om det har blitt med deg
inn i søvnen
vi kan ikke se eller høre
hvem som hjelper deg
å gå videre hver natt
hver time
vi kan ikke se
hva du holder deg fast i når taket glipper
eller hvem som støtter deg når vinden
pisker deg i ansiktet på glattisen -
vi ser bare mørke
hører bare stillhet
ja, så har du da endelig sovnet
vår lille søvnløse gutt -
og i nattemørket
kan vi ikke se hvilke kort du sitter med
eller hvordan du vil bruke dem videre i spillet
vi ser ikke alle hullene i den svarte vegen du går på
eller hvordan du sklir over dansegulvene i store saler av glass -
omgitt av lange lyse kjoler
og musikken fra gjennomsiktige
fioliner
vi ser bare mørke
hører bare stillhet
snart blir natta gråere -
stillheten jages av fuglesangen, trikken
og lydene fra byen som står opp og strekker seg mot lyset
vi vet så lite
lille gutt
bare at vi så gjerne vil at hendene våre
skal være der når du
griper etter dem
hver dag
hver time
til skumringen kommer
igjen
fredag 30. januar 2009
vise om merkelige menn
saddam hussein var en merkelig mann
en liten merkelig mann
han trodde han styrte i eget land
så merkelig var han
dobbelt ve bush var en merkelig mann
en liten merkelig mann
han sa: jeg vil styre i saddams land
så merkelig var han
her sitter jeg, nok en merkelig mann
en liten merkelig mann
styrer og steller så godt jeg kan
i et lite, merkelig land
en liten merkelig mann
han trodde han styrte i eget land
så merkelig var han
dobbelt ve bush var en merkelig mann
en liten merkelig mann
han sa: jeg vil styre i saddams land
så merkelig var han
her sitter jeg, nok en merkelig mann
en liten merkelig mann
styrer og steller så godt jeg kan
i et lite, merkelig land
tookie's lucia
svart senker natten seg i stall og stue -
guvernøren skjenker rød te i porselenskoppene
tenker han på nåde
sitter han på nåde
lever han på nåde
råder han på nåde?
solen har gått sin veg skyggene truer -
presten går sakte i den lange korridoren
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
frelses han på nåde?
inn i vårt mørke hus -
skarpretteren gjør kanylene klare
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
dreper han på nåde?
stiger med tente lys -
fangen sitter i oransje klær, drikker melk
han tenker på nåde
han sitter på nåde
han lever på nåde
får nåden råde?
santa lucia
santa lucia
(om Stanley "Tookie" Williams, henrettet i California på Luciadagen 2005. Guvernør Scwarzenegger gjennomførte henrettelsen, til tross for at Williams gjennom flere barne- og ungdomsbøker hadde arbeidet fra dødscella for å bekjempe gjengdannelser og kriminalitet. Blant Williams' støttespillere var Winnie Mandela, som besøkte ham på Death Row)
guvernøren skjenker rød te i porselenskoppene
tenker han på nåde
sitter han på nåde
lever han på nåde
råder han på nåde?
solen har gått sin veg skyggene truer -
presten går sakte i den lange korridoren
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
frelses han på nåde?
inn i vårt mørke hus -
skarpretteren gjør kanylene klare
tenker han på nåde
lever han på nåde
betales han på nåde
dreper han på nåde?
stiger med tente lys -
fangen sitter i oransje klær, drikker melk
han tenker på nåde
han sitter på nåde
han lever på nåde
får nåden råde?
santa lucia
santa lucia
(om Stanley "Tookie" Williams, henrettet i California på Luciadagen 2005. Guvernør Scwarzenegger gjennomførte henrettelsen, til tross for at Williams gjennom flere barne- og ungdomsbøker hadde arbeidet fra dødscella for å bekjempe gjengdannelser og kriminalitet. Blant Williams' støttespillere var Winnie Mandela, som besøkte ham på Death Row)
det revolusjonære telekommunikasjonsdiktet
en dag
bestemte jeg meg
for å si opp jobben
slutte å lese aviser
la abonnementet på kabel-tv
renne ut i sanden, skru av
radioen, røske ut alle
plugger til pc'en, telefonen
og mobilladeren, sprenge parabolen
vekk fra veggen
med dynamitt
så satte jeg meg ned og
tenkte at nå skulle jeg
få meg min egen frekvens, og
sørge for at alle satte seg
godt til rette
så skulle jeg sende ut
min egen propagandapoesi
slik at
gudene og
gudinnene og
keiserne og
keiserinnene og
kongene og
konginnene og
presidentene og
presidentinnene og
statsministrene og
statsministerinnene
sa:
greit,
vi gjør
som du vil
denne gangen
bestemte jeg meg
for å si opp jobben
slutte å lese aviser
la abonnementet på kabel-tv
renne ut i sanden, skru av
radioen, røske ut alle
plugger til pc'en, telefonen
og mobilladeren, sprenge parabolen
vekk fra veggen
med dynamitt
så satte jeg meg ned og
tenkte at nå skulle jeg
få meg min egen frekvens, og
sørge for at alle satte seg
godt til rette
så skulle jeg sende ut
min egen propagandapoesi
slik at
gudene og
gudinnene og
keiserne og
keiserinnene og
kongene og
konginnene og
presidentene og
presidentinnene og
statsministrene og
statsministerinnene
sa:
greit,
vi gjør
som du vil
denne gangen
asyl/stilleben
det gule eplet
ligger stille for seg selv
på pærefatet
litt lenger bort på fatet
ligger pærene
like stille
ligger stille for seg selv
på pærefatet
litt lenger bort på fatet
ligger pærene
like stille
nettverksbygging
hadde akkurat ristet
av de siste tre dråpene
da mannen i avlukket ved siden av
sa det var en åpning
i bananbransjen
tror egentlig ikke
han var
hodejeger
av de siste tre dråpene
da mannen i avlukket ved siden av
sa det var en åpning
i bananbransjen
tror egentlig ikke
han var
hodejeger
ny viten
jeg sto ikke lenge med lua i handa
før jeg skjønte hva det ville si
å holde hodet kaldt
jeg sto ikke lenge på teppet
før jeg skjønte at det brant
under føttene
jeg sto ikke lenge med hodet i skyene
før jeg skjønte at
bakenfor er himmelen
alltid grå
jeg var ikke lenge på jordet
før jeg skjønte at
jeg hadde trampa
i salaten
jeg var ikke lenge i tåka
før jeg skjønte at
det var kvelden
og mørkt
før jeg skjønte hva det ville si
å holde hodet kaldt
jeg sto ikke lenge på teppet
før jeg skjønte at det brant
under føttene
jeg sto ikke lenge med hodet i skyene
før jeg skjønte at
bakenfor er himmelen
alltid grå
jeg var ikke lenge på jordet
før jeg skjønte at
jeg hadde trampa
i salaten
jeg var ikke lenge i tåka
før jeg skjønte at
det var kvelden
og mørkt
fra nyhetsbildet
jeg tror jeg drepte
over seksti kvinner
og ga dem til svina
nå har jeg ingenting
bare minnene
over seksti kvinner
og ga dem til svina
nå har jeg ingenting
bare minnene
onsdag 28. januar 2009
ulrike meinhof sa
ulrike meinhof sa
det er alltid bedre
å tenne på et supermarked
enn å drive det -
det kan hende -
men det blir lite mat
av sånt
det er alltid bedre
å tenne på et supermarked
enn å drive det -
det kan hende -
men det blir lite mat
av sånt
opp og ut
det var ganske tidlig på morgenen da jeg bestemte meg for å stå opp
jeg følte at jeg hadde ligget lenge nok
det var veldig mørkt
jeg klarte nesten ikke røre meg
så stiv og støl var jeg
men jeg begynte likevel å klore litt forsiktig på det lave taket
over senga
etter å ha klort ganske lenge
kunne jeg kjenne hvordan materialet ga etter
og den tunge fuktigheten fra jorda fylte rommet på en enda litt tettere måte
enn før
jeg har alltid likt å grave i sand og jord med hendene
og derfor var det ganske godt deilig faktisk
å kjenne hvordan nettopp sand og jord og småstein sklei mellom fingrene mine
røtter fra trær busker grass blomster kilte meg i håndflatene
heldigvis var det ikke så mye mark å se
men sopp kan ofte ødelegge en ellers god dag
et sukk av gjenkjennelse var ganske vanskelig å holde tilbake
i det jeg nok en gang kunne kjenne hvordan lufta prikket meg i ansiktet
blandet med lukta av grass jord og titusener av skapninger
det som var igjen av følelse i huden
gjorde meg ør og overveldet
jeg kunne ha stoppet der
imidlertid var det noe som dro i meg
jeg reiste meg opp og klatret i lufta (det er lettere enn mange tror)
jeg svømte oppover i den grønne lufta
dro den tilbake med hvert svømmetak
butterfly
etterhvert som det ble tynnere luft
var det akkurat som jeg kunne la kroppen følge et hemmelig dragsug
oppover mot stjerner og planeter
som hvileløst fulgte sine baner i evig tilsynelatende lydløs runddans
snart var jeg ute av syne igjen
og det var da det slo meg
at jeg ikke lenger
hadde
overblikket
jeg følte at jeg hadde ligget lenge nok
det var veldig mørkt
jeg klarte nesten ikke røre meg
så stiv og støl var jeg
men jeg begynte likevel å klore litt forsiktig på det lave taket
over senga
etter å ha klort ganske lenge
kunne jeg kjenne hvordan materialet ga etter
og den tunge fuktigheten fra jorda fylte rommet på en enda litt tettere måte
enn før
jeg har alltid likt å grave i sand og jord med hendene
og derfor var det ganske godt deilig faktisk
å kjenne hvordan nettopp sand og jord og småstein sklei mellom fingrene mine
røtter fra trær busker grass blomster kilte meg i håndflatene
heldigvis var det ikke så mye mark å se
men sopp kan ofte ødelegge en ellers god dag
et sukk av gjenkjennelse var ganske vanskelig å holde tilbake
i det jeg nok en gang kunne kjenne hvordan lufta prikket meg i ansiktet
blandet med lukta av grass jord og titusener av skapninger
det som var igjen av følelse i huden
gjorde meg ør og overveldet
jeg kunne ha stoppet der
imidlertid var det noe som dro i meg
jeg reiste meg opp og klatret i lufta (det er lettere enn mange tror)
jeg svømte oppover i den grønne lufta
dro den tilbake med hvert svømmetak
butterfly
etterhvert som det ble tynnere luft
var det akkurat som jeg kunne la kroppen følge et hemmelig dragsug
oppover mot stjerner og planeter
som hvileløst fulgte sine baner i evig tilsynelatende lydløs runddans
snart var jeg ute av syne igjen
og det var da det slo meg
at jeg ikke lenger
hadde
overblikket
det er så stille
det ringer i ørene
mens dagen går lydløst
hjemover
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det ringer i ørene
mens vegen du går på
bukter seg stumt gjennom landskapet
mot et sted du ikke kjenner
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det ringer i ørene
mens lufta du puster inn
skraper taust
i brystet
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det er så stille
mens dagen går lydløst
hjemover
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det ringer i ørene
mens vegen du går på
bukter seg stumt gjennom landskapet
mot et sted du ikke kjenner
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det ringer i ørene
mens lufta du puster inn
skraper taust
i brystet
det ringer i ørene
men du kan ikke høre noe
det er så stille
fremskrittet fortsetter
tidligere
arbeidet jeg
med sukker
nå
forsurer jeg livet
for folk
flest
så og si uten
at noen lenger
setter den brune kaffen
i halsen
arbeidet jeg
med sukker
nå
forsurer jeg livet
for folk
flest
så og si uten
at noen lenger
setter den brune kaffen
i halsen
morgenstund har gull i munn
i dag tidlig
mens jeg sleit med frokosten
døde en god del folk
av krig og sult
rundt om på kloden
ikke at jeg tenkte så mye over det egentlig
der jeg satt og tygde
tørre brødskiver
helte lunken te
i koppen
mens jeg sleit med frokosten
døde en god del folk
av krig og sult
rundt om på kloden
ikke at jeg tenkte så mye over det egentlig
der jeg satt og tygde
tørre brødskiver
helte lunken te
i koppen
pakkebæreren
god morgen
mitt navn er astor
det er jeg
som er
pakkebæreren
hver dag bærer jeg pakker fram og tilbake
mens jeg lurer på hva som er gjemt under papiret
pakkene er bløte
eller harde
eller noe diffust
midt i mellom
og før jeg tar i dem for første gang
(altså når jeg bare har sett dem og ennå ikke rørt dem)
kjenner jeg hvordan
forventningen sitrer
men så tar jeg altså i dem og da er det noe som ikke stemmer
likevel bærer jeg dem
fram og tilbake
helt til kvelden kommer
og det er tid
for å gå hjem
mitt navn er astor
det er jeg
som er
pakkebæreren
hver dag bærer jeg pakker fram og tilbake
mens jeg lurer på hva som er gjemt under papiret
pakkene er bløte
eller harde
eller noe diffust
midt i mellom
og før jeg tar i dem for første gang
(altså når jeg bare har sett dem og ennå ikke rørt dem)
kjenner jeg hvordan
forventningen sitrer
men så tar jeg altså i dem og da er det noe som ikke stemmer
likevel bærer jeg dem
fram og tilbake
helt til kvelden kommer
og det er tid
for å gå hjem
i felten
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
svie
svette
ranke
rette
ingen seng
på lasarettet
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
hyle
skrike
fjerne
liket
råtten mat
på alle fat
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
banne
sverte
blind av
smerte
ikke føle
drikke søle
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
ære
være
aldri
lære
drep for vannet
dø for landet
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
helter
heder
store
eder
en gang til
hvis du vil
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
svie
svette
ranke
rette
ingen seng
på lasarettet
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
hyle
skrike
fjerne
liket
råtten mat
på alle fat
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
banne
sverte
blind av
smerte
ikke føle
drikke søle
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
ære
være
aldri
lære
drep for vannet
dø for landet
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
helter
heder
store
eder
en gang til
hvis du vil
blod og gørr
blod og gørr
salte tårer
slim og snørr
exit
...et nytt år byr på så mange
muligheter...
sa stemmen på radioen lavt i bakgrunnen
men jeg hadde akkurat hørt
det dumpe smellet
og fryktet det verste
med ytterdøra åpen mot vinteren
og hagla fortsatt varm i nevene
lå gubben halvveis ute på trappa
mesteparten av blodet
var inne
i gangen
nei -
nå
fyrer vi for kråkene
tenkte jeg
stengte døra
og gikk
til telefonen
muligheter...
sa stemmen på radioen lavt i bakgrunnen
men jeg hadde akkurat hørt
det dumpe smellet
og fryktet det verste
med ytterdøra åpen mot vinteren
og hagla fortsatt varm i nevene
lå gubben halvveis ute på trappa
mesteparten av blodet
var inne
i gangen
nei -
nå
fyrer vi for kråkene
tenkte jeg
stengte døra
og gikk
til telefonen
det er av sine egne en skal ha det
kjerringa i nabohuset -
noenogåtti
hengte seg en dag opp
etter halsen
og døde
mange i bygda mente
det ville vært naturlig
å se det an
litt
noenogåtti
hengte seg en dag opp
etter halsen
og døde
mange i bygda mente
det ville vært naturlig
å se det an
litt
tåreperse
noen gråter om natten
de gråter for sine døde barn
og andre ulykker
i livet
de gråter tårer så store som gjennomsiktige basketballer
tårer som blåser seg opp slik at de nårsomhelst kan sprekke
og oversvømme hus hjem garasje boligfelt nabolag -
kanskje hele byer
vil drukne i dette tårehavet
kanskje halve kongeriker vil se sine strandlinjer krype oppover
mot topper og tinder
mens prinser og prinsesser
rømmer med stallguttene
kanskje sitter en dag selveste kongen
i en robåt
på åpne havet
de gråter for sine døde barn
og andre ulykker
i livet
de gråter tårer så store som gjennomsiktige basketballer
tårer som blåser seg opp slik at de nårsomhelst kan sprekke
og oversvømme hus hjem garasje boligfelt nabolag -
kanskje hele byer
vil drukne i dette tårehavet
kanskje halve kongeriker vil se sine strandlinjer krype oppover
mot topper og tinder
mens prinser og prinsesser
rømmer med stallguttene
kanskje sitter en dag selveste kongen
i en robåt
på åpne havet
gaza blues
GAZA BLUES
Boom Boom
Boom Boom
Gonna shoot you right down
sang John Lee Hooker
for mange år siden
og vi ble alle i litt bedre humør
den gangen
Lite visste vel stakkars salige John Lee
at noen skulle ta låta så til de grader til seg -
at den nesten ble som en potensiell ny nasjonalsang
å regne
Boom Boom
Boom Boom
Gonna shoot you right down
sang John Lee Hooker
for mange år siden
og vi ble alle i litt bedre humør
den gangen
Lite visste vel stakkars salige John Lee
at noen skulle ta låta så til de grader til seg -
at den nesten ble som en potensiell ny nasjonalsang
å regne
herr president -
i krigen ble halve hodet mitt skutt bort
derfor er jeg bare halvvegs lykkelig
over å ha fått lov til å forsvare fedrelandet
jeg er bare sånn passe halvvegs fornøyd
med at jeg herfra og ut må tenke halve tanker
jeg er bare sånn passe halvvegs fornøyd
når jeg tenker mine halve tanker om at over halvparten av hjernen
er ukjent territorium for de fleste av oss
det betyr herr president
at selvom jeg kanskje aldri ville brukt den delen av hjernen
som nå er borte -
så hadde jeg likevel teoretiske muligheter
som nå er langt mer enn halvvegs borte
for alltid
mens jeg står her på mitt ene bein -
gjør en halv honnør
til deg og ditt
og får medaljen stukket inn
i hjerteregionen
ser jeg fram til
en halv kopp
kaffe eller
te
derfor er jeg bare halvvegs lykkelig
over å ha fått lov til å forsvare fedrelandet
jeg er bare sånn passe halvvegs fornøyd
med at jeg herfra og ut må tenke halve tanker
jeg er bare sånn passe halvvegs fornøyd
når jeg tenker mine halve tanker om at over halvparten av hjernen
er ukjent territorium for de fleste av oss
det betyr herr president
at selvom jeg kanskje aldri ville brukt den delen av hjernen
som nå er borte -
så hadde jeg likevel teoretiske muligheter
som nå er langt mer enn halvvegs borte
for alltid
mens jeg står her på mitt ene bein -
gjør en halv honnør
til deg og ditt
og får medaljen stukket inn
i hjerteregionen
ser jeg fram til
en halv kopp
kaffe eller
te
mor død
(mor død)
døden kommer stille
døden kommer selv
det er ingen andre
på stien nå i kveld
døden kommer varsomt
med myke fotefar
rikmann eller slave
hun tar det du har
døden lar så mange
stå undrende igjen
for noen er hun fiende
for andre er hun venn
døden er forsiktig
hun ser seg godt omkring
for hun må velge riktig
i neste hårnålssving
døden sier: la meg
få være som en mor -
min seng har hvite lakner
kom søster, og kom bror
døden kommer stille
døden kommer selv
det er ingen andre
på stien nå i kveld
døden kommer varsomt
med myke fotefar
rikmann eller slave
hun tar det du har
døden lar så mange
stå undrende igjen
for noen er hun fiende
for andre er hun venn
døden er forsiktig
hun ser seg godt omkring
for hun må velge riktig
i neste hårnålssving
døden sier: la meg
få være som en mor -
min seng har hvite lakner
kom søster, og kom bror
mannen i den grå allværsjakka
(mannen i den grå allværsjakka)
mannen i den grå allværsjakka
snur seg
ser på meg
og spør
om jeg har peiling
på når neste buss
skal gå
ja
sier jeg
fint
sier han
da kommer jeg ikke
for seint
til henrettelsen
mannen i den grå allværsjakka
snur seg
ser på meg
og spør
om jeg har peiling
på når neste buss
skal gå
ja
sier jeg
fint
sier han
da kommer jeg ikke
for seint
til henrettelsen
ro din båt
(ro din båt)
skogen pustet lydløst rundt sjøen
som lå flat fra bredd til bredd
vi var to levende
og en død
i båten
ingen følte for
å si stort
den døde hadde druknet
kvelden før
på dans
kanskje med bilder av flortynne sommerkjoler
i hodet
på veg ned
i dypet
vi rodde båten
seigt
stille
sakte
lufta gikk ut av liket
omtrent midt utpå sjøen
der vi seilte i speilflata
med himmelen over
og under oss
ei lang jamrende låt
steig mot skyfri himmel
en død fattigmanns blues
fra dypet av en kropp
der hjertet ikke lenger
var med på dansen
vi stanset -
hang lydløst i vannflata
mens blodet langsomt tinte
i årene igjen
uten å si noe
rodde vi båten til land
la den døde i bilen
og kjørte til kjerka
skogen pustet lydløst rundt sjøen
som lå flat fra bredd til bredd
vi var to levende
og en død
i båten
ingen følte for
å si stort
den døde hadde druknet
kvelden før
på dans
kanskje med bilder av flortynne sommerkjoler
i hodet
på veg ned
i dypet
vi rodde båten
seigt
stille
sakte
lufta gikk ut av liket
omtrent midt utpå sjøen
der vi seilte i speilflata
med himmelen over
og under oss
ei lang jamrende låt
steig mot skyfri himmel
en død fattigmanns blues
fra dypet av en kropp
der hjertet ikke lenger
var med på dansen
vi stanset -
hang lydløst i vannflata
mens blodet langsomt tinte
i årene igjen
uten å si noe
rodde vi båten til land
la den døde i bilen
og kjørte til kjerka
RIK
jeg hadde vært fattig lenge
så da jeg en dag våknet og fant at jeg hadde blitt svært rik
bestemte jeg meg for å spandere noen småting på meg selv
jeg gikk med faste bestemte skritt ned i butikken
og kjøpte god mat og godt drikke
noe å lese
til kaffen
da jeg var vel forsynt
gikk jeg på nettet
kjøpte musikk og bøker
en og annen antikvitet
møbler som lenge hadde vært ønsket i huset
etter at jeg hadde sittet både vel og lenge i min nye antikke stol
ble jeg tankefull
kanskje jeg burde investere rikdommen tenkte jeg
så jeg ringte børsen og lurte på hva jeg skulle gjøre med så mye penger
jeg ville jo så gjerne at de skulle yngle
etter mye om og men
kjøpte jeg aksjer i små barn
som jeg syltet ned i store glass
jeg kjøpte aksjer i avrevne armer og ben som jeg resirkulerte sammen med metall og eksplosiver
jeg kjøpte aksjer i brokker av samtaler og utsagn i media som jeg lagret på store harde disker
jeg kjøpte aksjer i biter av kvinner med få eller ingen klær på som jeg arkiverte i høye metallskap
jeg kjøpte aksjer i tanker jeg ikke likte som jeg skjulte i bortgjemte dalfører på vestlandet
jeg kjøpte aksjer i forflytningsredskaper som jeg trengte for å dra på hytta i helgene sammen med mine venner som ikke er så rike
jeg kjøpte aksjer i planter som noen tenner på og puster inn eller legger i munnen mellom kjeve og kinn uten å tygge
jeg kjøpte aksjer i kontrollselskapene
nå sitter jeg trygt
og føler til en forandring
at jeg har begge beina
på jorda
så da jeg en dag våknet og fant at jeg hadde blitt svært rik
bestemte jeg meg for å spandere noen småting på meg selv
jeg gikk med faste bestemte skritt ned i butikken
og kjøpte god mat og godt drikke
noe å lese
til kaffen
da jeg var vel forsynt
gikk jeg på nettet
kjøpte musikk og bøker
en og annen antikvitet
møbler som lenge hadde vært ønsket i huset
etter at jeg hadde sittet både vel og lenge i min nye antikke stol
ble jeg tankefull
kanskje jeg burde investere rikdommen tenkte jeg
så jeg ringte børsen og lurte på hva jeg skulle gjøre med så mye penger
jeg ville jo så gjerne at de skulle yngle
etter mye om og men
kjøpte jeg aksjer i små barn
som jeg syltet ned i store glass
jeg kjøpte aksjer i avrevne armer og ben som jeg resirkulerte sammen med metall og eksplosiver
jeg kjøpte aksjer i brokker av samtaler og utsagn i media som jeg lagret på store harde disker
jeg kjøpte aksjer i biter av kvinner med få eller ingen klær på som jeg arkiverte i høye metallskap
jeg kjøpte aksjer i tanker jeg ikke likte som jeg skjulte i bortgjemte dalfører på vestlandet
jeg kjøpte aksjer i forflytningsredskaper som jeg trengte for å dra på hytta i helgene sammen med mine venner som ikke er så rike
jeg kjøpte aksjer i planter som noen tenner på og puster inn eller legger i munnen mellom kjeve og kinn uten å tygge
jeg kjøpte aksjer i kontrollselskapene
nå sitter jeg trygt
og føler til en forandring
at jeg har begge beina
på jorda
velkommen skal du være
Velkommen skal du være til denne bloggen, som først og fremst skal være en ventil for poesi, politikk og generell bitterhet over den verden vi lever i. Det betyr ikke at ikke positive ting skal tas opp, hvis det dukker opp noe...
Takk og ære.
-docB
Takk og ære.
-docB
Abonner på:
Innlegg (Atom)