skolerett

SKOLERETT

Da jeg var liten gikk jeg på barneskolen.
På barneskolen hadde vi en rektor som var så gammel
at han ikke var rektor,
men Overlærer.
Overlæreren så vi nesten aldri noe til, han satt stort sett gjemt
bak et digert skrivebord på kontoret sitt,
og han hadde store briller som gjorde at det var vanskelig å se
hvordan øynene hans så ut.
Av og til hørte vi stemmen hans gjennom høyttalere
som hang på veggen ute og på veggen inne
i hvert klasserom.
I det hele tatt var det mye vi ikke visste om Overlæreren,
annet enn at han var en slags skyggeskikkelse som så og hørte det meste,
og at han som oftest hadde gråaktige dresser på seg.

Men en ting visste vi;
det lønte seg ikke å komme til Overlæreren.
Å komme til Overlæreren var noe som skjedde med dem som hadde gjort noe slemt eller gæli,
som for eksempel å tegne på veggene eller bråke i timene eller kaste snøball på rutene
eller ett eller annet annet som ikke passet helt inn
i hverdagen på skolen.
Til og med de aller tøffeste gutta gråt sine modige tårer etter å vært på kontoret hans,
med stille små hulk satt de på pultene sine og stirret ned i bordplata, mens små tåredråper
sneik seg ned på bøker eller penal eller hva det nå var som lå framme.

En dag var det min tur,
for jeg hadde mast for mye om å få gå på do i husstelltimen hans, og fikk høre at
friminuttet var tida for dogåing, ikke timene,
men da friminuttet endelig kom måtte jeg ikke på do lenger,
og lot være å gå, noe som ikke gikk upåaktet hen.
Da jeg kom inn igjen ble jeg tatt inn på kontoret,
der Overlæreren satt bak skrivebordet, og bedt om å stå på gulvet foran ham.
Han reiste seg og kom bort til meg, og helt uten forvarsel slo han meg i mellomgulvet
så jeg datt bakover ned på en sofabenk som sto inntil veggen.
Uten å si et ord tvinnet han tinninghåret mitt rundt pekefingeren,
og heiste meg brått opp fra sofabenken så det kjentes som en glødende spiker ble sakte
kjørt gjennom hodet mitt. Plutselig skjønte jeg hvorfor de gråt, alle de som krøyp opp i klasserommene igjen etter å ha vært her nede.
Stillheten var helt ubegripelig.

Da jeg kom hjem kunne ikke de hjemme skjønne hvorfor jeg var så tafatt og rar.
Jeg stirra i veggen mye og ville ikke være sammen med de andre.
Til slutt fikk de mast meg til å fortelle,
og jeg kunne se hvordan faren min ble inderlig og alvorlig og tung,
og jeg skjemtes som en hund uten helt å skjønne hva som var så vanskelig.

De neste skoledagene gikk sakte sin gang, helt til en dag
da jeg fikk beskjed om å komme til Overlæreren på nytt.
Jeg var fra meg av skrekk, for jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde
vært med på mer ugagn,
men jeg beit tenna sammen og gikk nedover korridoren,
til kontoret som lå innerst,
helt i enden.

Inne på kontoret satt faren min, med hatten på.
Han hadde ikke knept opp støvfrakken, og veska som han pleide å ha med på jobben
sto på gulvet ved siden av stolen han satt på.

Nå forteller du meg igjen, sa han, det du fortalte hjemme her om dagen.

Jeg stamma fram, livredd, hvordan Overlæreren slo og lugga, og hvor vondt det gjorde
og hvordan alle gråt og var livredde for å komme til Overlæreren.
Overlæreren reiste seg bak skrivebordet, og bedyret på tro og ære at han aldri ville finne på sånt,
og at han hadde ledet skoler i førti år og....

Faren min hadde ennå ikke tatt av seg hatten eller åpnet støvfrakken eller løfta veska opp fra gulvet,
og nå lente han seg fram, stirra Overlæreren i hvitøyet gjennom brillene hans, og sa rolig:

Sier du at sønnen min juger?

Det ble så stille der inne at ikke engang lyden av ventilasjonsanlegg eller vaktmesterarbeid eller
bilene på gata eller skrivemaskinklapring fra kontordama kunne høres.
Fargene ute gikk sakte over til technicolor-dreamboat-glorete tv-bilder, og sjøl fuglene som bodde i eiketrærne utafor satt som nipsfigurer av glass eller porselen på greinene sine
og sa absolutt ingen ting.

Nå kan du gå tilbake til klassen, sa faren min, ingen plager deg her mer.

Da Overlæreren gikk av med pensjon et par år seinere
sto det mye skriverier i lokalavisene.
Han var tross alt en hedersmann
som hadde stått i jobben
til han var sytti.

(hei, virkeligheten, her kommer jeg på kaffe)

Det var en dag jeg følte meg veldig likegyldig
og lite interessert i det som foregikk rundt meg
at jeg plutselig kom på at hvis jeg bare mente noe om saker og ting
så ville alt bli så mye bedre,
både for meg sjøl og for alle dem
som bare satt rundt i stuene og brant etter å få vite hva nettopp jeg
faktisk mente om alt mulig.
Det er jo så mye som foregår, tenkte jeg,
både i avisene og på tv og i bladene -
ja til og med i virkeligheten,
og det var kanskje det som var mest spennende
å fundere over.
Enn at noen sier og gjør ting på ordentlig, tenkte jeg,
og så kommer avisene og bladene og tv og forteller om det,
og så kan jeg mene noe om alt sammen, enten
i avisene eller i bladene på tv eller i virkeligheten, men
jeg skjønte fort at jeg måtte holde meg til virkeligheten for i
avisene og bladene og på tv er det bare noen få som slipper inn,
hvis de da ikke har det som de kaller sterke meninger i motsetning til helt vanlige, kanskje til og med litt svake meninger, og det vil vi ikke ha, for det blir
nesten som kaffe, og den bør være litt sterk, men ikke for mye heller.
Kaffe må ikke være svak, for da er det noen som synes den blir som piss, og da kan vi jo
bare fantasere om hvordan svake meninger blir mottatt, ikke sant.
Samtidig er det som sagt viktig at kaffen ikke blir for sterk, for da kan den bli oppfattet som sur,
og da er det akkurat som det ikke gjelder lenger at kaffen er sterk, da er det bare
det sure som gjelder, og det er nettopp det vi ikke vil ha.
Og ihvertfall ikke avisene, eller bladene, eller tv -
der må alle være sterke, men blide,
synes ihvertfall jeg, og er det noe jeg veit, så er det nettopp det.
Jeg måtte bare begynne å mene saker og ting.
Men, ikke før jeg hadde tatt ordføreren, statsministeren og kongen med på råd.
Hei, ordfører, sa jeg til ordføreren som polerte kjedet sitt så mye at det var vanskelig å konsentrere
seg om hva som ble ment der i gården, men jeg skjønte ihvertfall at det var viktig å ha sterke
meninger på rådhuset også, og gjerne sånne som hjalp folk til å få det bedre
enten de skjønte det sjøl eller ikke. Statsministeren hadde ikke kjede, men dressen var ganske
fin, og han mente det samme som ordføreren, kanskje litt svakere. Lykke til, sa han.
Kongen på sin side fikk ikke lov til å mene noe, så det var ikke godt å si om det var sterke
eller svake meninger som sto på dagsorden der, men skal vi dømme etter kaffen som bølget svakt i porselenet er det bare å fantasere om hvordan de ville bli mottatt.
Dattera mi mener mye, sa kongen, og gubben hennes også,
men jeg er redd for at virkeligheten ikke alltid stemmer med kartet, eller var det terrenget,
og da blir det ikke så lett.
Sa altså kongen.
Så derfor tok jeg kontakt med virkeligheten
og satte i gang.

IKKE NOE TE-SELSKAP

(av Tor Einar Bekken)

Den amerikanske 'tea party'-bevegelsen, med Sarah Palin og andre i fremste rekke, fortsetter sitt reaksjonære korstog mot det som måtte finnes av opparbeidede sosiale rettigheter i det amerikanske samfunnet. Bevegelsen har fotfeste i mange lokalsamfunn, ikke bare blant rike og velstående, men også i sosiale lag der frustrasjon over den kapitalistiske økonomiens instabilitet og uforutsigbarhet er påtagelig.

For folk som ser arbeidsplasser og velferdsgoder smuldre opp foran øynene sine, kan det bli nærliggende og trygt å rope på enkle løsninger, finne syndebukker blant enkeltpersoner eller i systemer som i utgangspunktet er til for å sikre et visst element av likhet og frihet i samfunnet. For mange amerikanere blir 'frihet' redusert til et enkelt begrep som kun innebærer fravær av regler, noe som legger vegen åpen for alle som ønsker å høyne egen profitt og maksimere egen vinning på bekostning av fellesskapet. Slik blir 'tea party'-bevegelsen og deres menige medlemmer svært så nyttige idioter for grådig storkapital og nådeløse pengepugere, og de tusener av frustrerte amerikanere som ser dem med håp i blikket kan fort komme til å gå på en kraftig smell dersom bevegelsen øker sin innflytelse ytterligere.

I delstaten North Carolina, i byen Raleigh, foregår nå en kamp mot forslag som innebærer re-segregering av skolevesenet. I skolestyret i Wake County har konservative republikanere så langt lykkes med å få vedtatt at elevene skal gå på såkalte 'nabolagsskoler', noe som høres tilforlatelig ut, men som i praksis vil bety at de rike og hvite slipper å dele skole med de fattige og svarte. Skoler i North Carolina har vært integrert siden 1960-tallet, og resultatene er blant de beste i USA. Likevel ønsker altså noen å reversere en positiv utvikling, utelukkende for å destabilisere og undergrave samholdet blant ulike etniske og økonomiske grupper, og for å la sine egne barn stikke av med en større del av utdanningskaka.

For å motarbeide dette er det satt igang en aksjon, ledet av NAACP (National Association for the Advancement of Colored People – en av USAs lengstlevende borgerretighetsbevegelser) i en koalisjon med over to hundre andre større og mindre religiøse og politiske organisasjoner, blant dem AFL-CIO. NAACPs leder Benjamin T Jealous uttaler i følge peoplesworld.org at aksjonistene ikke kan eller vil godta at kampen for et bedre utdanningssystem skilles fra kampen for arbeidsplasser og bedre økonomiske løsninger. På aksjonistenes hjemmesider (hkonj.com) bebudes større demonstrasjoner mot skolestyrets vedtak, og lister over krav og kampsaker presenteres. Aksjonistene har framsatt ei liste med fjorten krav, blant annet krav om bedre boligpolitikk, rettigheter i arbeidslivet og likhet i rettssystemet.

I tillegg til arbeidet på gateplanet har NAACPs lokallag i North Carolina tatt saken til rettssystemet, noe som har medført etterforskning i regi av det amerikanske utdanningsdepartementet. NAACP har også engasjert private etterforskere, med ønske om å få fastslått at segregering truer utdanninga kvalitetsmessig.

I og med at 'tea party'-bevegelsen er på frammarsj i hele USA, følges utviklinga i Raleigh nøye, både av tilhengere og motstandere. Skulle de konservative vinne fram med sine forslag er det grunn til å frykte et vell av lignende forslag overalt hvor 'tea party'-representanter får et bein innenfor. Det ville være ytterst tragisk; et brutalt anslag mot alt som har foregått av utjevnings- og borgerrettighetsarbeid i USA siden Martin Luther Kings tid.

NAACP har tidligere lagt fram rapporter om hvordan 'tea party'-folk har gjort framstøt for å rekruttere medlemmer til ymse rasistiske organisasjoner. 'Tea party'-representanter liker å framstille seg sjøl som 'frihetskjempere' – først og fremst opptatt av skatte- og avgiftsreduksjon, mindre byråkrati, mindre offentlig inngripen, mindre regulering osv osv osv. Denne typen retorikk er velkjent, også blant høyregrupperinger i Europa (FrP her på berget), men disse standpunktene fungerer oftere som skalkeskjul for en helt annen agenda enn den som framkommer offentlig. 'Tea party'-bevegelsen er istedet yngle- og tumleplass for helt andre krefter, ei slags lekegrind for de aller mest reaksjonære. NAACPs rapporter konkluderer med at svært mange av bevegelsens representanter er i overkant opptatt av temaer som rase, nasjonalisme og bekjempelse av velferdsgoder for spesifikke etniske grupperinger. Den amerikanske grunnloven brukes kynisk til å fremme egne synspunkter, mens det sies lite om hva grunnloven åpner for med tanke på rettigheter og muligheter for å organisere samfunnet på en måte som gir flere mennesker mulighet til å nyttiggjøre seg de såkalt 'like' mulighetene. Immigrasjonsfiendtligheten er høy, blant mye annet ønsker 'tea party'-bevegelsen å fjerne grunnlovens tillegg (nr 14) om at alle som fødes i USA automatisk blir statsborger med fulle rettigheter. På den måten vil det bli mulig å kaste ut tusenvis av meksikanske innvandrere og deres barn, noe som kan sies å ville utgjøre en menneskelig katastrofe for alle dem det gjelder i praksis, og et nederlag for det som måtte være igjen av humanisme og medmenneskelighet i det amerikanske samfunnet som helhet

Til tross for at mange vanlige amerikanere tror de vil tjene på ultra-konservativ overforenkling av samfunnsproblemer, er det tvertimot big business og rikfolk som vil være umiddelbare profitører på reaksjonære løsninger. NAACP viser til samrøre mellom kjente rasister som David Duke (tidligere Ku Klux Klan-leder fra Louisiana), olje- og gassindustri og 'tea party'-organisasjonen. Mange av sponsorene er anonyme, andre tilhører rikmannseliten innen bl.a byggindustri. Millioner av dollar tilflyter 'tea party'-bevegelsen fra disse kretsene hvert eneste år, noe som i høy grad tilsier at det nok ikke er mannen i gata som først og fremst har noe å hente på at reaksjonær politikk av denne typen gjennomføres og iverksettes. Selskaper som antas å støtte 'tea party' øknomisk inkluderer Koch Brothers, BusBank og Russo,Marsh&Rogers – lista er sannsynligvis svært mye lenger.

I kjølvannet av skyteepisoden i Arizona, der den demokratiske kongressrepresentanten Gabrielle Giffords ble skutt på et politisk møte, har det vært tilløp til debatt om hvorvidt f.eks Sarah Palins politiske retorikk har medvirket til å frambringe et stadig mer hatefullt klima i den offentlige debatten. Palins ikke direkte subtile presentasjon av Giffords gjennom siktet på et skytevåpen forsøkes bortforklart på stadig mer fantasifullt vis; helt åpenbart som et resultat av at noen har erkjent at slike bilder ikke tjener saken – særlig ikke når andre tar bildeframstillinga alvorlig og forsøker å omsette teori til praksis. Mannen som skjøt, Jared Loughner, var muligens i psykisk ubalanse, noe som ikke på noe vis fjerner ansvar fra 'tea party'-bevegelsen og deres hang til sterke retoriske virkemidler. Sheriff Clarence Dupnik, som var svært tidlig ute med å påpeke forbindelsen mellom høyreekstrem retorikk og skuddene i Arizona, motarbeides nå på flere nivåer av representanter for 'tea party'-vennlige organisasjoner. Sterke krefter i bevegelsen arbeider for å få tilbakekalt sheriffens mandat, noe som i og for seg er ironisk når man tar med i betraktninga at Dupnik er en gammeldags, konservativ sheriff som i alt sitt virke har framstått som innvandringskritisk og lite liberal.

President Obama og resten av den amerikanske offentligheten har en formidabel oppgave i å bekjempe og motarbeide de brungrumsete strømningene som i stadig sterkere grad kommer til overflaten gjennom 'tea party'-bevegelsens mange kanaler. Den jevne amerikaner vil på sikt få sine levekår og sosiale rettigheter undergravd og utarmet hvis ikke ultra-høyre i tiltagende grad får kjepper stukket i hjulene. Ei slik utvikling vil kunne legge det politiske og velgermessige grunnlaget for fascistisk innflytelse i maktapparatet, og da vil resten av verden også være tapere.

ny start

(ny start)

En gang utpå vinteren
begynte jeg å lese aviser igjen

Det virka så relevant , lissom,
å vite hvor mange som egentlig ble drept
i Egypt, eller på t-banen i Barcelona,
eller hvor det nå var, og i tillegg hadde noen nok en gang
drept noen i fylla ett eller annet sted
på Sørlandet -

Alltid greit å være litt orientert, tenkte jeg,
alltid greit å følge med litt
alltid greit å føle med litt
alltid greit å ta del i begivenhetene litt,
uten at begivenhetene nødvendigvis trenger å
ta del i deg -

Alt dette tenkte jeg
på Kun Kort Tid, og vips -

så var jeg klar til å innta min rolle
i Den Store Samtalen
rundt bensinbålet.

illegal alien

(illegal alien)

I det stemmen
hvisker seg veg
gjennom gatene
er det som om
en farlig fugl
ser den i lyset
fra mastene

Knapt hørbart
sier stemmen til
strømmen av møtende,
at nå gjelder det
å være virkelig
stille