ANCIENT AVANT-GARDE;
EDWARD YOUNG AND 'ORIGINALITY'


Born in 1683, Edward Young lived to be an old man. When he died in 1765, he had been a writer, politician, lawyer and clergyman, apparently with no great success in either profession. According to THE NORTON ANTHOLOGY OF THEORY AND CRITICISM (Leitch/Cain/Finke/Johnson, ed; New York/London, 2001), Young was unhappy with his lack of success as a poet and playwright, and the bulk of his literary production is forgotten, or ignored, today (p426). His poetry is said to be 'dismal' and 'dreary', maybe as a result of the loss of his wife and other members of his family. However, the excerpt in Norton from Young's CONJECTURES ON ORIGINAL COMPOSITION (1759) proves to be a very positive and interesting text on the need for originality in artistic expression. Of course, Edward Young was a writer, and his CONJECTURES were primarily directed towards aspiring writers, but that does not mean that his thoughts cannot be applied to other forms of artistic practise and expression. Even today, his ideals may inspire discussion within a wide variety of artistic fields, including the seemingly unlikely field of avant garde jazz or improvised music, which I will look into in the course of this essay; mainly by comparing quotations from Young's text with statements made by artists from the African-American tradition of jazz improvisation. It is also interesting to see how Young's thoughts travel through time and space, and how ideas of 'originality' seem to share certain similarities within two very different artistic traditions.

In his CONJECTURES, Young starts out by saying that there can never be enough writing, or 'composition'. He praises the fact that the contemporary advance in printing technology made it possible to produce books and printed matters in large quantities. He states that writing should be in the 'real service of mankind' (Norton, p428), but other than that, he is of the opinion that 'the more composition the better' (ibid). He goes on to describe how writing - and reading - can be a consolation and a refuge from 'life's endless evils', before he begins to elaborate on his most important theme - the need for originality in literature, and the need to realize that the potential for truly creative and original literary expression is latent in every generation of new writers.

Using a lot of botanical imagery, Young compares writing with nature, claiming that truly original writings are 'the fairest flowers' and that what he calls 'imitations' are of 'fainter bloom' (p429). The goal ought to be, he says, always to be original instead of merely duplicating the style and literary mannerisms of earlier writers. Originals, says Young, 'are great benefactors; they extend the republic of letter, and add a new province to its dominion' (ibid p429). In contrast, mere imitiation comes across as nothing but duplicates of what has already been done much better in the past, and consequently, such imitation is much less interesting. According to Young, an original contribution to literature is comparable to a 'vegetable nature' (ibid p 429) meaning that it grows directly from the root, instead of being a 'manufacture...out of pre-existent materials not their own' (ibid p429) Young's fondness of this kind of nature-laden imagery is apparent throughout the excerpt of his text, but he also compares 'originals' to 'perfect strangers' (ibid p429) that we all would like to get to know better, whereas 'imitations' are 'twice-told' tales. His fondness and demand for originality is communicated in no uncertain terms at the start of his essay.

The really interesting and thought-provoking part of Young's essay occurs when he goes on to discuss what is required to be original. His answer is to read and imitate what he calls the 'antients' - classic texts from Greek and Latin authors. The imitation, however, is not to be a superficial mimicry of style and themes, but rather an imitation of the spirit in which the classics were written. Says Young:

Imitate; but imitate not the Composition, but the Man. For may not this paradox pass into a maxim?(...)'The less we copy the renowned antients, we shall resemble them the more.' (Norton, p431)

The implication here seems to be that the crucial manner in which artists can be original, is to learn and understand a tradition, without becoming a slave to it, and then subsequently use and expand the tradition in his or her own way, suitable to whatever their artistic needs may be. Only through an awareness of 'classics' as representative of a certain time and place, will a new writer or artist be able to understand the need for taking part in his or her own time, in order to create something new - and then maybe become future 'classics' themselves. Let's take a look at another statement by Young, a few lines earlier in the text, commenting on the influence of the classics:

Let our understanding feed on theirs; they afford the noblest nourishment; But let them nourish, not annihilate our own' (ibid p431)

The parallell to the great free jazz saxophonist Albert Ayler (1936-1970) may seem very, very strange at first glance, but in many ways, his work can be seen as a latter-day, practical blue-print of Young's ideas. There is no reason to believe that Ayler had any knowledge of Edward Young, and of course, in Young's time the word 'jazz' was not even invented. To Young, the concept 'African-American' simply did not exist, and in his time, the idea that a black man would someday take improvisatory music to the world's finest stages and concert halls would probably never have been considered as anything but ravings of the most severely twisted, confused mind - if uttered at all. Still, Ayler's work reflects Young's ideas of 'originality' in the very sense that he knows his 'classics' - that is, those who were classics in his world - and that he lets their work nourish his own in such a way that he learns from them before he creates something new out of it. On the cd cover of Ayler's LOVE CRY (cd, Impulse Records, 1968), Frank Kofsky writes, about the way in which Ayler was inspired by saxophonist John Coltrane (1926-1967):

'...there can be no denying the flair and artistry with which he has transmuted the Coltrane vernacular into his own highly personal and emotionally challenged weltanschauung'.

In the same text, Kofsky also mentions how Ayler reworked and remolded the old African-American tradition of collective improvisation into his own vehicle for artistic expression, and his love of simple folk melodies. The point to get from this, is just this way of imitating the creative spirit and ideas of his predecessors, which is a cornerstone in all of Ayler's work, as well as in the whole tradition and history of black music.

And then, when we get back to Edward Young, it gets even more interesting to consider his idea that every generation has the potential of greatness. '...we are as strong as our predecessors' (Norton p432), he writes, and goes on to say that too much reverence for the classics will

'...dwarf our understanding, by making a giant of theirs. Too great awe for them lays genius under restraint, and denies it that free scope, that full elbow-room, which is requisite for striking its most masterly strokes. (ibid p432)

To Young, the idea of putting genius under any kind of restraint seems a horrible crime. A genius should be allowed to grow, and be respected. To Young, it is important to bear in mind that genius is not always understood and appreciated in its own time. There is a chance that genius will be met by ignorance, ridicule, contempt and prejudice, simply because the world is not really ready for what it has to say, or the way in which it is put forward. Whether or not this is Young's reflection on his own lack of success as a writer, must be up to others to decide. More interesting is the way he thus seems to defend new material, or new modes of expression. One of the most interesting points made by Young is the need he states for artists to set themselves apart from their predecessors in such radical manner as to be almost totally different:

All eminence, and distinction, lies out of the beaten road; excursion, and deviation, are necessary to find it; and the more remote your path from the highway, the more reputable...' (Norton, p432)

In every age, there has been a tendency among the general public, as well as among the artistic and cultural upper strata, to miss this point completely when something new, unexpected and different has come along. Rather than embrace such new, and possibly disturbing, creation, it has been more comfortable, or safe, to cling to old truths, old views, old forms, old words and old thoughts. What Young seems to say is that we always must take new, 'original' writing very seriously, and accept the fact that we do not know everything. After discussing the difference between 'learning' and 'genius' ( he sees 'learning' more as a collection of rules and what he calls 'famed examples' (Norton,p433), whereas 'genius often owes its supreme glory' (ibid p 433) to liberty), Young mentions how genius is to be admired rather than merely understood, and how it is deserving of praise rather than explanation:

Genius often then deserves most to be praised, when it is most sure to be condemned; that is when its excellence, from mounting high, to weak eyes is quite out of sight' (Norton p433)

What may be implied from this, is that an artificial, contrived need to understand and explain everything may actually be an obstruction when it comes to extracting meaning from whatever it is we read, see or hear. To return to the world of Albert Ayler, who was frequently misunderstood and ridiculed in the course of his brief life and career, we often have to lay aside our western academic binoculars to be able to appreciate fully the magnitude and beauty of his work. On the LOVE CRY cd cover, Ayler is quoted as follows, giving a response to allegations that his music is difficult to understand:

Never try to figure out what happens, because you would never get the true message (cd, LOVE CRY, Impulse Records, 1968)

Ayler and his music is obviously very far from Edward Young's old England, but at the core here is the notion that learning and cleverness will get you nowhere, if that learning and cleverness is merely used as a means of reaffirming what is already known, or as a means of running away from the given work of art, because you do not have the will or the courage to let it hit you in the subconscious. According to Young,

'There is something in poetry beyond prose-reason; there are mysteries in it not to be explained, but admired; which render mere prose-men infidels to their divinity'.(Norton p433).

This view of poetry (and other ways of artistic expression) and genius as something mysterious, or even divine, is a predecessor of later ideals of the romantic period. The divinely 'inspired genius' who sits in his ivory tower producing great art as a result of his inspiration only, has become a cliche image of what it is like to be an artist. Young is clearly aware, however, that there are more ways than one by which to reach genius as a writer. In the excerpt in Norton, he discusses two types of genius, exemplified by William Shakespeare and Jonathan Swift. Shakespeare, he says, was what he calls an 'adult genius' (Norton p434), a genius which is full-blown from the very start, a genius which is like a force of nature, almost impossible to hold back. Young stresses that Shakespeare had very little formal education, and that his greatness may stem from that very fact. He was, according to Young, 'at full growth, and mature' (ibid p434) from the start. Shakespeare's genius made him a true original, a brother to any of the classic writers from antiquity. In that way, Young holds him up as an example for other aspiring artists to follow. Jonathan Swift, on the other hand, was of a different kind. He was the kind of genius that needed to be 'nursed, and educated' to reach his full potential - what Young calls an 'infantine genius' (ibid p434). It seems diffuse to me whether Young holds these two types of genius up as two irreconcilable opposites, or if he seems to imply that a combination of the two is possible. However, there is an implication of the earlier mentioned conflict between 'learning' and 'genius', even if Young apparently admits that a little bit of learning may be a good thing after all, whether one is a genius or not. To achieve true genius, whether in the 'adult' or the 'infantine' way, the artist must revere himself or herself. The most important thing is to trust one's own abilities, and be aware of the fact that every generation contains its own possible future classics. In this view, every age contains something worthwhile. Even though Young states early in the text that thoughts and words 'may grow old, and die' (Norton, p430), he seems to be quite clear in his opinion that every age contains the potential for greatness, and that a 'classic' may stem from any period in time, including the present. As long as the writer is true to himself, and has reverence for himself, he will be in a position to strive for that 'originality' which is needed to produce literature of lasting quality. In my opinion, this is just as valid in a discussion of other art forms. In the essay JAZZ AND THE WHITE CRITIC (written in 1963, and republished in THE AMIRI BARAKA READER, Thunder's Mouth Press, New York, 1999) African-American poet, playwright and critic Amiri Baraka (b.1934) comments on how every age produces classics, and the worth needing to be attained to them, independently of which period they stem from:

'The point is, it seems to me, that if the music is worth something now, it must have been worth something then (...)A critic who praises Bunk Johnson at Dizzy Gillespie's expense is no critic at all, but then neither is a man who turns it around and knocks Bunk to swell Dizzy (Baraka, p184)

A short explanation may be useful: Bunk Johnson was an early jazz pioneer, who came out of the first New Orleans brass band and jazz tradition. He did not record until 1942, when he was an old man, and remained a faithful representative of old school jazz styles all his life. On the other hand, Dizzy Gillespie (1917-1993) was a founder of bebop in the late 1940s, when there was a clear line between followers of older and newer styles of jazz. Baraka's point - as if lifted straight out of Young's argumentation - is that both these musicians were classics and originals, simply because they came up with something new in their chosen field of artistic expression. When they started out, they were off the beaten path, diverting from contemporary aesthetic and artistic rules and guidelines. In this way, they become similar in spirit, which is to say that they reached their potential for excellence - latent in every person throughout all periods in history.

As mentioned, Edward Young was a writer, and his CONJECTURES were in all likelihood mainly intended as literary criticism. According to the Norton Anthology, the text is a precursor of Romantic thought on poetic originality and the roles of artists. Young's agenda may have been to set the record straight concerning his own apparent misfortunes as a writer, but the text rather comes across to a modern reader as a celebration of individual creativity; and as a wonderful tribute to artists who dare to look outside the mainstream for inspiration. The introduction in Norton also links Young's text to writings by Greek author Longinus, Joseph Warton and Edmund Burke. Whatever the inspiration and motivation behind Young's work, he remains in his CONJECTURES an uplifting voice, and his thoughts appear to be greatly encouraging to artists of all sorts. My main point in this little essay has been to discuss how Young may be relevant even today, and that his ideas are not limited to literature only. Another point is, of course, that thoughts and ideas similar to Young's may arise in places and environments which seem vastly different. The need for 'originality' may well be a universal craving, taking a firm hold of artists' minds in every culture, every period of time and every mode of artistic expression. Skimming through Young's text for the first time, I simply could not help associating him with lines of thought often expressed by exponents of African-American artists on creativity and their various aesthetic practises. As a matter of fact, studying the different theories or concepts of originality and creativity in several cultures of the world might be a great task. However, in conclusion, I will let Baraka have the last word as for now. This is his description of a creative, original musician:

'It is expanding the consciousness of the given that they are interested in, not merely expressing what is already there, or alluded to. They are interested in the unknown. The mystical. (from 'THE CHANGING SAME (R&B AND NEW BLACK MUSIC); 1966, reprinted in THE AMIRI BARAKA READER; 1999)

The similarities here between Baraka and Young should not be too difficult to spot. Why should not this be just as relevant to a writer as to a musician - or indeed, to anyone aspiring to be an artist in any field?



Sources:

Young, Edward: CONJECTURES ON ORIGINAL COMPOSITION (excerpt), (1759)
Printed in THE NORTON ANTHOLOGY OF THEORY AND CRITICISM, V.Leitch (ed)
London, New York, 2001

Kofsky, Frank: Liner notes to Albert Ayler's recording LOVE CRY, released as an LP by Impulse Records, 1968.
Re-released as cd by Impulse/MCA, 1991

Baraka, Amiri: JAZZ AND THE WHITE CRITIC (essay, 1963)
THE CHANGING SAME (essay, 1966)
Both texts reprinted in THE AMIRI BARAKA READER; W.Harris (ed)
Thunder's Mouth Press
New York, 1999

Før hadde jeg ikke orden på ting.
Ting har blitt bedre nå.
Nå har jeg fått meg kontor.
Kontor på jobben.
Jobben vil aldri mer bli den samme.
Samme hva som skjer, tenker jeg.
Jeg ser ut av vinduet for å se hva som foregår utenfor.
Utenfor foregår det ingen ting.
Ingen ting foregår inne heller, for den sakens skyld.
Skyld ikke på meg, for jeg gjør hva jeg kan.
Kan jeg klare å presse det inn i timeplanen spiser jeg lunsj først.
Først prøver jeg den nye kontorstolen.
Kontorstolen er god å sitte på.
På sida er det spaker til å regulere høyde og sittestilling med.
Med dem finner jeg akkurat riktig posisjon, og så er det tid for å prøve hjulene.
Hjulene på stolen de går rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt bordet kan jeg kjøre med stolen.
Stolen mestrer svingene med glans.
Glansen av det nybonede gulvet blender meg når lyset kommer inn gjennom vinduene.
Vinduene har heldigvis gardiner for å hindre noe slikt.
Slikt kan være med på å undergrave arbeidsmoralen.
Arbeidsmoralen trenger vi for å komme videre i det vi driver med.
Med disse tankene i hodet spinner jeg rundt på gulvet.
Gulvet blir glattere og glattere jo mer jeg spinner rundt.
Rundt lunsjtid er det klart for mat.
Mat for Mons.
Mon tro om de har syltetøy i kantina?
Kantina. Det blir verre.
Verre enn verst.
Verst for meg å ikke klare å komme igang igjen med jobben etter å ha spist.
Spist, som i 'spis eller bli spist', liksom.
Liksom ikke så lett i arbeidslivet idag.

MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT

MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT

(av Tor Einar Bekken)


I april i år var det 85 år siden den afro-amerikanske poeten Bob Kaufman ble født. Det er et jubileum som ikke har vært overeksponert i norske media, til tross for at Kaufman ofte nevnes i samme åndedrag som Allen Ginsberg, Gregory Corso, Jack Kerouac og William Burroughs; forfattere med langt større synlig ettermæle. Kaufman var med andre ord en del av beat-genersajonen, som i stor grad påvirket samtidig og seinere poesi og annen diktning. Mange av beat-generasjonens poeter ønsket at poesien skulle ta tilbake sin muntlige karakter - den skulle leses høyt og framføres - og det er i denne sammenhengen Bob Kaufman er helt sentral.

Bob Kaufman ble født i New Orleans den 18.april 1925, som sønn av en tysk-jødisk mann og hans afrikansk-karibiske kone. I følge Kaufman var mora vel bevandret i okkulte ritualer og voodoo, noe han mente hadde influert ham på flere vis, mens faren var temmelig ortodoks i sin jødedom. Denne tilsynelatende usannsynlige blandingen av svært ulike kulturelle referanser har helt sikkert preget ham, men begge har høytlesing eller framføring som sentrale elementer i religionsutøving, og nettopp disse uttrykksformene ble sentrale for Kaufman i hans litterære virksomhet.

Som mange andre poeter på 40- og 50-tallet var Kaufman interessert i jazz. Mange av tidas poeter ønsket å forene poesien og jazzen, gjennom å framføre tekster akkompagnert av jazz, eller gjennom improvisasjon. Poeter kunne improvisere dikt på stedet, ikke bare akkompagnert av jazz, men som en del av bandet, i samspill med musikerne. Dette er en klar parallell til - eller forgjenger for - dagens freestyle-rappere, som improviserer rap-tekster i konkurranse med hverandre. I våre dager er slikt enkelt å dokumentere gjennom youtube eller i studio, mens det på Kaufmans tid var stor fare for at det hele forble øyeblikkets kunst - utilgjengelig for dem som ikke hadde vært tilstede der og da. Mye av Kaufmans poesi ble til på denne måten, og mye er dermed borte og glemt. Kaufman skrev ikke alltid ned tekstene sine, og en god del av det som finnes på trykk idag har overlevd fordi hans kone, Eileen, var påpasselig nok til å dokumentere det som foregikk. Dikt ble rablet ned på servietter, avispapir, i kladdebøker, på baksida av kvitteringer; et av diktene ble til og med funnet på gulvet i en kafe der Kaufman pleide å spise frokost og lunsj. Noen av tekstene hans lå også mirakuløst nok uskadd i ruinene av et nedbrent hotell, der Kaufman hadde bodd. Kaufman selv ble heller ikke skadet i brannen.

Nettopp denne vektlegginga av muntlig øyeblikkspoesi har i stor grad bidratt til at Kaufman ikke er veldig kjent i vår tid. I tillegg var han en meget eksentrisk mann, som ofte kunne støte fra seg venner og samarbeidspartnere gjennom merkelig oppførsel og upålitelig omgang med prosaiske ting som 'tidspunkter', 'avtaler' etc... Da John F Kennedy ble myrdet i 1963 avla Kaufman et taushetsløfte, som han holdt helt til Vietnamkrigen endte - elleve år seinere. Det er ikke umulig at forleggere og andre med et noenlunde jordnært og praktisk forhold til kjøp, salg og marked kan ha ansett denne typen prinsippfasthet som vanskelig å forholde seg til.

Et slikt taushetsløfte kan synes underlig for en mann som så til de grader var avhengig av språklig lyd i sin kunst. For Kaufman var lyden av diktet ofte vel så interessant og viktig som innholdet. Han anså språket som et arsenal av lyder og rytmiske muligheter, på samme måte som en improviserende musiker forholder seg til lydmulighetene instrumentet gir. Kaufman var kjent for å improvisere spontan poesi på stedet - det være seg på trikken, i drosjekø, ved kafebordet; eller et hvilket som helst annet sted der han fant det naturlig. Ofte brukte han lydene i rommet som inspirasjon, enten det var inne eller ute. Kona Eileen har sagt at hun alltid angret på at hun ikke skaffet en bærbar båndopptaker og tok opp alt mannen sa - noe som hadde vært en smal sak med nåtidas digitale muligheter...

Bob Kaufmans jazz var først og fremst bebop, spilt av Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Miles Davis, Charles Mingus og andre av stilartens pionerer. Kaufman prøvde fra første stund å bruke bopens rytmer i sine verselinjer, men også tematisk var han ute etter å gripe musikkens spirit og intensitet. Mange av tekstene tar opp den virkeligheten svarte amerikanere levde i, ikke bare sosialt og politisk. Han beskriver kjærlighetsforhold og erotikk i samme linje som storbytrafikk og tematiserer også lyden av musikken. Selvom mange av diktene er fascinerende på papiret, er de enda mer fascinerende hvis man som leser prøver å si dem høyt - eller, hvis man tør - å rope dem ut. Kaufman veksler til tider mellom store og små bokstaver, slik at man som leser får hint om hva som skal hviskes, sies eller ropes; eller om hvordan rytmen i teksten skal vektlegges. For leseren er det bare å trå til!

Av tilgjengelige Kaufman-bøker er det først og fremst fire diktsamlinger som er verd å merke seg. Solitudes Crowded With Loneliness (1959), Golden Sardine (1960), The Ancient Rain: Poems 1956-1978 (1981) og Cranial Guitar: Selected Poems (1996). I tillegg finnes utgivelser som Abomunist Manifesto, som først ble publisert i stensilert form. Alle disse bøkene er enkle å skaffe på internett, og noen av Kaufmans dikt er også å finne på nettet, aldeles gratis. Det er ikke en enkel oppgave å oversette Kaufman til norsk - sannsynligvis ikke til andre språk heller - så en interessert leser må gå til den amerikanske originalen. Kanskje er det mulig å finne oversettelser til fransk, da Kaufman tidlig fikk en betydelig skare av fans i Frankrike, der han ble kjent som "den svarte Rimbaud".

Kaufman skal en gang ha sagt til en av sine forleggere at hans største ønske var å forbli anonym, å bli fullstendig glemt. Han døde av emfysem i 1986, men foreløpig har heldigvis ikke dette ønsket gått helt i oppfyllelse. Det er opp til oss som lesere å sørge for at Kaufmans betydelige poetiske produksjon når ut til stadig flere, slik at hans tanker om poesi som noe spontant og allestedsnærværende kan bli gyldige på alle samfunnsnivåer. Verden ville da bli et bedre sted å leve; intet mindre.

LITT OM ERIK SATIEs TEKSTER

(av Tor Einar Bekken)

Den franske komponisten Erik Satie (1866-1925) er først og fremst kjent som skaperen av små musikalske miniatyrer for piano, så som Tre Gymnopedier og Tre Gnossienner ; eller stykker i "pæreform"...
Han var en musikalsk surrealist i en tradisjon som på mange måter var en motreaksjon mot grandios Wagner-påvirkning i tida. Satie influerte i sin tur store franske impresjonister som Debussy og Ravel, og hans tanker fikk også innflytelse på seinere komponister som Poulenc og medlemmene i komponistgruppa 'Les Six'.

Fra mars til mai i 1914 skrev Satie en liten samling av små klaverstykker som han kalte Sports & Divertissements, som ikke ble publisert før i 1925, sannsynligvis fordi første verdenskrig stakk kjepper i hjulene for noteutgivelser generelt. Alle stykkene var illustrert av tegneren Charles Martin, som var en svært populær illustratør på denne tida. I utgangspunktet var komponistoppdraget tiltenkt Igor Stravinsky, men da denne krevde et honorar som ble ansett for å være utilbørlig høyt, gikk jobben til Satie. Satie var så beskjeden, og så lite opptatt av penger, at han anså det tilbudte honoraret som for høyt, og prøvde å prute prisen ned... Uansett, de små miniatyrene er perler, og de medfølgende tegningene er både humoristiske og vakre.

Imidlertid nøyde ikke Satie seg med å komponere musikk. Midt inne i den sirlig utførte kalligrafiske noteskriften (gjort av Satie selv) skrev han små tekster; kanskje som stikkord til pianisten - eller som små mini-historier. Ført videre inn i vår digitale tidsalder, kan det være interessant å gruble litt over hvordan en kunstner som Satie kunne ha brukt Twitter eller andre sosiale medier...



TRE SMÅ TEKSTER AV ERIK SATIE
(gjendiktet av Tor Einar Bekken):

(blindebukk)

let videre, frøken
mannen som elsker deg
er rett ved deg
så blek han er,
han skjelver på leppene -
ler du?
han holder hjertet sitt
med begge hender -
men, du passerer forbi
uten å merke
at han er der


(fisketur)

mumlende vann
ved elvebredden

en fisk kommer
så en til
og to til:
"hva skjer?"
"en fisker, en fattig fisker"
"takk"

alle går hjem,
også fiskeren

mumlende vann
ved elvebredden


(golf)

obersten er kledd
i voldsomt grønn
skotsk tweed

han vil vinne

bak følger caddien
bærende på bagger

skyene er overrasket,
hullene skjelver av frykt:
"obersten er her!"

nå gjør han en fin swing:
kølla går i tusen knas!!

MARY OG MAX:
MESTERLIG ANIMASJONSFILM

(av Tor Einar Bekken)

På norske kinoer går i disse dager en absolutt perle av en film. Det er ikke en stor og fancy hollywood-produksjon, heller ikke en pretensiøs euro-pudding, men tvertimot en liten australsk animasjonsfilm basert på historien om det usannsynlige brevvennskapet mellom ei lita australsk jente og en middelaldrende amerikansk mann med Aspergers syndrom. Filmen er vist til ovasjoner på filmfestivaler verden over, og er endelig å se i Norge.

Lille Mary Daisy Dinkle vokser opp i en liten gudsforlatt by i Australia, med ei alkoholisert mor og en mildt sagt fraværende far. Hun er uønsket, upopulær og utilpass, og er mye overlatt til seg sjøl og fjernsynet. De dysfunksjonelle voksne rundt henne er på ingen måte istand til å ivareta hennes behov, og hun er ofte ensom. Ved en tilfeldighet finner hun adressen til en viss Max Jerry Horowitz i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive til ham - uten å vite det minste om hvem han er - for å få svar på noe av det hun lurer og grubler på. Horowitz, som er en sterkt overvektig, ufør 44-åring med Aspergers syndrom, bestemmer seg for å svare, og dette blir opptakten til en fantastisk vakker historie om vennskap mot alle odds. Filmen er holdt i brunt/hvitt mens historien foregår i Australia, og i grått/hvitt i New York, med noen røde fargeklatter her og der. Historien er dypt gripende, og fortelles ved hjelp av animasjon der det vakre og det groteske går hånd i hånd. Skuespillere som Philip Seymour Hoffman, Barry Humphries (kjent som overdådige 'Dame Edna'), Toni Collette og Eric Bana gir stemmer til karakterene på ytterst troverdig vis. Denne filmen er simpelthen en kunstnerisk triumf for alle involverte. Den legger seg på minnet på en nesten uutslettelig måte, og er en rein oppvisning i filmatisk fortellerkunst. Her er ingen ting overflødig; ingenting forgjeves; ingenting påtrengende.

Hvordan vennskapet mellom Mary og Max utvikler seg skal ikke røpes her. Publikum er herved oppfordret til å slite seg løs fra godstolen, oppsøke kinoen og finne det ut sjøl. Det er grunn til å tro at både latter og gråt kan gjøre det nødvendig å medbringe rikelig med papirlommetørkler.

(kom og sett deg litt)

kom og sett deg litt, gutten min
fortell hva som skjer
der inne
hva leter du etter,
hva lurer du på,
hva er det du håper
å finne?

kom og sett deg litt, gutten min
la skuldra mi bli
ei pute
la sorgene fare
la farene dra
nå hviler vi oss litt
her ute

kom og sett deg litt, gutten min
døra er diger
og åpen
gråt til ditt beger
er fylt opp med salt
ei tåre kan bli
selve dråpen

kom og sett deg litt, gutten min
uansett hva som skjer
der inne
nå kommer nettene
mørke og grå
du veit du har alt
å vinne

(jeg drømte en morgen)

jeg drømte en morgen
at jeg var død

blodet
sto stille
i årene

jeg drømte en morgen
at jorda var rød

det rant
ikke lenger
fra sårene

jeg drømte en morgen
at jeg var død

de kom
med de hvite
bårene

jeg drømte en morgen
om jord og frø,
om tause blomster,
og at jeg var død -

det var
ingen trøst
i tårene

(hus forbi)

var vel strengt tatt
litt overrasket
over at jeg heller ikke i år
var å finne
blant de nominerte
til nobels fredspris

det faktum at
jeg stort sett ikke
har gjort katter og fluer
fortred det siste året
ser ut til å ha gått
upåaktet hen
igjen

(fra administrasjonslivet)

lengst mulig
inn i gangen
bak ei stålgrå dør
med enkelt navneskilt
og kikkehull

tilbringer jeg tida
i dyp konsentrasjon ved skrivebordet
fra tidlig morgen
til jobben er gjort
kun avbrutt
av lunsj

det skjer en sjelden gang
at jeg tar meg i å spekulere
på hvor de blir av;
alle disse dokumentene jeg leser
for så å videresende dem med klikkende fingerbevegelser;
fullt klar over faren for
musearm
migrene
synsforstyrrelser
økt sykefravær
eller en hittil ukjent
kombinasjon
av de fire

dog -
og det må tross alt
understrekes på det sterkeste -

man kan jo ikke
vite alt
heller

(TOR EINAR BEKKEN)

(svartmaling)

se for deg en mann på nesten tredve
som ser dobbelt så gammel ut
med klær som er møkkete og fillete -

gi ham en jobb som skopusser
eller dovasker på busstasjonen

gi ham seks unger
som ikke har noe å spise -

sørg for at de får oppleve
livet på gata
i ghettoen

bind ei gammel fille
rundt hodet til kona hans

la henne ligge gravid
i senga
i et hus
i Harlem -

fortell dem
hvor ille det er
i sørstatene

(GIL SCOTT-HERON
- gjendiktet av Tor Einar Bekken)

HELLER RIK OG FRISK ENN SYK OG FATTIG

(av Tor Einar Bekken)

Den 21.mars vedtok Representantenes Hus i USA omsider en utvannet versjon av president Barack Obamas lenge bebudede reform av det amerikanske helsevesenet. Motkreftene har vært sterke; konservative høyrekrefter har kjempet imot med nebb og klør, godt hjulpet av mektige forsikringsselskaper, legemiddelindustrien og sykehuseiere med angst for å tape inntjening. I tida før helsereformen skulle opp til debatt i kongressen har forsikringsselskapene benyttet anledningen til å øke premier med opp til førti prosent, nettopp fordi det ikke lenger skal være mulig å nekte noen forsikring med bakgrunn i sykdom som allerede er kjent ved tegning av polise. Viljen til å tjene penger på syke menneskers bekostning er med andre ord ikke svekket.

For å imøtegå slik problematikk må amerikanske myndigheter bidra med ymse former for subsidiering av helseforsikringene. Det er ikke nødvendigvis nok at befolkninga har en generell rett til forsikring. Dersom polisene er så dyre at folk ikke har råd til å betale det de koster er reformen knapt verd papiret den er skrevet på. Problemet med offentlig subsidiering av polisene er at muligheten for privat profitering i helsevesenet ikke blir mindre. En slik ordning vil føre til at penger overføres fra det offentlige til det private, noe som på sikt medfører en utarming av en allerede svak amerikansk offentlig sektor. På hvilken måte den nye retten til helseforsikring skal administreres går ikke fram foreløpig; ei heller synes det klart hvorvidt tilbudene skal differensieres kvalitets- og prismessig med tanke på den enkelte forsikringstakers betalingsevne og inntekt.

Fattigdomssituasjonen i USA kan være verd en oppsummering for at det skal bli mulig å forstå hvilket utgangspunkt som foreligger for utbygging av sosiale tjenester i landet. I 2007-2008 var det totalt ca 39 millioner mennesker som levde under fattigdomsgrensa. 13 millioner av disse var under 18 år gamle, 8,5 millioner var fra fem til 17 år gamle, og 4,3 millioner var barn under fem år. Totalt sett var 43 millioner mennesker uten noen form for helseforsikring, og 46000 av disse vil sannsynligvis dø hvert år fordi de ikke har tilgang på tilfredsstillende helsetjenester. Geografisk er fattigdommen konsentrert i folkerike stater med store urbane sentra, så som f.eks California, New York, Ohio, Florida og Michigan. Mange av disse områdene er i dyp krise på grunn av nedleggelse av kjerneindustri, noe som har ført til ytterligere svekking av offentlige tjenester, reduserte offentlige skatteinntekter og påfølgende fraflytting. Fattigdommen øker, og andelen mennesker som ikke tar del i den amerikanske forbrukerøkonomien blir dermed stadig større.

Et slikt scenario er egnet til å så tvil om i hvilken grad helsereformen vil være god nok til å fange opp flertallet av alle dem som pr dags dato ikke har økonomi til å nyttiggjøre seg sin nye rett til forsikring. Arbeidsledigheten ligger foreløpig på ca ti prosent i USA totalt; blant svarte er den ca 17 prosent. Det vil bare bli en av mange utfordringer å legge til rette for at helsereformen kan bli velfungerende for mennesker som er permanent eller midlertidig uten inntektsgivende arbeid.

Slik helsereformen foreligger kan den ikke sies å være annet enn et første steg på vegen til et utvidet offentlig engasjement i det amerikanske helsevesenet. På sikt må målet være å minske mulighetene for privat profitt; rett og slett å frata noen mennesker muligheten til å tjene seg rike på andre menneskers helseproblemer. Dette er neppe mulig uten en stor grad av offentlig eierskap av sykehus og institusjoner. Jarvis Tyner, nestleder i CPUSA, sier til Political Affairs at det ikke vil la seg gjøre å innføre et rettferdig helsesystem uten at retten til medisinsk behandling og konsultasjon kommer automatisk ved fødselen. En nasjonalisering av helsevesenet er på lang sikt uungåelig for at et slikt mål skal kunne realiseres.

Det er all grunn til å hilse enhver forbedring av den pinlige tilstanden i amerikansk helsevesen velkommen. Det viktige nå er at progressive demokrater og andre venstrekrefter i USA ikke legger seg til å hvile på eventuelle laurbær, men at kampen for ytterligere styrking av det offentlige engasjementet i helsevesenet intensiveres og utvides. Et godt og rettferdig helsetilbud til alle kan bare realiseres ved at profittmuligheter bortfaller, og ved at mennesket settes i sentrum for virksomheten.

(kilde: politicalaffairs.net)

FRA TIDSMASKINEN:

JIMMY O'BRYANT:
MYSTERY MAN OF JAZZ (Frog Records)
JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1, 1924-1925 (RST Records/Jazz Perspectives)

(av Tor Einar Bekken)


For et par år siden anmeldte jeg ei fantastisk skive med gamle pianolarull-innspillinger av Jimmy Blythe (MESSIN' AROUND BLUES) i Blues News. Blythe var en usedvanlig aktiv jazz/blues-pianist i Chicago på 20-tallet, og medvirket på ca 250 plateinnspillinger på noen få år, før han døde 30 år gammel i 1931. En av dem Blythe spilte mye med var klarinettisten JIMMY O'BRYANT (ca 1896 - 1928), en annen musiker som døde i altfor ung alder, sannsynligvis av alkoholisme. Jimmy O'Bryant gjorde innspillinger med Lovie Austin's Blues Serenaders, spilte i band ledet av bl.a Jelly Roll Morton og Joe 'King' Oliver, og akkompagnerte ei lang rekke av tidas store kvinnelige blues-stjerner, så som Ma Rainey, Ida Cox, Viola Bartlette, Edna Hicks, Ethel Waters og Alberta Hunter. Han var allsidig, men svært blues-influert, og helt klart best på materiale der han lot denne påvirkninga få fritt utløp. Under eget navn gjorde han ca tretti innspillinger, mange av dem samlet på de to platene MYSTERY MAN OF JAZZ og JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1. Platene overlapper hverandre noe, og den første er kanskje den mest omfattende.

Det lille plateselskapet Frog Records har spesialisert seg på gjenutgivelser av meget obskur svart jazz fra 1920-årene, og har all ære av den praktfulle samlinga av Jimmy O'Bryant's etterhvert svært sjeldne innspillinger. Hans såkalte 'washboard band' er i realiteten en trio, med O'Bryant sjøl på klarinett, Jimmy Blythe på piano og den helt ufattelige Jasper Taylor på vaskebrett. Denne tilsynelatende utrolige besetningen produserer musikk som strutter av liv, galskap og villskap - gjennomdynket av blues i alle former. Vaskebrettspiller Jasper Taylor, som var aktiv musiker helt til han døde i 1960, er en helt vanvittig bra tidlig jazzperkusjonist, som vrir alle tenkelige beats ut av det provisoriske instrumentet sitt. Jimmy Blythe er en stødig barrelhouse-influert pianist, med ei venstrehånd som gjør fraværet av bassister nærmest umerkelig. På toppen troner så Jimmy O'Bryant, med et klarinettspill som minner om langt mer kjente utøvere som f.eks Johnny Dodds (med Louis Armstrong, Jelly Roll Morton etc), Omer Simeon og Barney Bigard. Plata til RST Records inneholder mange av de samme låtene som Frog-skiva, men med fire låter i tillegg, der O'Bryant og co akkompagnerer to sangerinner, de i våre dager ikke akkurat overdrevent eksponerte Julia Davis og Sodarisa Miller. Disse blues-perlene fra 1924 burde høres av alle hvitinger som tror de kan synge blues nå i 2010. Det er en dybde og intensitet i denne musikken som fullstendig overkjører den gamle, 'dårlige' lyden. Davis og Miller faller inn i den store gruppa av kjempetalenter som gjorde noen ytterst få innspillinger, for så å forsvinne ut av historien for bestandig.

På noen innspillinger utvidet O'Bryant trioen til kvartett, og da hentet han inn kornettisten Bob Shoffner, som vanligvis satt i bandet til King Oliver. Han spiller med stor oppfinnsomhet og inderlighet, og er en tidlig jazzmusiker som er altfor lite kjent i dag. Dette lille bandet låter så tight som det går an å bli, stadig pisket rytmisk framover av Jasper Taylor, som ikke ser ut til å ha noen grenser for sin evne til å variere rytmefigurer som i utgangspunktet høres enkle ut. Han briljerer også i korte breaks og soloer. Jeg vil be alle om å skru låter som 'Drunk Man's Strut', 'Washboard Blues', Clarinet Getaway' og 'Back Alley Rub' på full vreng. Det er en utfordring alle blir bedre mennesker av å gjennomføre. Og for den som ikke tør å høre på så gamle innspillinger pga hardcore mono-lyd; tida er inne til å presse seg sjøl.....dette er så langt fra morken 'gladjazz' som det er mulig å komme.
Klarinett er og blir et fantastisk instrument, altfor lite brukt i blues i dag. Får du ikke nok, kan disse platene kompletteres med RST-skiva JIMMY O'BRYANT VOL.2, som inneholder noen fler innspillinger, samt noen av den om mulig enda mer obskure klarinettisten Vance Dixon. Blow that blackstick, baby!

(helt konge)

i det
jeg stikker hodet
opp gjennom hermelinskragen
retter på krona
plukker septeret opp
fra marmorflisene
setter meg godt til rette
og roper på narrene

tenker jeg
at neigu er det ikke bare enkelt
å være
i kongens
klær

for ikke å snakke
om de kjipe
skoa

(TOR EINAR BEKKEN)

vi
må
snekre
sammen
sa
han
det
heter
snakke
sa
hun

RØYK OG REIS

(av Tor Einar Bekken)

En verdens største produsenter og leverandører av sigaretter, tobakk og relaterte salgsartikler, Philip Morris, finner det for godt å saksøke den norske staten. Grunnen til dette er at tobakk etter årsskiftet ikke lenger kan stilles ut åpenlyst i butikker og kiosker. Disse varene skal istedet skjules i skap eller selges fra automater i butikken. Merkevarene skal ikke lenger være snikreklame ved kassa. Målet med dette er å redusere forbruket av slike varer, samt å hindre at yngre mennesker lar seg påvirke til å begynne å røyke.

Philip Morris International er imidlertid av den mening at slik skjuling av produktene ikke reduserer røyking og annen bruk av tobakk. Med bakgrunn i EØS-regler om fri import mener de derfor at det er lovstridig av myndighetene her i Norge å gå inn for tiltak som begrenser synligheten av tobakk og sigaretter på salgsstedene.

Ennå er ikke tobakk forbudt i Norge, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er vegen å gå. Likevel er det all grunn til å støtte opp om ethvert tobakksbekjempende forslag, slik at denne kyniske og menneskefiendtlige bransjen motarbeides på alle nivåer. Dyrkbar jord i fattige land, som nå brukes til produksjon av tobakk, burde i langt større grad nyttes til matproduksjon for verdens sultrammede - heller enn å utpines til fordel for den profitthunger som gjør seg gjeldende i styrerommene.

Stikk i strid med hva som ofte utbasuneres av tilhengere av individets såkalte 'frihet til å velge' her i vesten; tobakksindustriens produkter har ingen ting med frihet å gjøre. Selskapenes rikdommer er basert på grov utbytting av fattige lands jordområder, deres arbeidsstyrke og deres infrastruktur. Videre er den basert på grov utnyttelse av menneskets tilbøyelighet til å bli avhengig av rus- og nytelsesmidler. Alle midler er til enhver tid i bruk for å mistenkeliggjøre og undergrave arbeid mot tobakksprodukter eller ymse reguleringer av mulighetene til fri markedsføring av produktene. Det må nok en gang fastslås at dette er en industri med svært store etiske forklaringsproblemer - en industri som sannsynligvis ikke hadde fått oppstartstillatelse dersom den hadde vært ny idag.

Til tross for EU- og EØS-regler er det fortsatt den norske stat som har grepet om et minstemål av hva som foregår politisk i dette landet. Det er derfor lov å håpe at staten ikke lar seg regulere av et mulitinasjonalt tobakksselskap, og at norske myndigheter uansett utfall av denne latterlige rettssaken står på retten til å bestemme i eget land.

KLIMABOMBE I SIBIR

(av Tor Einar Bekken)

Det amerikanske forskningstidsskriftet SCIENCE gjengir en studie som slår fast at metan som har vært innefrosset på havbunnen utenfor Sibir i mange millioner år nå står i fare for å lekke ut. Grunnen til dette er at isen som til nå har holdt denne klimagassen på plass er i ferd med å smelte og slå sprekker. I følge forskere lekker nå åtte millioner tonn metan ut fra dette området hvert år, noe som utgjør like mye som det samlede utslipp fra resten av verdens havområder.

Dersom mengden metan i atmosfæren øker er det en reell sjanse for alvorlig økning i jordas gjennomsnittstemperatur, noe som vil få store negative konsekvenser for levekårene i verden. I og med at havet i dette området ved Sibir ikke er spesielt dypt er det kort veg fra havbunnen opp i atmosfæren, dersom isen på bunnen smelter, og gassen lekker ut. Dette fører i sin tur til at gassen ikke omdannes til CO2, men siver ut i atmosfæren som rein metan. Desto mer metan som lekker ut, jo lenger tid tar det å bryte gassen ned. Dette er bekymringsverdig med tanke på videre global oppvarming, som igjen vil medføre ytterligere utslipp i arktiske strøk. Kort kan det på bakgrunn av dette fastslås at en økning i menneskeskapte CO2-utslipp vil medføre en økning i globale temperaturer, som igjen vil kunne gi større utslipp av metan fra havdypene.

Forskning utført av universitetet i Alaska konkluderer med at dersom bare en prosent av den frosne metangassen som i dag finnes i verdenshavene siver ut, vil det føre til at den totale mengden metan i atmosfæren fordobles tre eller fire ganger. Dermed vil gjennomsnittstemperaturen øke nok en gang, og hele prosessen kommer inn i en selvforsterkende negativ utvikling som vil skape stadig nye og større klimaproblemer.

Et scenario av denne typen gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt slike problemer kan løses av private miljøstiftelser, som ofte er finansiert helt eller delvis av private næringslivsaktører, eller om andre, langt mer forpliktende overnasjonale løsninger må utredes. Enhver form for profitthensyn må sannsynligvis utelukkes helt og holdent hvis verdenssamfunnet skal lykkes i disse livsviktige oppgavene.

(bekjennelse)

jeg er penger
jeg er sedler og klingende mynt

jeg er verdipapirer og obligasjoner
jeg er bankremisser og aksjefond
jeg er teknologi-index og børsregulativer

jeg er høyinnskudds lavinskuddsrente
jeg er oms moms og to-roms
jeg er investering
jeg er representasjon

jeg er tap og profitt
jeg er overskudd underskudd
jeg er kreti og pleti
jeg er debet og kredit

jeg er skatten i paradiset
jeg er penger -

og ja, siden du spør -

jeg tar det fulle og hele
ansvaret

(Tor Einar Bekken)

Saadi Youssef:

NATT I AL-HAMRA

Et lys på den lange vegen
Et lys i de sovende husene
Et lys for de vettskremte butikkene
Et lys for bakeriene
Et lys for journalisten, som hutrer på et tomt kontor
Et lys for en som kjemper
Et lys for legen ved sjukesenga
Et lys for den sårede
Et lys for ærlige stemmer
Et lys for trappeoppgangene
Et lys for hotellet, fylt av flyktninger
Et lys for sangeren
Et lys for kringkasterne i tilfluktsrommet
Et lys for ei flaske vann
Et lys for lufta
Et lys for to elskende i en naken leilighet
Et lys for himmelen, som har krøllet seg sammen
Et lys for begynnelsen
Et lys for slutten
Et lys for den endelige løsningen
Et lys for samvittigheten
Et lys i handa mi

(gjendiktet av Tor Einar Bekken)

(vi styrer og steller)

det var ikke så lett -
dette med tall og budsjetter;
for ikke å snakke om det ideologiske
og politisk-filosofiske grunnlaget for samfunnets oppbygning -

så da jeg skulle engasjere meg i samfunnets ve og vel
og virkelig sette de store tingene på dagsordenen
slik at folket kunne bli opplyst
og ta sine egne valg i en vill og vanskelig verden -

ja, da valgte jeg å fokusere på pigment og hodebekledning
og hvordan disse tingene kan representere en undergraving av alt vi står for
og ønsker å assosieres med -

i det jeg strammer slipsknuten
og grer sideskillen stramt over mot høyre
er det godt å tenke på at jeg har
friheten til å velge

ET LIV SOM LYTTER
Om Studs Terkels siste bok

(av Tor Einar Bekken)

I oktober 2008, bare noen dager før Barack Obama ble valgt til USAs første svarte president, døde den kjente journalisten og forfatteren Louis 'Studs' Terkel i sitt hjem i Chicago, 96 år gammel. Terkel var en levende legende i amerikansk journalistikk, både som radiomann og forfatter av bøker der han formidlet det han kalte "muntlig historie" - transkriberte intervjuer med folk fra alle samfunnslag om hverdagslige ting som arbeid, oppvekst, sosiale forhold, politikk, historie og kultur. Han er kanskje mest kjent for bøkene HARD TIMES (om depresjonstidas USA), WORKING (intervjuer med folk om hva de tenker om jobben sin), THE GOOD WAR (om den andre verdenskrigen), AND THEY ALL SANG (intervjuer med musikere fra alle slags genre) og sjølbiografien TOUCH & GO. Alt i alt foreligger tretten slike muntlige historiebøker, i tillegg til artikler, transkriberte radioprogrammer, essays og portretter. I løp av sine 96 år var Terkel uhyre produktiv, og helt til det siste fulgte han den amerikanske samfunnsdebatten nøye. Han håpet intenst å leve lenge nok til å se at USA fikk sin første svarte president, men det rakk han ikke.

Terkel var i alt sitt virke opptatt av å fortelle historiene til arbeidsfolk og såkalte vanlige mennesker, men han hadde også personer som Bob Dylan, Andres Segovia, Woody Guthrie og Alan Lomax foran mikrofonen. Tidligere medlemmer av Ku Klux Klan, gangstere, immigranter, politikere, drosjesjåfører, barpianister, ishockeyspillere, brannmenn, dommere og profesjonelle svindlere - for å nevne en brøkdel av intervjuobjektene i Terkels bøker - kommer alle til orde i større eller mindre grad, noe som gjør at lesernes forståelse av historien blir usedvanlig mangefasettert og lite stereotyp. For sitt journalistiske virke har Terkel mottatt en lang rekke priser, bl.a Pulitzer-prisen og Prix Italia.

Som en ettertanke etter dette livet som lytter og intelligent spørsmålsstiller kom det i 2009 ut ei lita bok med den treffende tittelen 'P.S.' (New Press). Den består av papirer Terkel fant og gjenoppdaget da han lette gjennom kontoret sitt etter stoff til sjølbiografien sin. I følge ham sjøl hadde han ikke vært inne på arbeidsrommet på flere år - muligens en sannhet med modifikasjoner - og papirer var å finne overalt, i bokhyller, under bokstabler, i skuffer og skap, på gulvet og bak sofaen. Som om ikke dette var nok fantes også kasser med gamle lydbånd, fulle av uredigerte samtaler med alle slags mennesker. Ut av dette kreative overflødighetshornet kommer altså råmaterialet til denne siste boka fra Terkels penn, som han rakk å se påbegynt.

I tillegg til en lang rekke mindre tekster om oppvekst og ungdom i Chicago, inneholder boka et par riktig gode intervjuer. Det viktigste er et usedvanlig skarpt intervju med den svarte forfatteren James Baldwin, som etter å ha levd i sjølvalgt eksil i Europa, vendte tilbake til USA i 1961. Baldwin, som døde i 1987, får snakke lenge og godt om forholdet mellom svarte og hvite i USA, og mange av hans synspunkter er like viktige og minst like aktuelle i dag, til tross for at Det Hvite Hus nå er bebodd av en svart mann. Terkels stemme tilkjennegir seg fra tid til annen med meget velformulerte og gode spørsmål; hele intervjuet burde holdes fram som skoleeksempel på god intervjuteknikk og seriøs, undersøkende journalistikk. Et av Baldwins mange poenger er hvordan han som svart mann er usynlig i det hvite USA - eller synlig bare slik som hvite ønsker å se ham. Han snakker videre om hvordan svarte menn daglig ydmykes gjennom sosiale og politiske samfunnsforhold, og om hvordan han sjøl skammet seg over å være svart, fordi han egentlig ikke visste hva det å være svart egentlig innebar. Det er rystende tanker, glitrende formulert av en av forrige århundres ypperste ordkunstnere - i intervju med en journalistmester av høyeste rang. Baldwins tanker danner forøvrig et interessant bakteppe for mange av dagens svarte borgerrettighetskjempere, som frykter at Obamas plass i Det Hvite Hus skal kunne brukes av reaksjonære krefter til ytterligere benekting av den svarte befolkningas historie. Det er en tendens til å ville si at med en svart president er alt fryd og gammen for svarte; rasismen er tilsynelatende avviklet. På mange måter får Baldwin det siste ordet ennå i dag når han sier - i 1961 - at USA ikke egentlig aner hva det som nasjon har gjort mot svarte amerikanere, og at landet som helhet dermed ikke aner hva det har gjort mot seg sjøl.

I tillegg til det foruroligende, gripende intervjuet med Baldwin, inneholder 'P.S' også et intervju med tekstforfatteren E.Y.Harburg, som blant mye annet har teksten til eviggrønne "Somewhere Over The Rainbow" på samvittigheten. Han sier at alt skrivearbeid bør være rotfestet i sosial oppmerksomhet og engasjement. I stedet for å sutre over at ting er ille, sier Harburg, bør man heller fortelle hva som er ille med dem - og hvorfor det er som det er...

Det er en målestokk Studs Terkel muligens ville applaudere. Det gjør godt å vite at Terkels mangeårige virke i amerikanske medier er vidt tilgjengelig, og det er forfriskende å lese journalistikk som er så fri for publikumsfrieri og tabloide vinklinger.

(analyse)

er
forsvarsanalytiker -

ser på deg
med klart
blått blikk

analyserer forsvaret
analyse
rer for Svaret

hei -
er angrepsanalytiker

ser på deg
med klart
blått blikk

analyserer
angrepet

ana lyser -
er angrepet

av
usle krek

(TOR EINAR BEKKEN)

AMERIKANSK FOTBALL
(refleksjon over gulfkrigen)

Halleluja!
Det funker.
Vi banka livskiten ut a'rem!

Vi banka dritten rett opp i ræva på'rem igjen
og ut av de forpulte øra på'rem.

Det funker.
Vi banka livskiten ut a'rem.
Lot dem drukne i sin egen drit!

Halleluja.
Takk gud for alle gode ting.

Vi banka livskiten så hardt ut a'rem
at nå eter'em sin egen drit.

Takk gud for alle gode ting.

Vi slo balla dems til støvskyer,
til skyer av faens forpult støv

Vi gjorde det.

Nå vil jeg at du skal komme over hit
og kysse meg på munnen.



- HAROLD PINTER
(gjendiktning av Tor Einar Bekken)

KRIGEN MOT AMERIKANSKE VENSTREKREFTER

(av Tor Einar Bekken)


Den norske utgaven av månedsavisa LE MONDE DIPLOMATIQUE trykker i februarnummeret en meget opplysende og interessant artikkel av Alexander Cockburn, journalist og redaktør av nyhetsbrevet Counterpunch. Artikkelen tar for seg hvordan den amerikanske venstresida gjennom de siste femti år har blitt gradvis utarmet og til dels underlagt det Demokratiske partiet. Videre skildrer han hvordan f eks miljøbevegelsen har vært økonomisk avhengig av såkalte 'non-profit'-stiftelser - dvs privateide stiftelser som har fått skattefritak for å gi pengestøtte til ymse saker av samfunnsmessig interesse. Disse sakene er nødvendigvis håndplukket ut fra næringslivets og de private pengegivernes egne motiver og interesser, noe som fører til at enhver kontroversiell eller radikal tilnærming avvises og motarbeides. Cockburn konkluderer med at det han kaller den 'progressive sektoren' på denne måten blir en 'avstøpning av næringslivet'. Han trekker også paralleller til utdanningssektoren, der pengegaver og veldedige donasjoner fra næringslivet er helt avgjørende for finansieringen av studieretninger og forskning. På denne måten har altså pengekreftene klart å kjøpe seg inn i venstresida, slik at alle har blitt en del av det Noam Chomsky kaller 'The Business Party' - et totalt omsluttende politisk bilde som i praksis gjør alle, uavhengig av parti- og gruppetlilhørighet, til høyrepolitikere eller marionetter for dem som egentlig styrer; pengefolket. Det er en prestasjon som setter mange totalitære systemer i skyggen med klar margin.

Cockburns triste oppsummering av hvordan det står til med den amerikanske freds-, kvinne-, homo-, fag- og borgerrettsbevegelsen er vond lesning, men ikke desto mindre viktig. Venstresida i USA har vært gjenstand for en bakvaskelse og motarbeidelse som savner sidestykke. De samme mekanismene er i sving internasjonalt, og det er derfor nyttig å lese Cockburns analyse av hvordan progressive krefter har blitt bortimot nedkjempet med pengemakt og renkespill.

I tillegg til subtile økonomiske pressmetoder er det viktig å ha klart i minnet at den amerikanske venstresida og dens representanter har vært gjenstand for drap, vold, trakassering, utfrysning, yrkesforbud, streikebryteri, latterliggjøring og demonisering - for å nevne noe. Alt sammen gjennomført med bortimot imponerende presisjon av det politiske, økonomiske og kulturelle etablissement. Noe av dette kan det være interessant å oppsummere kort.

Drap på politiske motstandere er ingen ny - og heller ingen amerikansk - oppfinnelse. Likefullt må denne framgangsmåten sies å være effektiv, om enn ikke spesielt subtil. Drapene på politiske personer som Kennedy-brødrene, Malcolm X og Martin Luther King er kjente og gjennomdebatterte hendelser. I tillegg har vi mer ukjente drap, så som mordet på Fred Thompson (Black Panther-agitator) og henrettelsen av Stanley 'Tookie' Williams (eks gjengleder fra Los Angeles, som ble barnebokforfatter og kriminalitetsmotstander i fengselet). Det sier seg selv at frykten for å bli tatt av dage legger en relativt effektiv demper på mange menneskers behov for, eller mot til, å engasjere seg politisk i radikale grupperinger. Politiske drap oppnår ikke nødvendigvis å kneble politiske retninger helt og holdent, men vil nødvendigvis være en bremsekloss i rekrutteringen av lederskikkelser, synlige politikere og aktivister.

Amerikanske progressive har også vært effektivt forfulgt med loven i hånd. Gus Hall, som var leder i det amerikanske kommunistpartiet i en mannsalder, satt i fengsel ved flere anledninger. Bakgrunnen for disse fengselsoppholdene var helt åpenbart at Hall ikke bekjente seg til rådende oppfatninger av hva som var 'amerikanske' verdier. Senator Joseph McCarthys senatskomite for undersøkelse av 'uamerikansk' virksomhet hadde en klam hånd over så og si alt som foregikk i det amerikanske samfunnet på 1950-tallet, og lite skulle til for å bli straffeforfulgt eller frosset ut fra arbeidslivet, samt det generelle gode selskap. Ei seinere gruppering som var spesielt interessant for overvåkere og politi-infiltrering var The Black Panther Party. Lederskikkelser som H.Rap Brown (Jamil Al-Amin), nevnte Fred Thompson, Stokely Carmichael (Kwame Ture) og Mumia Abu-Jamal har alle vært utsatt for politimetoder og retterganger som kunne trenge en kritisk gjennomgang. I dette selskapet finner vi også Angela Davis, som i sin tid figurerte på lista over FBIs mest ettersøkte, og som gjentatte ganger har blitt forsøkt fjernet fra sin stilling som universitetsprofessor, forsker og forfatter på grunn av sine samfunnskritiske bøker, artikler, pamfletter og generelle aktivisme. Yrkesforbud er sannsynligvis det oftest benyttede virkemidlet for å bekjempe organisering og politisk dissens. Nå i 2010 er det mulig å følge med i en konkret sak fra den lille delstaten Rhode Island, der alle lærerne ved en skole har blitt kollektivt oppsagt fordi fagforeninga ikke ville godkjenne rektors planer for videre drift av skolen og forslagene til organisering av lærernes arbeidsdag og -oppgaver. I et samfunn der sosiale sikkerhetsordninger som f eks arbeidsledighetstrygd er mangelfulle eller til og med stigmatisert, er det klart at å bli frosset ut fra yrkeslivet er så dramatisk at folk flest gjør hva de kan for å unngå at noe slikt skal skje. Mangelen på sosiale velferdsgoder bidrar dermed virkningsfullt til å hemme faglig organisering og politisk arbeid på grasrotnivå.

I sin korte pamflett MANUFACTURING CONSENT ('Å produsere enighet) skriver språkforskeren og debattanten Noam Chomsky om hvordan propagandamakeri og villedende presentasjon av manipulerte nyheter brukes til produsere en generell 'enighet' i befolkninga om hva som er viktig i samfunnet. Han skildrer hvordan fagforeninger og andre folkelige bevegelser ble effektivt demonisert ved at de ble presentert i media som motstandere av samfunnets generelle interesser (som var storkapitalens interesser), og som trøbbelmakere og anti-amerikanere. Ved å lede folks oppmerksomhet vekk fra politiske saker og heller legge fram vage, innholdsløse termer som 'amerikanisme' og 'patriotisme' fikk etablissementet store grupper til å tro at organisering og faglig arbeid var 'anti-amerikansk' og 'anti-patriotisk' - med andre ord noe som var farlig for landet og dem selv. I og med at ingen amerikanere ønsker å framstå som motstandere av sitt eget land, kveles forsøk på politisk spørsmålsstilling og problematisering raskt, enkelt og effektivt. Parallellen til George W Bush og hans patriotiske sentimentalisme ved oppstarten av krigene i Afghanistan og Irak er åpenbar. Som Chomsky skriver; medarbeiderne i PR-industrien er ikke der 'for moro skyld'.

Alexander Cockburn bruker også deler av sin artikkel på å drøfte hvordan det Demokratiske partiet nå har utryddet sin egen venstreside, slik at president Obama kan fortsette å gjennomføre den nyliberale agendaen han har arvet fra sine umiddelbare forgjengere Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Venstresidas formidable utfordring i USA er å slåss mot massive pengekrefter som også kontrollerer deler av den samme venstresidas egen virksomhet. Den eneste måten å trenge gjennom dette tilsynelatende ugjennomtrengelige politiske panseret på, er å arbeide utrettelig for folkelig mobilisering, spredning av alternative nyhetskilder, kritisk gjennomgang av massemedier og klare analyser av politikken som føres av maktapparatene. Det er nok en gang Davids kamp mot Goliat, men i og med at resultatet av den kampen ble som det ble, er ingenting umulig.

Samih al-Qasim:
OPPSIGELSE FRA DØDSFORSIKRINGSSELSKAPET

(Om de som begynte å tenke etter femte juni 1967)


Mine damer og herrer:
Jeg er en liten borger
Jeg leverer min oppsigelse
Til sjefen
Her er mitt kort
Han har signert
Helt nederst


Mine damer og herrer
Jeg leverer min oppsigelse
For dødsforsikringsbransjen har blitt sørgelig
Den tynger samvittigheten
Fra nå av vil jeg at navnet mitt skal skrives
På lista over de sinte
Som sluttet å danse på graver
Som trodde på sola og menneskene
Og valgte jorda og hjemlandet

Mine damer og herrer:
Her er vi
Ved korsvegen
La den druknede forbli druknet
Om han vil, og la ham utruste brannhester
Om han vil. Men hvis jeg blir
Spurt, så velger jeg
Venstresida av vegen
Sola og venstresida
Hvete og venstresida
Tårer og venstresida
Og døden inntil jorda dreier sin bane
Mot venstre

Mine damer og herrer
Ved denne anledningen husker jeg ordene fra en sang
Sunget av en omvandrende trubadur:
”Jeg våkner om morgenen og sier: Herre,
Min kjærestes hjemland er rett under mine øyne
Men jeg kan ikke gå dit
Jeg gikk til en gammel klok mann som alltid vet hva som er rett og galt
Han la fra seg boka si, snudde seg mot meg og sa:
Ditt folk vil klare det, en gang mellom morgen og kveld.”


O informasjonsministerium –
O dødens ambassadører –
I marmorbyen
O velformulerte talsmenn for døden
Dere som broderer ut ordene
Jeg leverer min oppsigelse til dere
Til dere leverer jeg min oppsigelse
Min oppsigelse fra dødsforsikringsselskapet
Jeg slutter meg til dagslysets legioner
La regnet falle
La trærne
Heve sine hoder
La fruktene modnes
I sola
Til venstre



(Dette diktet er skrevet og publisert i 1969 av den palestinske poeten SAMIH AL-QASIM, og gjendiktet fra engelsk av TOR EINAR BEKKEN)

GRAS

Legg likene i høye hauger ved Austerlitz og Waterloo
Skuff dem under og la meg jobbe -
Jeg er graset; jeg dekker alt

Og legg dem i høye hauger ved Gettysburg
Og legg dem i høye hauger ved Ypres og Verdun
Skuff dem under og la meg jobbe.

To år, ti år -
og passasjerene vil spørre konduktøren:
Hva er dette for et sted?
Hvor er vi nå?

Jeg er graset.
La meg jobbe.



CARL SANDBURG
(gjendiktet av Tor Einar Bekken)

FORSVAR

jeg syntes jo jeg måtte gjøre noe
da hele vår sivilisasjon slik vi kjenner den
var truet

så jeg valgte å reise til et ørkenland befolket av terrorister og mordere
for å hjelpe dem til å skjønne at bare de holdt opp
å forsvare seg eller legge ut bomber på vegene -

ja, så skulle vi slutte å drepe dem også.
herregud -
det er enkel logikk
eller hva?

REVOLUSJONEN KOMMER KANSKJE PÅ TV:
GIL SCOTT-HERON ER TILBAKE

(av Tor Einar Bekken)

Helt på begynnelsen av 2010 kommer 2000-tallets foreløpig mest uventede plateutgivelse; I'M NEW HERE, med den legendariske Gil Scott-Heron - samfunnskritiker, poet, romanforfatter, musiker og rap-gudfar. Det er en etterlengtet tilbakekomst for en mann som etter å ha vært blant 60- og 70-tallets viktigste stemmer falt ned i en avgrunn av rusmisbruk, fattigdom, hjemløshet og kriminalitet. I løpet av noe nær en tyveårsperiode fra begynnelsen av 90-tallet var Scott-Heron borte fra scener og studioer, og satt gang på gang i fengsel for mindre narkotikaforbrytelser og småkriminalitet. Når han en sjelden gang var omtalt i media, skjedde det helst på grunn av slike negative hendelser, eller hvis gamle plater ble utgitt på nytt. At han skulle gå i studio og spille inn nye ting - attpåtil bra ting - ble i vide kretser ansett for fullstendig usannsynlig. Som kreativ kraft var Gil Scott-Heron ansett som ferdig og utrangert.

Derfor er det svært gledelig å konstatere at han nå har kommet opp fra dypet med en utgivelse der han viser seg vital og interessant. Både viljen og evnen til å skape nye ting har tydeligvis ikke blitt knekt av nærmere to tiår på utsiden av både musikkbransjen og resten av samfunnet. Forhistorien til den nye utgivelsen er også spesiell. Platedirektør Richard Russell fra XL Records besøkte Gil Scott-Heron i fengselet, og gjorde avtale med ham om å spille inn nye ting da han slapp ut. Scott-Heron, som befant seg i dype økonomiske problemer, skjønte at dette var et tilbud han bare måtte prøve å forholde seg til og svarte ja. Etter løslatelsen jobbet han i studio med Russell, og resultatet ble utgitt på cd i februar - etter å ha vært tilgjengelig for streaming på nettet noen uker.

Før denne nye plata - og før sin lange fraværsperiode - hadde Gil Scott-Heron en lang og fruktbar karriere som forfatter og musiker. Han ble født i 1949, av to foreldre som skiltes etter kort tid. Hans far var den første svarte spilleren på fotballaget Celtic i Skottland, og hadde jamaicansk opprinnelse. Moren var amerikansk, og etter foreldrenes skilsmisse vokste Gil opp i Tennessee hos bestemora. Dette er utførlig skildret i sangen 'On Coming From A Broken Home' på den nye plata. Da bestemora døde måtte 13-årigen flytte til mora i Bronx, og fikk etterhvert universitetsstipend på grunn av sitt åpenbare forfattertalent. Drapene på Malcolm X og Martin Luther King formet ham til en politsk radikal, agiterende poet og forfatter, med boktitler som THE VULTURE og THE NIGGER FACTORY. Mange av sangene hans var ikke mindre agiterende, som f.eks 'The Revolution Will Not Be Televised', 'The Bottle', 'Angel Dust' og 'Home Is Where The Hatred Is'. Ta med andre som 'Whitey On The Moon', 'Winter In America' og 'We Almost Lost Detroit' - og bildet av en kompromissløs forfatter med en egen evne til å gjennomskue snikksnakk og svada kompletteres. Svært mange av Scott-Herons beste tekster (inklusive en versjon av 'Coming From A Broken Home') er samlet i boka NOW AND THEN - THE POEMS OF GIL SCOTT-HERON (på forlaget Canongate US), og den boka anbefales uten forbehold. Den er lett å få tak i på nettet eller hos oppegående bokhandlere.

I'M NEW HERE er ei kort plate. Den varer bare 28 minutter, og er dermed kanskje mer som en EP å regne. Det er likevel fascinerende å se hvor mye sterkt materiale Scott-Heron og produsent Russell har klart å putte inn på så liten tid. Her er sanger om oppvekst og personlige demoner, og en hjerteskjærende cover-versjon av Robert Johnsons foruroligende 'Me And The Devil'; gjort i en kald, moderne versjon som på mange vis setter standard for hvordan dagens artister kan forholde seg til ikoniske klassikere av denne typen. Plata innholder også en rekke små 'sound bytes' av noen sekunders varighet - et effektivt grep som gir en helt egen stemning. På toppen av det hele har Gil Scott-Heron, som er en av musikkverdenens mest samplede artister, samplet en av vår tids store hip-hop-stjerner, Kanye West. Dette er gjort med stil, og viser at det fortsatt er glimt i øyet til den gamle mester.

Når en stor artist kommer tilbake i platehyllene etter å vært totalt indisponert i så mange år er det lov å håpe at denne nye bølgen av kreativitet vil utvikle seg og vare ved. Faren er at Gil Scott-Heron igjen mister grepet og havner tilbake i sitt tidligere uføre. Det ville i så fall være et sørgelig tap, ikke minst for Scott-Heron personlig, men også for publikum. Derfor er det så uhyre viktig at lyttere nå gir ham en sjanse. For en mann som har fått nye sjanser i en alder av seksti år er det liten tid å miste. Foreløpig er det uklart hvorvidt han er i stand til, eller villig til å turnere, men det er lov å håpe.

OVERTRAMP I KLAVERET

(Av Tor Einar Bekken)

Om den legendariske amerikanske jazzpianisten Art Tatum (1910-1959) fortelles følgende anekdote: Tatum turnerte uavbrutt som solopianist rundt omkring i USA, og kom stadig til nye steder og nye pianoer. Pianoene var av mildt sagt varierende kvalitet, fra det ypperste av det ypperste til det dårligste av det dårlige. Hver gang Tatum (som var sterkt svaksynt) satte seg ned ved et ukjent instrument la han høyre hånd øverst i diskanten og spilte seg kromatisk nedover til basstonene i en eneste lang, hurtig bevegelse. På den måten merket han seg hvilke toner som var sure og hvilke tangenter som ikke virket. På konserten unnlot han å bruke disse, og det er høyst sannsynlig at publikum ikke la merke til denne formen for seleksjon overhodet...

Nå har det seg en gang slik at de aller fleste av oss som spiller piano i offentligheten ikke er i nærheten av Tatums tekniske og musikalske begavelse. Derfor blir vårt møte med elendige akustiske instrumenter heller preget av oppgitthet, negativitet og generelt mismot. Der Tatum var i posisjon til å kunne bestemme over instrumentet, er vi andre til en viss grad i en situasjon der instrumentet bestemmer over oss. Slikt blir det ikke nødvendigvis god musikk av.

Med dette som bakteppe er det forstemmende i dobbelt forstand å lese i seneste nummer av MUSIKK-KULTUR (bladet til Musikernes Fellesorganisasjon) at Norges eneste pianostemmerutdanning - ved Rud VGS i Bærum - nå står i fare for å bli nedlagt. Akershus fylke ønsker å få gjort den landsdekkende linja om til ei såkalt 'landslinje', slik at Staten blir den viktigste finansieringskilden. Dette har Kulturdepartementet avslått, med henvisning til pengemangel på dagens budsjett.

I følge bladet er det i dag ca sytti pianostemmere i Norge, de aller fleste lokalisert i Oslo-området og i større byer. I distriktene er det etterhvert en skrikende mangel på kvalifiserte pianostemmere, noe som medfører at mange pianister driver provisorisk nødhjelpsstemming av instrumentene før konserter, eller har med digitalpianoer som ikke trenger stemming. Dette er en uholdbar og fornedrende situasjon for musikere som har brukt store deler av sitt liv til å lære seg å beherske et av vår kulturs viktigste musikkinstrumenter. Pianoet slik vi kjenner det i dag er over to hundre år gammelt, og har inspirert musikere fra Beethoven til Cecil Taylor - fra Brahms til Keith Jarrett. Instrumentet inneholder flere tusen deler, noe som burde gjøre det innlysende at det trengs godt skolerte fagfolk til vedlikehold og reparasjon.

At mange av de aktive pianostemmerne snart er klare for pensjon tilsier også at det akustiske pianoet står i fare for å tape status i vide kretser, og ende som et eliteinstrument - kun tilgjengelig i fora som Olavshallen, Grieghallen, ymse kulturhus i sentrale strøk eller i institusjoner for høyere musikkutdanning. Slik det er nå er instrumentets anseelse allerede truet, på grunn av til dels svært trasige pianoer i klasse- og musikkrom på skoler rundt omkring i kommunene. Noen av mine elever i Kulturskolen, barn som har spilt piano i noen få måneder eller år, fortviler over instrumentenes standard, og sier de heller vil spille andre instrumenter eller elektriske keyboards. Barn er ikke dumme. De hører at et instrument ikke låter slik de forventer, og blir skuffet og frustrert over å måtte kjempe med noe som heller burde vært dratt ut på en åpen plass, dynket i bensin og brent ved solnedgang. Alternativet til slik destruktivitet er imidlertid å være konstruktiv; nemlig å sørge for at instrumentene - som ofte er gode i utgangspunktet - vedlikeholdes, stemmes og passes på året rundt. Vi snakker om kunstredskaper, ikke møbler.

Vi pianister smiler ofte halvkvalt, før vi bruker disse instrumentvrakene, eller plugger inn det digitale pianoet. Det forhindrer ikke at mange av oss finner det ytterst sørgelig å måtte konstatere at det akustiske pianoet er i ferd med å forsvinne, både fra undervisningsrom, klubbscener, og andre scener. Den store klassiske gitaristen Andres Segovia uttalte i sin tid i intervju med Studs Terkel at han alltid spilte uten elektrisk forsterkning av noe slag; slik forsterkning 'ødela gitarens poesi', mente han. Det bør være økonomisk sett relativt trygt å vedde noen kroner på at ingen konsertarrangør ga Segovia en dårlig Stratocaster-kopi og ba ham om å dra noen låter. Segovia hadde imidlertid flaks i sitt instrumentvalg, da han kunne ha med seg sin egen gitar på konsert. Der stiller vi pianister dårligere rustet, med mindre vi har bærehjelp eller tar sjansen på anabole steroider på regulær basis.

Det akustiske pianoets poesi er lite omtalt av kulturbyråkrater og andre beslutningstakere i samfunnet. Der i gården er det mer lyden av klingende mynt, knitrende sedler eller synet av tall på pc-skjermen som gjelder. Fattigdommen har mange ansikter.

HOWARD ZINN (1922 - 2010)
FOLKETS HISTORIKER

(av Tor Einar Bekken)

Den 27.januar døde den kjente amerikanske historikeren og forfatteren Howard Zinn i Santa Monica, California, 87 år gammel. Han fikk hjerteinfarkt under en svømmetur, og livet sto ikke til å redde. Med dette har den amerikanske venstresida mistet en av sine fremste intellektuelle.

Zinn er først og fremst kjent for sin banebrytende bok A PEOPLE'S HISTORY OF THE UNITED STATES, der han skildrer USA's historie nedenfra. Han går inn i historien fra slavenes, arbeidernes, kvinnenes, minoritetenes og aktivistenes perspektiv, og belyser hvordan også det amerikanske samfunnet har vokst fram som et resultat av klassekamp og stridigheter mellom grupper i samfunnet. Forholdet mellom fattig og rik, priviligert og underpriviligert er sjelden skildret med samme kraft i en historisk framstilling av en nasjons framvekst. Boka ble en bestseller av de sjeldne, og har helt berettiget oppnådd klassikerstatus innenfor moderne politisk og historisk litteratur.

Howard Zinn var i sitt lange liv og virke en omstridt forfatter, han ble ofte forsøkt kneblet av akademiske overordnede eller latterliggjort av politiske motstandere. Zinn fortsatte imidlertid ufortrødent sin virksomhet, og deltok aktivt i samfunnsdebatten til siste stund. Han var en klar og tydelig motstander av amerikanernes invasjon i Irak. I følge Zinn var det "...ikke noe flagg som er stort nok til å skjule skammen ved å drepe uskyldige mennesker, for et uoppnåelig mål...", og han deltok i demonstrasjoner og andre folkelige markeringer av krigsmotstanden.

Fra første stund var Zinn også en aktiv deltaker i borgerrettighetskampen på 50- ,60-, og 70-tallet, både som aktivist og som rådgiver for andre aktivister. Denne virksomheten førte til at han ble oppsagt som professor ved Spelman College i 1963, av åpenbare politiske årsaker. Zinn lot seg imidlertid ikke stoppe, og han har publisert en lang rekke bøker om borgerrettskampen, både som historiker og som deltaker og aktivist i det politiske og praktiske arbeidet. Han fortsatte å være en inspirasjons- og kraftkilde for alle slags progressive krefter og hans endelige innflytelse er det ennå for tidlig å vurdere med særlig stor grad av troverdighet. Det eneste som kan fastslås er at han var en positiv kraft.

Howard Zinn levde lenge nok til å se at det arbeidet han nedla oppnådde innflytelse og anerkjennelse. Hans stemme vil bli sårt savnet i den internasjonale debatten, særlig i et politisk klima som er inne i en periode hvor høyrekrefter og reaksjonært samfunnssyn får stadig større innflytelse der beslutninger treffes.

Alle som er interessert i Howard Zinns liv og forfatterskap vil finne et stort antall bøker og artikler tilgjengelig på internett. De utgjør lesning som er viktigere enn noensinne.