(fra administrasjonslivet)
lengst mulig
inn i gangen
bak ei stålgrå dør
med enkelt navneskilt
og kikkehull
tilbringer jeg tida
i dyp konsentrasjon ved skrivebordet
fra tidlig morgen
til jobben er gjort
kun avbrutt
av lunsj
det skjer en sjelden gang
at jeg tar meg i å spekulere
på hvor de blir av;
alle disse dokumentene jeg leser
for så å videresende dem med klikkende fingerbevegelser;
fullt klar over faren for
musearm
migrene
synsforstyrrelser
økt sykefravær
eller en hittil ukjent
kombinasjon
av de fire
dog -
og det må tross alt
understrekes på det sterkeste -
man kan jo ikke
vite alt
heller
(TOR EINAR BEKKEN)
onsdag 24. mars 2010
mandag 22. mars 2010
(svartmaling)
se for deg en mann på nesten tredve
som ser dobbelt så gammel ut
med klær som er møkkete og fillete -
gi ham en jobb som skopusser
eller dovasker på busstasjonen
gi ham seks unger
som ikke har noe å spise -
sørg for at de får oppleve
livet på gata
i ghettoen
bind ei gammel fille
rundt hodet til kona hans
la henne ligge gravid
i senga
i et hus
i Harlem -
fortell dem
hvor ille det er
i sørstatene
(GIL SCOTT-HERON
- gjendiktet av Tor Einar Bekken)
se for deg en mann på nesten tredve
som ser dobbelt så gammel ut
med klær som er møkkete og fillete -
gi ham en jobb som skopusser
eller dovasker på busstasjonen
gi ham seks unger
som ikke har noe å spise -
sørg for at de får oppleve
livet på gata
i ghettoen
bind ei gammel fille
rundt hodet til kona hans
la henne ligge gravid
i senga
i et hus
i Harlem -
fortell dem
hvor ille det er
i sørstatene
(GIL SCOTT-HERON
- gjendiktet av Tor Einar Bekken)
HELLER RIK OG FRISK ENN SYK OG FATTIG
(av Tor Einar Bekken)
Den 21.mars vedtok Representantenes Hus i USA omsider en utvannet versjon av president Barack Obamas lenge bebudede reform av det amerikanske helsevesenet. Motkreftene har vært sterke; konservative høyrekrefter har kjempet imot med nebb og klør, godt hjulpet av mektige forsikringsselskaper, legemiddelindustrien og sykehuseiere med angst for å tape inntjening. I tida før helsereformen skulle opp til debatt i kongressen har forsikringsselskapene benyttet anledningen til å øke premier med opp til førti prosent, nettopp fordi det ikke lenger skal være mulig å nekte noen forsikring med bakgrunn i sykdom som allerede er kjent ved tegning av polise. Viljen til å tjene penger på syke menneskers bekostning er med andre ord ikke svekket.
For å imøtegå slik problematikk må amerikanske myndigheter bidra med ymse former for subsidiering av helseforsikringene. Det er ikke nødvendigvis nok at befolkninga har en generell rett til forsikring. Dersom polisene er så dyre at folk ikke har råd til å betale det de koster er reformen knapt verd papiret den er skrevet på. Problemet med offentlig subsidiering av polisene er at muligheten for privat profitering i helsevesenet ikke blir mindre. En slik ordning vil føre til at penger overføres fra det offentlige til det private, noe som på sikt medfører en utarming av en allerede svak amerikansk offentlig sektor. På hvilken måte den nye retten til helseforsikring skal administreres går ikke fram foreløpig; ei heller synes det klart hvorvidt tilbudene skal differensieres kvalitets- og prismessig med tanke på den enkelte forsikringstakers betalingsevne og inntekt.
Fattigdomssituasjonen i USA kan være verd en oppsummering for at det skal bli mulig å forstå hvilket utgangspunkt som foreligger for utbygging av sosiale tjenester i landet. I 2007-2008 var det totalt ca 39 millioner mennesker som levde under fattigdomsgrensa. 13 millioner av disse var under 18 år gamle, 8,5 millioner var fra fem til 17 år gamle, og 4,3 millioner var barn under fem år. Totalt sett var 43 millioner mennesker uten noen form for helseforsikring, og 46000 av disse vil sannsynligvis dø hvert år fordi de ikke har tilgang på tilfredsstillende helsetjenester. Geografisk er fattigdommen konsentrert i folkerike stater med store urbane sentra, så som f.eks California, New York, Ohio, Florida og Michigan. Mange av disse områdene er i dyp krise på grunn av nedleggelse av kjerneindustri, noe som har ført til ytterligere svekking av offentlige tjenester, reduserte offentlige skatteinntekter og påfølgende fraflytting. Fattigdommen øker, og andelen mennesker som ikke tar del i den amerikanske forbrukerøkonomien blir dermed stadig større.
Et slikt scenario er egnet til å så tvil om i hvilken grad helsereformen vil være god nok til å fange opp flertallet av alle dem som pr dags dato ikke har økonomi til å nyttiggjøre seg sin nye rett til forsikring. Arbeidsledigheten ligger foreløpig på ca ti prosent i USA totalt; blant svarte er den ca 17 prosent. Det vil bare bli en av mange utfordringer å legge til rette for at helsereformen kan bli velfungerende for mennesker som er permanent eller midlertidig uten inntektsgivende arbeid.
Slik helsereformen foreligger kan den ikke sies å være annet enn et første steg på vegen til et utvidet offentlig engasjement i det amerikanske helsevesenet. På sikt må målet være å minske mulighetene for privat profitt; rett og slett å frata noen mennesker muligheten til å tjene seg rike på andre menneskers helseproblemer. Dette er neppe mulig uten en stor grad av offentlig eierskap av sykehus og institusjoner. Jarvis Tyner, nestleder i CPUSA, sier til Political Affairs at det ikke vil la seg gjøre å innføre et rettferdig helsesystem uten at retten til medisinsk behandling og konsultasjon kommer automatisk ved fødselen. En nasjonalisering av helsevesenet er på lang sikt uungåelig for at et slikt mål skal kunne realiseres.
Det er all grunn til å hilse enhver forbedring av den pinlige tilstanden i amerikansk helsevesen velkommen. Det viktige nå er at progressive demokrater og andre venstrekrefter i USA ikke legger seg til å hvile på eventuelle laurbær, men at kampen for ytterligere styrking av det offentlige engasjementet i helsevesenet intensiveres og utvides. Et godt og rettferdig helsetilbud til alle kan bare realiseres ved at profittmuligheter bortfaller, og ved at mennesket settes i sentrum for virksomheten.
(kilde: politicalaffairs.net)
(av Tor Einar Bekken)
Den 21.mars vedtok Representantenes Hus i USA omsider en utvannet versjon av president Barack Obamas lenge bebudede reform av det amerikanske helsevesenet. Motkreftene har vært sterke; konservative høyrekrefter har kjempet imot med nebb og klør, godt hjulpet av mektige forsikringsselskaper, legemiddelindustrien og sykehuseiere med angst for å tape inntjening. I tida før helsereformen skulle opp til debatt i kongressen har forsikringsselskapene benyttet anledningen til å øke premier med opp til førti prosent, nettopp fordi det ikke lenger skal være mulig å nekte noen forsikring med bakgrunn i sykdom som allerede er kjent ved tegning av polise. Viljen til å tjene penger på syke menneskers bekostning er med andre ord ikke svekket.
For å imøtegå slik problematikk må amerikanske myndigheter bidra med ymse former for subsidiering av helseforsikringene. Det er ikke nødvendigvis nok at befolkninga har en generell rett til forsikring. Dersom polisene er så dyre at folk ikke har råd til å betale det de koster er reformen knapt verd papiret den er skrevet på. Problemet med offentlig subsidiering av polisene er at muligheten for privat profitering i helsevesenet ikke blir mindre. En slik ordning vil føre til at penger overføres fra det offentlige til det private, noe som på sikt medfører en utarming av en allerede svak amerikansk offentlig sektor. På hvilken måte den nye retten til helseforsikring skal administreres går ikke fram foreløpig; ei heller synes det klart hvorvidt tilbudene skal differensieres kvalitets- og prismessig med tanke på den enkelte forsikringstakers betalingsevne og inntekt.
Fattigdomssituasjonen i USA kan være verd en oppsummering for at det skal bli mulig å forstå hvilket utgangspunkt som foreligger for utbygging av sosiale tjenester i landet. I 2007-2008 var det totalt ca 39 millioner mennesker som levde under fattigdomsgrensa. 13 millioner av disse var under 18 år gamle, 8,5 millioner var fra fem til 17 år gamle, og 4,3 millioner var barn under fem år. Totalt sett var 43 millioner mennesker uten noen form for helseforsikring, og 46000 av disse vil sannsynligvis dø hvert år fordi de ikke har tilgang på tilfredsstillende helsetjenester. Geografisk er fattigdommen konsentrert i folkerike stater med store urbane sentra, så som f.eks California, New York, Ohio, Florida og Michigan. Mange av disse områdene er i dyp krise på grunn av nedleggelse av kjerneindustri, noe som har ført til ytterligere svekking av offentlige tjenester, reduserte offentlige skatteinntekter og påfølgende fraflytting. Fattigdommen øker, og andelen mennesker som ikke tar del i den amerikanske forbrukerøkonomien blir dermed stadig større.
Et slikt scenario er egnet til å så tvil om i hvilken grad helsereformen vil være god nok til å fange opp flertallet av alle dem som pr dags dato ikke har økonomi til å nyttiggjøre seg sin nye rett til forsikring. Arbeidsledigheten ligger foreløpig på ca ti prosent i USA totalt; blant svarte er den ca 17 prosent. Det vil bare bli en av mange utfordringer å legge til rette for at helsereformen kan bli velfungerende for mennesker som er permanent eller midlertidig uten inntektsgivende arbeid.
Slik helsereformen foreligger kan den ikke sies å være annet enn et første steg på vegen til et utvidet offentlig engasjement i det amerikanske helsevesenet. På sikt må målet være å minske mulighetene for privat profitt; rett og slett å frata noen mennesker muligheten til å tjene seg rike på andre menneskers helseproblemer. Dette er neppe mulig uten en stor grad av offentlig eierskap av sykehus og institusjoner. Jarvis Tyner, nestleder i CPUSA, sier til Political Affairs at det ikke vil la seg gjøre å innføre et rettferdig helsesystem uten at retten til medisinsk behandling og konsultasjon kommer automatisk ved fødselen. En nasjonalisering av helsevesenet er på lang sikt uungåelig for at et slikt mål skal kunne realiseres.
Det er all grunn til å hilse enhver forbedring av den pinlige tilstanden i amerikansk helsevesen velkommen. Det viktige nå er at progressive demokrater og andre venstrekrefter i USA ikke legger seg til å hvile på eventuelle laurbær, men at kampen for ytterligere styrking av det offentlige engasjementet i helsevesenet intensiveres og utvides. Et godt og rettferdig helsetilbud til alle kan bare realiseres ved at profittmuligheter bortfaller, og ved at mennesket settes i sentrum for virksomheten.
(kilde: politicalaffairs.net)
lørdag 20. mars 2010
FRA TIDSMASKINEN:
JIMMY O'BRYANT:
MYSTERY MAN OF JAZZ (Frog Records)
JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1, 1924-1925 (RST Records/Jazz Perspectives)
(av Tor Einar Bekken)
For et par år siden anmeldte jeg ei fantastisk skive med gamle pianolarull-innspillinger av Jimmy Blythe (MESSIN' AROUND BLUES) i Blues News. Blythe var en usedvanlig aktiv jazz/blues-pianist i Chicago på 20-tallet, og medvirket på ca 250 plateinnspillinger på noen få år, før han døde 30 år gammel i 1931. En av dem Blythe spilte mye med var klarinettisten JIMMY O'BRYANT (ca 1896 - 1928), en annen musiker som døde i altfor ung alder, sannsynligvis av alkoholisme. Jimmy O'Bryant gjorde innspillinger med Lovie Austin's Blues Serenaders, spilte i band ledet av bl.a Jelly Roll Morton og Joe 'King' Oliver, og akkompagnerte ei lang rekke av tidas store kvinnelige blues-stjerner, så som Ma Rainey, Ida Cox, Viola Bartlette, Edna Hicks, Ethel Waters og Alberta Hunter. Han var allsidig, men svært blues-influert, og helt klart best på materiale der han lot denne påvirkninga få fritt utløp. Under eget navn gjorde han ca tretti innspillinger, mange av dem samlet på de to platene MYSTERY MAN OF JAZZ og JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1. Platene overlapper hverandre noe, og den første er kanskje den mest omfattende.
Det lille plateselskapet Frog Records har spesialisert seg på gjenutgivelser av meget obskur svart jazz fra 1920-årene, og har all ære av den praktfulle samlinga av Jimmy O'Bryant's etterhvert svært sjeldne innspillinger. Hans såkalte 'washboard band' er i realiteten en trio, med O'Bryant sjøl på klarinett, Jimmy Blythe på piano og den helt ufattelige Jasper Taylor på vaskebrett. Denne tilsynelatende utrolige besetningen produserer musikk som strutter av liv, galskap og villskap - gjennomdynket av blues i alle former. Vaskebrettspiller Jasper Taylor, som var aktiv musiker helt til han døde i 1960, er en helt vanvittig bra tidlig jazzperkusjonist, som vrir alle tenkelige beats ut av det provisoriske instrumentet sitt. Jimmy Blythe er en stødig barrelhouse-influert pianist, med ei venstrehånd som gjør fraværet av bassister nærmest umerkelig. På toppen troner så Jimmy O'Bryant, med et klarinettspill som minner om langt mer kjente utøvere som f.eks Johnny Dodds (med Louis Armstrong, Jelly Roll Morton etc), Omer Simeon og Barney Bigard. Plata til RST Records inneholder mange av de samme låtene som Frog-skiva, men med fire låter i tillegg, der O'Bryant og co akkompagnerer to sangerinner, de i våre dager ikke akkurat overdrevent eksponerte Julia Davis og Sodarisa Miller. Disse blues-perlene fra 1924 burde høres av alle hvitinger som tror de kan synge blues nå i 2010. Det er en dybde og intensitet i denne musikken som fullstendig overkjører den gamle, 'dårlige' lyden. Davis og Miller faller inn i den store gruppa av kjempetalenter som gjorde noen ytterst få innspillinger, for så å forsvinne ut av historien for bestandig.
På noen innspillinger utvidet O'Bryant trioen til kvartett, og da hentet han inn kornettisten Bob Shoffner, som vanligvis satt i bandet til King Oliver. Han spiller med stor oppfinnsomhet og inderlighet, og er en tidlig jazzmusiker som er altfor lite kjent i dag. Dette lille bandet låter så tight som det går an å bli, stadig pisket rytmisk framover av Jasper Taylor, som ikke ser ut til å ha noen grenser for sin evne til å variere rytmefigurer som i utgangspunktet høres enkle ut. Han briljerer også i korte breaks og soloer. Jeg vil be alle om å skru låter som 'Drunk Man's Strut', 'Washboard Blues', Clarinet Getaway' og 'Back Alley Rub' på full vreng. Det er en utfordring alle blir bedre mennesker av å gjennomføre. Og for den som ikke tør å høre på så gamle innspillinger pga hardcore mono-lyd; tida er inne til å presse seg sjøl.....dette er så langt fra morken 'gladjazz' som det er mulig å komme.
Klarinett er og blir et fantastisk instrument, altfor lite brukt i blues i dag. Får du ikke nok, kan disse platene kompletteres med RST-skiva JIMMY O'BRYANT VOL.2, som inneholder noen fler innspillinger, samt noen av den om mulig enda mer obskure klarinettisten Vance Dixon. Blow that blackstick, baby!
JIMMY O'BRYANT:
MYSTERY MAN OF JAZZ (Frog Records)
JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1, 1924-1925 (RST Records/Jazz Perspectives)
(av Tor Einar Bekken)
For et par år siden anmeldte jeg ei fantastisk skive med gamle pianolarull-innspillinger av Jimmy Blythe (MESSIN' AROUND BLUES) i Blues News. Blythe var en usedvanlig aktiv jazz/blues-pianist i Chicago på 20-tallet, og medvirket på ca 250 plateinnspillinger på noen få år, før han døde 30 år gammel i 1931. En av dem Blythe spilte mye med var klarinettisten JIMMY O'BRYANT (ca 1896 - 1928), en annen musiker som døde i altfor ung alder, sannsynligvis av alkoholisme. Jimmy O'Bryant gjorde innspillinger med Lovie Austin's Blues Serenaders, spilte i band ledet av bl.a Jelly Roll Morton og Joe 'King' Oliver, og akkompagnerte ei lang rekke av tidas store kvinnelige blues-stjerner, så som Ma Rainey, Ida Cox, Viola Bartlette, Edna Hicks, Ethel Waters og Alberta Hunter. Han var allsidig, men svært blues-influert, og helt klart best på materiale der han lot denne påvirkninga få fritt utløp. Under eget navn gjorde han ca tretti innspillinger, mange av dem samlet på de to platene MYSTERY MAN OF JAZZ og JIMMY O'BRYANT'S WASHBOARD BAND, Vol 1. Platene overlapper hverandre noe, og den første er kanskje den mest omfattende.
Det lille plateselskapet Frog Records har spesialisert seg på gjenutgivelser av meget obskur svart jazz fra 1920-årene, og har all ære av den praktfulle samlinga av Jimmy O'Bryant's etterhvert svært sjeldne innspillinger. Hans såkalte 'washboard band' er i realiteten en trio, med O'Bryant sjøl på klarinett, Jimmy Blythe på piano og den helt ufattelige Jasper Taylor på vaskebrett. Denne tilsynelatende utrolige besetningen produserer musikk som strutter av liv, galskap og villskap - gjennomdynket av blues i alle former. Vaskebrettspiller Jasper Taylor, som var aktiv musiker helt til han døde i 1960, er en helt vanvittig bra tidlig jazzperkusjonist, som vrir alle tenkelige beats ut av det provisoriske instrumentet sitt. Jimmy Blythe er en stødig barrelhouse-influert pianist, med ei venstrehånd som gjør fraværet av bassister nærmest umerkelig. På toppen troner så Jimmy O'Bryant, med et klarinettspill som minner om langt mer kjente utøvere som f.eks Johnny Dodds (med Louis Armstrong, Jelly Roll Morton etc), Omer Simeon og Barney Bigard. Plata til RST Records inneholder mange av de samme låtene som Frog-skiva, men med fire låter i tillegg, der O'Bryant og co akkompagnerer to sangerinner, de i våre dager ikke akkurat overdrevent eksponerte Julia Davis og Sodarisa Miller. Disse blues-perlene fra 1924 burde høres av alle hvitinger som tror de kan synge blues nå i 2010. Det er en dybde og intensitet i denne musikken som fullstendig overkjører den gamle, 'dårlige' lyden. Davis og Miller faller inn i den store gruppa av kjempetalenter som gjorde noen ytterst få innspillinger, for så å forsvinne ut av historien for bestandig.
På noen innspillinger utvidet O'Bryant trioen til kvartett, og da hentet han inn kornettisten Bob Shoffner, som vanligvis satt i bandet til King Oliver. Han spiller med stor oppfinnsomhet og inderlighet, og er en tidlig jazzmusiker som er altfor lite kjent i dag. Dette lille bandet låter så tight som det går an å bli, stadig pisket rytmisk framover av Jasper Taylor, som ikke ser ut til å ha noen grenser for sin evne til å variere rytmefigurer som i utgangspunktet høres enkle ut. Han briljerer også i korte breaks og soloer. Jeg vil be alle om å skru låter som 'Drunk Man's Strut', 'Washboard Blues', Clarinet Getaway' og 'Back Alley Rub' på full vreng. Det er en utfordring alle blir bedre mennesker av å gjennomføre. Og for den som ikke tør å høre på så gamle innspillinger pga hardcore mono-lyd; tida er inne til å presse seg sjøl.....dette er så langt fra morken 'gladjazz' som det er mulig å komme.
Klarinett er og blir et fantastisk instrument, altfor lite brukt i blues i dag. Får du ikke nok, kan disse platene kompletteres med RST-skiva JIMMY O'BRYANT VOL.2, som inneholder noen fler innspillinger, samt noen av den om mulig enda mer obskure klarinettisten Vance Dixon. Blow that blackstick, baby!
tirsdag 16. mars 2010
søndag 14. mars 2010
onsdag 10. mars 2010
RØYK OG REIS
(av Tor Einar Bekken)
En verdens største produsenter og leverandører av sigaretter, tobakk og relaterte salgsartikler, Philip Morris, finner det for godt å saksøke den norske staten. Grunnen til dette er at tobakk etter årsskiftet ikke lenger kan stilles ut åpenlyst i butikker og kiosker. Disse varene skal istedet skjules i skap eller selges fra automater i butikken. Merkevarene skal ikke lenger være snikreklame ved kassa. Målet med dette er å redusere forbruket av slike varer, samt å hindre at yngre mennesker lar seg påvirke til å begynne å røyke.
Philip Morris International er imidlertid av den mening at slik skjuling av produktene ikke reduserer røyking og annen bruk av tobakk. Med bakgrunn i EØS-regler om fri import mener de derfor at det er lovstridig av myndighetene her i Norge å gå inn for tiltak som begrenser synligheten av tobakk og sigaretter på salgsstedene.
Ennå er ikke tobakk forbudt i Norge, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er vegen å gå. Likevel er det all grunn til å støtte opp om ethvert tobakksbekjempende forslag, slik at denne kyniske og menneskefiendtlige bransjen motarbeides på alle nivåer. Dyrkbar jord i fattige land, som nå brukes til produksjon av tobakk, burde i langt større grad nyttes til matproduksjon for verdens sultrammede - heller enn å utpines til fordel for den profitthunger som gjør seg gjeldende i styrerommene.
Stikk i strid med hva som ofte utbasuneres av tilhengere av individets såkalte 'frihet til å velge' her i vesten; tobakksindustriens produkter har ingen ting med frihet å gjøre. Selskapenes rikdommer er basert på grov utbytting av fattige lands jordområder, deres arbeidsstyrke og deres infrastruktur. Videre er den basert på grov utnyttelse av menneskets tilbøyelighet til å bli avhengig av rus- og nytelsesmidler. Alle midler er til enhver tid i bruk for å mistenkeliggjøre og undergrave arbeid mot tobakksprodukter eller ymse reguleringer av mulighetene til fri markedsføring av produktene. Det må nok en gang fastslås at dette er en industri med svært store etiske forklaringsproblemer - en industri som sannsynligvis ikke hadde fått oppstartstillatelse dersom den hadde vært ny idag.
Til tross for EU- og EØS-regler er det fortsatt den norske stat som har grepet om et minstemål av hva som foregår politisk i dette landet. Det er derfor lov å håpe at staten ikke lar seg regulere av et mulitinasjonalt tobakksselskap, og at norske myndigheter uansett utfall av denne latterlige rettssaken står på retten til å bestemme i eget land.
(av Tor Einar Bekken)
En verdens største produsenter og leverandører av sigaretter, tobakk og relaterte salgsartikler, Philip Morris, finner det for godt å saksøke den norske staten. Grunnen til dette er at tobakk etter årsskiftet ikke lenger kan stilles ut åpenlyst i butikker og kiosker. Disse varene skal istedet skjules i skap eller selges fra automater i butikken. Merkevarene skal ikke lenger være snikreklame ved kassa. Målet med dette er å redusere forbruket av slike varer, samt å hindre at yngre mennesker lar seg påvirke til å begynne å røyke.
Philip Morris International er imidlertid av den mening at slik skjuling av produktene ikke reduserer røyking og annen bruk av tobakk. Med bakgrunn i EØS-regler om fri import mener de derfor at det er lovstridig av myndighetene her i Norge å gå inn for tiltak som begrenser synligheten av tobakk og sigaretter på salgsstedene.
Ennå er ikke tobakk forbudt i Norge, og det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er vegen å gå. Likevel er det all grunn til å støtte opp om ethvert tobakksbekjempende forslag, slik at denne kyniske og menneskefiendtlige bransjen motarbeides på alle nivåer. Dyrkbar jord i fattige land, som nå brukes til produksjon av tobakk, burde i langt større grad nyttes til matproduksjon for verdens sultrammede - heller enn å utpines til fordel for den profitthunger som gjør seg gjeldende i styrerommene.
Stikk i strid med hva som ofte utbasuneres av tilhengere av individets såkalte 'frihet til å velge' her i vesten; tobakksindustriens produkter har ingen ting med frihet å gjøre. Selskapenes rikdommer er basert på grov utbytting av fattige lands jordområder, deres arbeidsstyrke og deres infrastruktur. Videre er den basert på grov utnyttelse av menneskets tilbøyelighet til å bli avhengig av rus- og nytelsesmidler. Alle midler er til enhver tid i bruk for å mistenkeliggjøre og undergrave arbeid mot tobakksprodukter eller ymse reguleringer av mulighetene til fri markedsføring av produktene. Det må nok en gang fastslås at dette er en industri med svært store etiske forklaringsproblemer - en industri som sannsynligvis ikke hadde fått oppstartstillatelse dersom den hadde vært ny idag.
Til tross for EU- og EØS-regler er det fortsatt den norske stat som har grepet om et minstemål av hva som foregår politisk i dette landet. Det er derfor lov å håpe at staten ikke lar seg regulere av et mulitinasjonalt tobakksselskap, og at norske myndigheter uansett utfall av denne latterlige rettssaken står på retten til å bestemme i eget land.
mandag 8. mars 2010
KLIMABOMBE I SIBIR
(av Tor Einar Bekken)
Det amerikanske forskningstidsskriftet SCIENCE gjengir en studie som slår fast at metan som har vært innefrosset på havbunnen utenfor Sibir i mange millioner år nå står i fare for å lekke ut. Grunnen til dette er at isen som til nå har holdt denne klimagassen på plass er i ferd med å smelte og slå sprekker. I følge forskere lekker nå åtte millioner tonn metan ut fra dette området hvert år, noe som utgjør like mye som det samlede utslipp fra resten av verdens havområder.
Dersom mengden metan i atmosfæren øker er det en reell sjanse for alvorlig økning i jordas gjennomsnittstemperatur, noe som vil få store negative konsekvenser for levekårene i verden. I og med at havet i dette området ved Sibir ikke er spesielt dypt er det kort veg fra havbunnen opp i atmosfæren, dersom isen på bunnen smelter, og gassen lekker ut. Dette fører i sin tur til at gassen ikke omdannes til CO2, men siver ut i atmosfæren som rein metan. Desto mer metan som lekker ut, jo lenger tid tar det å bryte gassen ned. Dette er bekymringsverdig med tanke på videre global oppvarming, som igjen vil medføre ytterligere utslipp i arktiske strøk. Kort kan det på bakgrunn av dette fastslås at en økning i menneskeskapte CO2-utslipp vil medføre en økning i globale temperaturer, som igjen vil kunne gi større utslipp av metan fra havdypene.
Forskning utført av universitetet i Alaska konkluderer med at dersom bare en prosent av den frosne metangassen som i dag finnes i verdenshavene siver ut, vil det føre til at den totale mengden metan i atmosfæren fordobles tre eller fire ganger. Dermed vil gjennomsnittstemperaturen øke nok en gang, og hele prosessen kommer inn i en selvforsterkende negativ utvikling som vil skape stadig nye og større klimaproblemer.
Et scenario av denne typen gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt slike problemer kan løses av private miljøstiftelser, som ofte er finansiert helt eller delvis av private næringslivsaktører, eller om andre, langt mer forpliktende overnasjonale løsninger må utredes. Enhver form for profitthensyn må sannsynligvis utelukkes helt og holdent hvis verdenssamfunnet skal lykkes i disse livsviktige oppgavene.
(av Tor Einar Bekken)
Det amerikanske forskningstidsskriftet SCIENCE gjengir en studie som slår fast at metan som har vært innefrosset på havbunnen utenfor Sibir i mange millioner år nå står i fare for å lekke ut. Grunnen til dette er at isen som til nå har holdt denne klimagassen på plass er i ferd med å smelte og slå sprekker. I følge forskere lekker nå åtte millioner tonn metan ut fra dette området hvert år, noe som utgjør like mye som det samlede utslipp fra resten av verdens havområder.
Dersom mengden metan i atmosfæren øker er det en reell sjanse for alvorlig økning i jordas gjennomsnittstemperatur, noe som vil få store negative konsekvenser for levekårene i verden. I og med at havet i dette området ved Sibir ikke er spesielt dypt er det kort veg fra havbunnen opp i atmosfæren, dersom isen på bunnen smelter, og gassen lekker ut. Dette fører i sin tur til at gassen ikke omdannes til CO2, men siver ut i atmosfæren som rein metan. Desto mer metan som lekker ut, jo lenger tid tar det å bryte gassen ned. Dette er bekymringsverdig med tanke på videre global oppvarming, som igjen vil medføre ytterligere utslipp i arktiske strøk. Kort kan det på bakgrunn av dette fastslås at en økning i menneskeskapte CO2-utslipp vil medføre en økning i globale temperaturer, som igjen vil kunne gi større utslipp av metan fra havdypene.
Forskning utført av universitetet i Alaska konkluderer med at dersom bare en prosent av den frosne metangassen som i dag finnes i verdenshavene siver ut, vil det føre til at den totale mengden metan i atmosfæren fordobles tre eller fire ganger. Dermed vil gjennomsnittstemperaturen øke nok en gang, og hele prosessen kommer inn i en selvforsterkende negativ utvikling som vil skape stadig nye og større klimaproblemer.
Et scenario av denne typen gir grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt slike problemer kan løses av private miljøstiftelser, som ofte er finansiert helt eller delvis av private næringslivsaktører, eller om andre, langt mer forpliktende overnasjonale løsninger må utredes. Enhver form for profitthensyn må sannsynligvis utelukkes helt og holdent hvis verdenssamfunnet skal lykkes i disse livsviktige oppgavene.
fredag 5. mars 2010
(bekjennelse)
jeg er penger
jeg er sedler og klingende mynt
jeg er verdipapirer og obligasjoner
jeg er bankremisser og aksjefond
jeg er teknologi-index og børsregulativer
jeg er høyinnskudds lavinskuddsrente
jeg er oms moms og to-roms
jeg er investering
jeg er representasjon
jeg er tap og profitt
jeg er overskudd underskudd
jeg er kreti og pleti
jeg er debet og kredit
jeg er skatten i paradiset
jeg er penger -
og ja, siden du spør -
jeg tar det fulle og hele
ansvaret
(Tor Einar Bekken)
jeg er penger
jeg er sedler og klingende mynt
jeg er verdipapirer og obligasjoner
jeg er bankremisser og aksjefond
jeg er teknologi-index og børsregulativer
jeg er høyinnskudds lavinskuddsrente
jeg er oms moms og to-roms
jeg er investering
jeg er representasjon
jeg er tap og profitt
jeg er overskudd underskudd
jeg er kreti og pleti
jeg er debet og kredit
jeg er skatten i paradiset
jeg er penger -
og ja, siden du spør -
jeg tar det fulle og hele
ansvaret
(Tor Einar Bekken)
Saadi Youssef:
NATT I AL-HAMRA
Et lys på den lange vegen
Et lys i de sovende husene
Et lys for de vettskremte butikkene
Et lys for bakeriene
Et lys for journalisten, som hutrer på et tomt kontor
Et lys for en som kjemper
Et lys for legen ved sjukesenga
Et lys for den sårede
Et lys for ærlige stemmer
Et lys for trappeoppgangene
Et lys for hotellet, fylt av flyktninger
Et lys for sangeren
Et lys for kringkasterne i tilfluktsrommet
Et lys for ei flaske vann
Et lys for lufta
Et lys for to elskende i en naken leilighet
Et lys for himmelen, som har krøllet seg sammen
Et lys for begynnelsen
Et lys for slutten
Et lys for den endelige løsningen
Et lys for samvittigheten
Et lys i handa mi
(gjendiktet av Tor Einar Bekken)
NATT I AL-HAMRA
Et lys på den lange vegen
Et lys i de sovende husene
Et lys for de vettskremte butikkene
Et lys for bakeriene
Et lys for journalisten, som hutrer på et tomt kontor
Et lys for en som kjemper
Et lys for legen ved sjukesenga
Et lys for den sårede
Et lys for ærlige stemmer
Et lys for trappeoppgangene
Et lys for hotellet, fylt av flyktninger
Et lys for sangeren
Et lys for kringkasterne i tilfluktsrommet
Et lys for ei flaske vann
Et lys for lufta
Et lys for to elskende i en naken leilighet
Et lys for himmelen, som har krøllet seg sammen
Et lys for begynnelsen
Et lys for slutten
Et lys for den endelige løsningen
Et lys for samvittigheten
Et lys i handa mi
(gjendiktet av Tor Einar Bekken)
onsdag 3. mars 2010
(vi styrer og steller)
det var ikke så lett -
dette med tall og budsjetter;
for ikke å snakke om det ideologiske
og politisk-filosofiske grunnlaget for samfunnets oppbygning -
så da jeg skulle engasjere meg i samfunnets ve og vel
og virkelig sette de store tingene på dagsordenen
slik at folket kunne bli opplyst
og ta sine egne valg i en vill og vanskelig verden -
ja, da valgte jeg å fokusere på pigment og hodebekledning
og hvordan disse tingene kan representere en undergraving av alt vi står for
og ønsker å assosieres med -
i det jeg strammer slipsknuten
og grer sideskillen stramt over mot høyre
er det godt å tenke på at jeg har
friheten til å velge
det var ikke så lett -
dette med tall og budsjetter;
for ikke å snakke om det ideologiske
og politisk-filosofiske grunnlaget for samfunnets oppbygning -
så da jeg skulle engasjere meg i samfunnets ve og vel
og virkelig sette de store tingene på dagsordenen
slik at folket kunne bli opplyst
og ta sine egne valg i en vill og vanskelig verden -
ja, da valgte jeg å fokusere på pigment og hodebekledning
og hvordan disse tingene kan representere en undergraving av alt vi står for
og ønsker å assosieres med -
i det jeg strammer slipsknuten
og grer sideskillen stramt over mot høyre
er det godt å tenke på at jeg har
friheten til å velge
tirsdag 2. mars 2010
ET LIV SOM LYTTER
Om Studs Terkels siste bok
(av Tor Einar Bekken)
I oktober 2008, bare noen dager før Barack Obama ble valgt til USAs første svarte president, døde den kjente journalisten og forfatteren Louis 'Studs' Terkel i sitt hjem i Chicago, 96 år gammel. Terkel var en levende legende i amerikansk journalistikk, både som radiomann og forfatter av bøker der han formidlet det han kalte "muntlig historie" - transkriberte intervjuer med folk fra alle samfunnslag om hverdagslige ting som arbeid, oppvekst, sosiale forhold, politikk, historie og kultur. Han er kanskje mest kjent for bøkene HARD TIMES (om depresjonstidas USA), WORKING (intervjuer med folk om hva de tenker om jobben sin), THE GOOD WAR (om den andre verdenskrigen), AND THEY ALL SANG (intervjuer med musikere fra alle slags genre) og sjølbiografien TOUCH & GO. Alt i alt foreligger tretten slike muntlige historiebøker, i tillegg til artikler, transkriberte radioprogrammer, essays og portretter. I løp av sine 96 år var Terkel uhyre produktiv, og helt til det siste fulgte han den amerikanske samfunnsdebatten nøye. Han håpet intenst å leve lenge nok til å se at USA fikk sin første svarte president, men det rakk han ikke.
Terkel var i alt sitt virke opptatt av å fortelle historiene til arbeidsfolk og såkalte vanlige mennesker, men han hadde også personer som Bob Dylan, Andres Segovia, Woody Guthrie og Alan Lomax foran mikrofonen. Tidligere medlemmer av Ku Klux Klan, gangstere, immigranter, politikere, drosjesjåfører, barpianister, ishockeyspillere, brannmenn, dommere og profesjonelle svindlere - for å nevne en brøkdel av intervjuobjektene i Terkels bøker - kommer alle til orde i større eller mindre grad, noe som gjør at lesernes forståelse av historien blir usedvanlig mangefasettert og lite stereotyp. For sitt journalistiske virke har Terkel mottatt en lang rekke priser, bl.a Pulitzer-prisen og Prix Italia.
Som en ettertanke etter dette livet som lytter og intelligent spørsmålsstiller kom det i 2009 ut ei lita bok med den treffende tittelen 'P.S.' (New Press). Den består av papirer Terkel fant og gjenoppdaget da han lette gjennom kontoret sitt etter stoff til sjølbiografien sin. I følge ham sjøl hadde han ikke vært inne på arbeidsrommet på flere år - muligens en sannhet med modifikasjoner - og papirer var å finne overalt, i bokhyller, under bokstabler, i skuffer og skap, på gulvet og bak sofaen. Som om ikke dette var nok fantes også kasser med gamle lydbånd, fulle av uredigerte samtaler med alle slags mennesker. Ut av dette kreative overflødighetshornet kommer altså råmaterialet til denne siste boka fra Terkels penn, som han rakk å se påbegynt.
I tillegg til en lang rekke mindre tekster om oppvekst og ungdom i Chicago, inneholder boka et par riktig gode intervjuer. Det viktigste er et usedvanlig skarpt intervju med den svarte forfatteren James Baldwin, som etter å ha levd i sjølvalgt eksil i Europa, vendte tilbake til USA i 1961. Baldwin, som døde i 1987, får snakke lenge og godt om forholdet mellom svarte og hvite i USA, og mange av hans synspunkter er like viktige og minst like aktuelle i dag, til tross for at Det Hvite Hus nå er bebodd av en svart mann. Terkels stemme tilkjennegir seg fra tid til annen med meget velformulerte og gode spørsmål; hele intervjuet burde holdes fram som skoleeksempel på god intervjuteknikk og seriøs, undersøkende journalistikk. Et av Baldwins mange poenger er hvordan han som svart mann er usynlig i det hvite USA - eller synlig bare slik som hvite ønsker å se ham. Han snakker videre om hvordan svarte menn daglig ydmykes gjennom sosiale og politiske samfunnsforhold, og om hvordan han sjøl skammet seg over å være svart, fordi han egentlig ikke visste hva det å være svart egentlig innebar. Det er rystende tanker, glitrende formulert av en av forrige århundres ypperste ordkunstnere - i intervju med en journalistmester av høyeste rang. Baldwins tanker danner forøvrig et interessant bakteppe for mange av dagens svarte borgerrettighetskjempere, som frykter at Obamas plass i Det Hvite Hus skal kunne brukes av reaksjonære krefter til ytterligere benekting av den svarte befolkningas historie. Det er en tendens til å ville si at med en svart president er alt fryd og gammen for svarte; rasismen er tilsynelatende avviklet. På mange måter får Baldwin det siste ordet ennå i dag når han sier - i 1961 - at USA ikke egentlig aner hva det som nasjon har gjort mot svarte amerikanere, og at landet som helhet dermed ikke aner hva det har gjort mot seg sjøl.
I tillegg til det foruroligende, gripende intervjuet med Baldwin, inneholder 'P.S' også et intervju med tekstforfatteren E.Y.Harburg, som blant mye annet har teksten til eviggrønne "Somewhere Over The Rainbow" på samvittigheten. Han sier at alt skrivearbeid bør være rotfestet i sosial oppmerksomhet og engasjement. I stedet for å sutre over at ting er ille, sier Harburg, bør man heller fortelle hva som er ille med dem - og hvorfor det er som det er...
Det er en målestokk Studs Terkel muligens ville applaudere. Det gjør godt å vite at Terkels mangeårige virke i amerikanske medier er vidt tilgjengelig, og det er forfriskende å lese journalistikk som er så fri for publikumsfrieri og tabloide vinklinger.
Om Studs Terkels siste bok
(av Tor Einar Bekken)
I oktober 2008, bare noen dager før Barack Obama ble valgt til USAs første svarte president, døde den kjente journalisten og forfatteren Louis 'Studs' Terkel i sitt hjem i Chicago, 96 år gammel. Terkel var en levende legende i amerikansk journalistikk, både som radiomann og forfatter av bøker der han formidlet det han kalte "muntlig historie" - transkriberte intervjuer med folk fra alle samfunnslag om hverdagslige ting som arbeid, oppvekst, sosiale forhold, politikk, historie og kultur. Han er kanskje mest kjent for bøkene HARD TIMES (om depresjonstidas USA), WORKING (intervjuer med folk om hva de tenker om jobben sin), THE GOOD WAR (om den andre verdenskrigen), AND THEY ALL SANG (intervjuer med musikere fra alle slags genre) og sjølbiografien TOUCH & GO. Alt i alt foreligger tretten slike muntlige historiebøker, i tillegg til artikler, transkriberte radioprogrammer, essays og portretter. I løp av sine 96 år var Terkel uhyre produktiv, og helt til det siste fulgte han den amerikanske samfunnsdebatten nøye. Han håpet intenst å leve lenge nok til å se at USA fikk sin første svarte president, men det rakk han ikke.
Terkel var i alt sitt virke opptatt av å fortelle historiene til arbeidsfolk og såkalte vanlige mennesker, men han hadde også personer som Bob Dylan, Andres Segovia, Woody Guthrie og Alan Lomax foran mikrofonen. Tidligere medlemmer av Ku Klux Klan, gangstere, immigranter, politikere, drosjesjåfører, barpianister, ishockeyspillere, brannmenn, dommere og profesjonelle svindlere - for å nevne en brøkdel av intervjuobjektene i Terkels bøker - kommer alle til orde i større eller mindre grad, noe som gjør at lesernes forståelse av historien blir usedvanlig mangefasettert og lite stereotyp. For sitt journalistiske virke har Terkel mottatt en lang rekke priser, bl.a Pulitzer-prisen og Prix Italia.
Som en ettertanke etter dette livet som lytter og intelligent spørsmålsstiller kom det i 2009 ut ei lita bok med den treffende tittelen 'P.S.' (New Press). Den består av papirer Terkel fant og gjenoppdaget da han lette gjennom kontoret sitt etter stoff til sjølbiografien sin. I følge ham sjøl hadde han ikke vært inne på arbeidsrommet på flere år - muligens en sannhet med modifikasjoner - og papirer var å finne overalt, i bokhyller, under bokstabler, i skuffer og skap, på gulvet og bak sofaen. Som om ikke dette var nok fantes også kasser med gamle lydbånd, fulle av uredigerte samtaler med alle slags mennesker. Ut av dette kreative overflødighetshornet kommer altså råmaterialet til denne siste boka fra Terkels penn, som han rakk å se påbegynt.
I tillegg til en lang rekke mindre tekster om oppvekst og ungdom i Chicago, inneholder boka et par riktig gode intervjuer. Det viktigste er et usedvanlig skarpt intervju med den svarte forfatteren James Baldwin, som etter å ha levd i sjølvalgt eksil i Europa, vendte tilbake til USA i 1961. Baldwin, som døde i 1987, får snakke lenge og godt om forholdet mellom svarte og hvite i USA, og mange av hans synspunkter er like viktige og minst like aktuelle i dag, til tross for at Det Hvite Hus nå er bebodd av en svart mann. Terkels stemme tilkjennegir seg fra tid til annen med meget velformulerte og gode spørsmål; hele intervjuet burde holdes fram som skoleeksempel på god intervjuteknikk og seriøs, undersøkende journalistikk. Et av Baldwins mange poenger er hvordan han som svart mann er usynlig i det hvite USA - eller synlig bare slik som hvite ønsker å se ham. Han snakker videre om hvordan svarte menn daglig ydmykes gjennom sosiale og politiske samfunnsforhold, og om hvordan han sjøl skammet seg over å være svart, fordi han egentlig ikke visste hva det å være svart egentlig innebar. Det er rystende tanker, glitrende formulert av en av forrige århundres ypperste ordkunstnere - i intervju med en journalistmester av høyeste rang. Baldwins tanker danner forøvrig et interessant bakteppe for mange av dagens svarte borgerrettighetskjempere, som frykter at Obamas plass i Det Hvite Hus skal kunne brukes av reaksjonære krefter til ytterligere benekting av den svarte befolkningas historie. Det er en tendens til å ville si at med en svart president er alt fryd og gammen for svarte; rasismen er tilsynelatende avviklet. På mange måter får Baldwin det siste ordet ennå i dag når han sier - i 1961 - at USA ikke egentlig aner hva det som nasjon har gjort mot svarte amerikanere, og at landet som helhet dermed ikke aner hva det har gjort mot seg sjøl.
I tillegg til det foruroligende, gripende intervjuet med Baldwin, inneholder 'P.S' også et intervju med tekstforfatteren E.Y.Harburg, som blant mye annet har teksten til eviggrønne "Somewhere Over The Rainbow" på samvittigheten. Han sier at alt skrivearbeid bør være rotfestet i sosial oppmerksomhet og engasjement. I stedet for å sutre over at ting er ille, sier Harburg, bør man heller fortelle hva som er ille med dem - og hvorfor det er som det er...
Det er en målestokk Studs Terkel muligens ville applaudere. Det gjør godt å vite at Terkels mangeårige virke i amerikanske medier er vidt tilgjengelig, og det er forfriskende å lese journalistikk som er så fri for publikumsfrieri og tabloide vinklinger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)