(analyse)

er
forsvarsanalytiker -

ser på deg
med klart
blått blikk

analyserer forsvaret
analyse
rer for Svaret

hei -
er angrepsanalytiker

ser på deg
med klart
blått blikk

analyserer
angrepet

ana lyser -
er angrepet

av
usle krek

(TOR EINAR BEKKEN)

AMERIKANSK FOTBALL
(refleksjon over gulfkrigen)

Halleluja!
Det funker.
Vi banka livskiten ut a'rem!

Vi banka dritten rett opp i ræva på'rem igjen
og ut av de forpulte øra på'rem.

Det funker.
Vi banka livskiten ut a'rem.
Lot dem drukne i sin egen drit!

Halleluja.
Takk gud for alle gode ting.

Vi banka livskiten så hardt ut a'rem
at nå eter'em sin egen drit.

Takk gud for alle gode ting.

Vi slo balla dems til støvskyer,
til skyer av faens forpult støv

Vi gjorde det.

Nå vil jeg at du skal komme over hit
og kysse meg på munnen.



- HAROLD PINTER
(gjendiktning av Tor Einar Bekken)

KRIGEN MOT AMERIKANSKE VENSTREKREFTER

(av Tor Einar Bekken)


Den norske utgaven av månedsavisa LE MONDE DIPLOMATIQUE trykker i februarnummeret en meget opplysende og interessant artikkel av Alexander Cockburn, journalist og redaktør av nyhetsbrevet Counterpunch. Artikkelen tar for seg hvordan den amerikanske venstresida gjennom de siste femti år har blitt gradvis utarmet og til dels underlagt det Demokratiske partiet. Videre skildrer han hvordan f eks miljøbevegelsen har vært økonomisk avhengig av såkalte 'non-profit'-stiftelser - dvs privateide stiftelser som har fått skattefritak for å gi pengestøtte til ymse saker av samfunnsmessig interesse. Disse sakene er nødvendigvis håndplukket ut fra næringslivets og de private pengegivernes egne motiver og interesser, noe som fører til at enhver kontroversiell eller radikal tilnærming avvises og motarbeides. Cockburn konkluderer med at det han kaller den 'progressive sektoren' på denne måten blir en 'avstøpning av næringslivet'. Han trekker også paralleller til utdanningssektoren, der pengegaver og veldedige donasjoner fra næringslivet er helt avgjørende for finansieringen av studieretninger og forskning. På denne måten har altså pengekreftene klart å kjøpe seg inn i venstresida, slik at alle har blitt en del av det Noam Chomsky kaller 'The Business Party' - et totalt omsluttende politisk bilde som i praksis gjør alle, uavhengig av parti- og gruppetlilhørighet, til høyrepolitikere eller marionetter for dem som egentlig styrer; pengefolket. Det er en prestasjon som setter mange totalitære systemer i skyggen med klar margin.

Cockburns triste oppsummering av hvordan det står til med den amerikanske freds-, kvinne-, homo-, fag- og borgerrettsbevegelsen er vond lesning, men ikke desto mindre viktig. Venstresida i USA har vært gjenstand for en bakvaskelse og motarbeidelse som savner sidestykke. De samme mekanismene er i sving internasjonalt, og det er derfor nyttig å lese Cockburns analyse av hvordan progressive krefter har blitt bortimot nedkjempet med pengemakt og renkespill.

I tillegg til subtile økonomiske pressmetoder er det viktig å ha klart i minnet at den amerikanske venstresida og dens representanter har vært gjenstand for drap, vold, trakassering, utfrysning, yrkesforbud, streikebryteri, latterliggjøring og demonisering - for å nevne noe. Alt sammen gjennomført med bortimot imponerende presisjon av det politiske, økonomiske og kulturelle etablissement. Noe av dette kan det være interessant å oppsummere kort.

Drap på politiske motstandere er ingen ny - og heller ingen amerikansk - oppfinnelse. Likefullt må denne framgangsmåten sies å være effektiv, om enn ikke spesielt subtil. Drapene på politiske personer som Kennedy-brødrene, Malcolm X og Martin Luther King er kjente og gjennomdebatterte hendelser. I tillegg har vi mer ukjente drap, så som mordet på Fred Thompson (Black Panther-agitator) og henrettelsen av Stanley 'Tookie' Williams (eks gjengleder fra Los Angeles, som ble barnebokforfatter og kriminalitetsmotstander i fengselet). Det sier seg selv at frykten for å bli tatt av dage legger en relativt effektiv demper på mange menneskers behov for, eller mot til, å engasjere seg politisk i radikale grupperinger. Politiske drap oppnår ikke nødvendigvis å kneble politiske retninger helt og holdent, men vil nødvendigvis være en bremsekloss i rekrutteringen av lederskikkelser, synlige politikere og aktivister.

Amerikanske progressive har også vært effektivt forfulgt med loven i hånd. Gus Hall, som var leder i det amerikanske kommunistpartiet i en mannsalder, satt i fengsel ved flere anledninger. Bakgrunnen for disse fengselsoppholdene var helt åpenbart at Hall ikke bekjente seg til rådende oppfatninger av hva som var 'amerikanske' verdier. Senator Joseph McCarthys senatskomite for undersøkelse av 'uamerikansk' virksomhet hadde en klam hånd over så og si alt som foregikk i det amerikanske samfunnet på 1950-tallet, og lite skulle til for å bli straffeforfulgt eller frosset ut fra arbeidslivet, samt det generelle gode selskap. Ei seinere gruppering som var spesielt interessant for overvåkere og politi-infiltrering var The Black Panther Party. Lederskikkelser som H.Rap Brown (Jamil Al-Amin), nevnte Fred Thompson, Stokely Carmichael (Kwame Ture) og Mumia Abu-Jamal har alle vært utsatt for politimetoder og retterganger som kunne trenge en kritisk gjennomgang. I dette selskapet finner vi også Angela Davis, som i sin tid figurerte på lista over FBIs mest ettersøkte, og som gjentatte ganger har blitt forsøkt fjernet fra sin stilling som universitetsprofessor, forsker og forfatter på grunn av sine samfunnskritiske bøker, artikler, pamfletter og generelle aktivisme. Yrkesforbud er sannsynligvis det oftest benyttede virkemidlet for å bekjempe organisering og politisk dissens. Nå i 2010 er det mulig å følge med i en konkret sak fra den lille delstaten Rhode Island, der alle lærerne ved en skole har blitt kollektivt oppsagt fordi fagforeninga ikke ville godkjenne rektors planer for videre drift av skolen og forslagene til organisering av lærernes arbeidsdag og -oppgaver. I et samfunn der sosiale sikkerhetsordninger som f eks arbeidsledighetstrygd er mangelfulle eller til og med stigmatisert, er det klart at å bli frosset ut fra yrkeslivet er så dramatisk at folk flest gjør hva de kan for å unngå at noe slikt skal skje. Mangelen på sosiale velferdsgoder bidrar dermed virkningsfullt til å hemme faglig organisering og politisk arbeid på grasrotnivå.

I sin korte pamflett MANUFACTURING CONSENT ('Å produsere enighet) skriver språkforskeren og debattanten Noam Chomsky om hvordan propagandamakeri og villedende presentasjon av manipulerte nyheter brukes til produsere en generell 'enighet' i befolkninga om hva som er viktig i samfunnet. Han skildrer hvordan fagforeninger og andre folkelige bevegelser ble effektivt demonisert ved at de ble presentert i media som motstandere av samfunnets generelle interesser (som var storkapitalens interesser), og som trøbbelmakere og anti-amerikanere. Ved å lede folks oppmerksomhet vekk fra politiske saker og heller legge fram vage, innholdsløse termer som 'amerikanisme' og 'patriotisme' fikk etablissementet store grupper til å tro at organisering og faglig arbeid var 'anti-amerikansk' og 'anti-patriotisk' - med andre ord noe som var farlig for landet og dem selv. I og med at ingen amerikanere ønsker å framstå som motstandere av sitt eget land, kveles forsøk på politisk spørsmålsstilling og problematisering raskt, enkelt og effektivt. Parallellen til George W Bush og hans patriotiske sentimentalisme ved oppstarten av krigene i Afghanistan og Irak er åpenbar. Som Chomsky skriver; medarbeiderne i PR-industrien er ikke der 'for moro skyld'.

Alexander Cockburn bruker også deler av sin artikkel på å drøfte hvordan det Demokratiske partiet nå har utryddet sin egen venstreside, slik at president Obama kan fortsette å gjennomføre den nyliberale agendaen han har arvet fra sine umiddelbare forgjengere Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Venstresidas formidable utfordring i USA er å slåss mot massive pengekrefter som også kontrollerer deler av den samme venstresidas egen virksomhet. Den eneste måten å trenge gjennom dette tilsynelatende ugjennomtrengelige politiske panseret på, er å arbeide utrettelig for folkelig mobilisering, spredning av alternative nyhetskilder, kritisk gjennomgang av massemedier og klare analyser av politikken som føres av maktapparatene. Det er nok en gang Davids kamp mot Goliat, men i og med at resultatet av den kampen ble som det ble, er ingenting umulig.

Samih al-Qasim:
OPPSIGELSE FRA DØDSFORSIKRINGSSELSKAPET

(Om de som begynte å tenke etter femte juni 1967)


Mine damer og herrer:
Jeg er en liten borger
Jeg leverer min oppsigelse
Til sjefen
Her er mitt kort
Han har signert
Helt nederst


Mine damer og herrer
Jeg leverer min oppsigelse
For dødsforsikringsbransjen har blitt sørgelig
Den tynger samvittigheten
Fra nå av vil jeg at navnet mitt skal skrives
På lista over de sinte
Som sluttet å danse på graver
Som trodde på sola og menneskene
Og valgte jorda og hjemlandet

Mine damer og herrer:
Her er vi
Ved korsvegen
La den druknede forbli druknet
Om han vil, og la ham utruste brannhester
Om han vil. Men hvis jeg blir
Spurt, så velger jeg
Venstresida av vegen
Sola og venstresida
Hvete og venstresida
Tårer og venstresida
Og døden inntil jorda dreier sin bane
Mot venstre

Mine damer og herrer
Ved denne anledningen husker jeg ordene fra en sang
Sunget av en omvandrende trubadur:
”Jeg våkner om morgenen og sier: Herre,
Min kjærestes hjemland er rett under mine øyne
Men jeg kan ikke gå dit
Jeg gikk til en gammel klok mann som alltid vet hva som er rett og galt
Han la fra seg boka si, snudde seg mot meg og sa:
Ditt folk vil klare det, en gang mellom morgen og kveld.”


O informasjonsministerium –
O dødens ambassadører –
I marmorbyen
O velformulerte talsmenn for døden
Dere som broderer ut ordene
Jeg leverer min oppsigelse til dere
Til dere leverer jeg min oppsigelse
Min oppsigelse fra dødsforsikringsselskapet
Jeg slutter meg til dagslysets legioner
La regnet falle
La trærne
Heve sine hoder
La fruktene modnes
I sola
Til venstre



(Dette diktet er skrevet og publisert i 1969 av den palestinske poeten SAMIH AL-QASIM, og gjendiktet fra engelsk av TOR EINAR BEKKEN)

GRAS

Legg likene i høye hauger ved Austerlitz og Waterloo
Skuff dem under og la meg jobbe -
Jeg er graset; jeg dekker alt

Og legg dem i høye hauger ved Gettysburg
Og legg dem i høye hauger ved Ypres og Verdun
Skuff dem under og la meg jobbe.

To år, ti år -
og passasjerene vil spørre konduktøren:
Hva er dette for et sted?
Hvor er vi nå?

Jeg er graset.
La meg jobbe.



CARL SANDBURG
(gjendiktet av Tor Einar Bekken)

FORSVAR

jeg syntes jo jeg måtte gjøre noe
da hele vår sivilisasjon slik vi kjenner den
var truet

så jeg valgte å reise til et ørkenland befolket av terrorister og mordere
for å hjelpe dem til å skjønne at bare de holdt opp
å forsvare seg eller legge ut bomber på vegene -

ja, så skulle vi slutte å drepe dem også.
herregud -
det er enkel logikk
eller hva?

REVOLUSJONEN KOMMER KANSKJE PÅ TV:
GIL SCOTT-HERON ER TILBAKE

(av Tor Einar Bekken)

Helt på begynnelsen av 2010 kommer 2000-tallets foreløpig mest uventede plateutgivelse; I'M NEW HERE, med den legendariske Gil Scott-Heron - samfunnskritiker, poet, romanforfatter, musiker og rap-gudfar. Det er en etterlengtet tilbakekomst for en mann som etter å ha vært blant 60- og 70-tallets viktigste stemmer falt ned i en avgrunn av rusmisbruk, fattigdom, hjemløshet og kriminalitet. I løpet av noe nær en tyveårsperiode fra begynnelsen av 90-tallet var Scott-Heron borte fra scener og studioer, og satt gang på gang i fengsel for mindre narkotikaforbrytelser og småkriminalitet. Når han en sjelden gang var omtalt i media, skjedde det helst på grunn av slike negative hendelser, eller hvis gamle plater ble utgitt på nytt. At han skulle gå i studio og spille inn nye ting - attpåtil bra ting - ble i vide kretser ansett for fullstendig usannsynlig. Som kreativ kraft var Gil Scott-Heron ansett som ferdig og utrangert.

Derfor er det svært gledelig å konstatere at han nå har kommet opp fra dypet med en utgivelse der han viser seg vital og interessant. Både viljen og evnen til å skape nye ting har tydeligvis ikke blitt knekt av nærmere to tiår på utsiden av både musikkbransjen og resten av samfunnet. Forhistorien til den nye utgivelsen er også spesiell. Platedirektør Richard Russell fra XL Records besøkte Gil Scott-Heron i fengselet, og gjorde avtale med ham om å spille inn nye ting da han slapp ut. Scott-Heron, som befant seg i dype økonomiske problemer, skjønte at dette var et tilbud han bare måtte prøve å forholde seg til og svarte ja. Etter løslatelsen jobbet han i studio med Russell, og resultatet ble utgitt på cd i februar - etter å ha vært tilgjengelig for streaming på nettet noen uker.

Før denne nye plata - og før sin lange fraværsperiode - hadde Gil Scott-Heron en lang og fruktbar karriere som forfatter og musiker. Han ble født i 1949, av to foreldre som skiltes etter kort tid. Hans far var den første svarte spilleren på fotballaget Celtic i Skottland, og hadde jamaicansk opprinnelse. Moren var amerikansk, og etter foreldrenes skilsmisse vokste Gil opp i Tennessee hos bestemora. Dette er utførlig skildret i sangen 'On Coming From A Broken Home' på den nye plata. Da bestemora døde måtte 13-årigen flytte til mora i Bronx, og fikk etterhvert universitetsstipend på grunn av sitt åpenbare forfattertalent. Drapene på Malcolm X og Martin Luther King formet ham til en politsk radikal, agiterende poet og forfatter, med boktitler som THE VULTURE og THE NIGGER FACTORY. Mange av sangene hans var ikke mindre agiterende, som f.eks 'The Revolution Will Not Be Televised', 'The Bottle', 'Angel Dust' og 'Home Is Where The Hatred Is'. Ta med andre som 'Whitey On The Moon', 'Winter In America' og 'We Almost Lost Detroit' - og bildet av en kompromissløs forfatter med en egen evne til å gjennomskue snikksnakk og svada kompletteres. Svært mange av Scott-Herons beste tekster (inklusive en versjon av 'Coming From A Broken Home') er samlet i boka NOW AND THEN - THE POEMS OF GIL SCOTT-HERON (på forlaget Canongate US), og den boka anbefales uten forbehold. Den er lett å få tak i på nettet eller hos oppegående bokhandlere.

I'M NEW HERE er ei kort plate. Den varer bare 28 minutter, og er dermed kanskje mer som en EP å regne. Det er likevel fascinerende å se hvor mye sterkt materiale Scott-Heron og produsent Russell har klart å putte inn på så liten tid. Her er sanger om oppvekst og personlige demoner, og en hjerteskjærende cover-versjon av Robert Johnsons foruroligende 'Me And The Devil'; gjort i en kald, moderne versjon som på mange vis setter standard for hvordan dagens artister kan forholde seg til ikoniske klassikere av denne typen. Plata innholder også en rekke små 'sound bytes' av noen sekunders varighet - et effektivt grep som gir en helt egen stemning. På toppen av det hele har Gil Scott-Heron, som er en av musikkverdenens mest samplede artister, samplet en av vår tids store hip-hop-stjerner, Kanye West. Dette er gjort med stil, og viser at det fortsatt er glimt i øyet til den gamle mester.

Når en stor artist kommer tilbake i platehyllene etter å vært totalt indisponert i så mange år er det lov å håpe at denne nye bølgen av kreativitet vil utvikle seg og vare ved. Faren er at Gil Scott-Heron igjen mister grepet og havner tilbake i sitt tidligere uføre. Det ville i så fall være et sørgelig tap, ikke minst for Scott-Heron personlig, men også for publikum. Derfor er det så uhyre viktig at lyttere nå gir ham en sjanse. For en mann som har fått nye sjanser i en alder av seksti år er det liten tid å miste. Foreløpig er det uklart hvorvidt han er i stand til, eller villig til å turnere, men det er lov å håpe.

OVERTRAMP I KLAVERET

(Av Tor Einar Bekken)

Om den legendariske amerikanske jazzpianisten Art Tatum (1910-1959) fortelles følgende anekdote: Tatum turnerte uavbrutt som solopianist rundt omkring i USA, og kom stadig til nye steder og nye pianoer. Pianoene var av mildt sagt varierende kvalitet, fra det ypperste av det ypperste til det dårligste av det dårlige. Hver gang Tatum (som var sterkt svaksynt) satte seg ned ved et ukjent instrument la han høyre hånd øverst i diskanten og spilte seg kromatisk nedover til basstonene i en eneste lang, hurtig bevegelse. På den måten merket han seg hvilke toner som var sure og hvilke tangenter som ikke virket. På konserten unnlot han å bruke disse, og det er høyst sannsynlig at publikum ikke la merke til denne formen for seleksjon overhodet...

Nå har det seg en gang slik at de aller fleste av oss som spiller piano i offentligheten ikke er i nærheten av Tatums tekniske og musikalske begavelse. Derfor blir vårt møte med elendige akustiske instrumenter heller preget av oppgitthet, negativitet og generelt mismot. Der Tatum var i posisjon til å kunne bestemme over instrumentet, er vi andre til en viss grad i en situasjon der instrumentet bestemmer over oss. Slikt blir det ikke nødvendigvis god musikk av.

Med dette som bakteppe er det forstemmende i dobbelt forstand å lese i seneste nummer av MUSIKK-KULTUR (bladet til Musikernes Fellesorganisasjon) at Norges eneste pianostemmerutdanning - ved Rud VGS i Bærum - nå står i fare for å bli nedlagt. Akershus fylke ønsker å få gjort den landsdekkende linja om til ei såkalt 'landslinje', slik at Staten blir den viktigste finansieringskilden. Dette har Kulturdepartementet avslått, med henvisning til pengemangel på dagens budsjett.

I følge bladet er det i dag ca sytti pianostemmere i Norge, de aller fleste lokalisert i Oslo-området og i større byer. I distriktene er det etterhvert en skrikende mangel på kvalifiserte pianostemmere, noe som medfører at mange pianister driver provisorisk nødhjelpsstemming av instrumentene før konserter, eller har med digitalpianoer som ikke trenger stemming. Dette er en uholdbar og fornedrende situasjon for musikere som har brukt store deler av sitt liv til å lære seg å beherske et av vår kulturs viktigste musikkinstrumenter. Pianoet slik vi kjenner det i dag er over to hundre år gammelt, og har inspirert musikere fra Beethoven til Cecil Taylor - fra Brahms til Keith Jarrett. Instrumentet inneholder flere tusen deler, noe som burde gjøre det innlysende at det trengs godt skolerte fagfolk til vedlikehold og reparasjon.

At mange av de aktive pianostemmerne snart er klare for pensjon tilsier også at det akustiske pianoet står i fare for å tape status i vide kretser, og ende som et eliteinstrument - kun tilgjengelig i fora som Olavshallen, Grieghallen, ymse kulturhus i sentrale strøk eller i institusjoner for høyere musikkutdanning. Slik det er nå er instrumentets anseelse allerede truet, på grunn av til dels svært trasige pianoer i klasse- og musikkrom på skoler rundt omkring i kommunene. Noen av mine elever i Kulturskolen, barn som har spilt piano i noen få måneder eller år, fortviler over instrumentenes standard, og sier de heller vil spille andre instrumenter eller elektriske keyboards. Barn er ikke dumme. De hører at et instrument ikke låter slik de forventer, og blir skuffet og frustrert over å måtte kjempe med noe som heller burde vært dratt ut på en åpen plass, dynket i bensin og brent ved solnedgang. Alternativet til slik destruktivitet er imidlertid å være konstruktiv; nemlig å sørge for at instrumentene - som ofte er gode i utgangspunktet - vedlikeholdes, stemmes og passes på året rundt. Vi snakker om kunstredskaper, ikke møbler.

Vi pianister smiler ofte halvkvalt, før vi bruker disse instrumentvrakene, eller plugger inn det digitale pianoet. Det forhindrer ikke at mange av oss finner det ytterst sørgelig å måtte konstatere at det akustiske pianoet er i ferd med å forsvinne, både fra undervisningsrom, klubbscener, og andre scener. Den store klassiske gitaristen Andres Segovia uttalte i sin tid i intervju med Studs Terkel at han alltid spilte uten elektrisk forsterkning av noe slag; slik forsterkning 'ødela gitarens poesi', mente han. Det bør være økonomisk sett relativt trygt å vedde noen kroner på at ingen konsertarrangør ga Segovia en dårlig Stratocaster-kopi og ba ham om å dra noen låter. Segovia hadde imidlertid flaks i sitt instrumentvalg, da han kunne ha med seg sin egen gitar på konsert. Der stiller vi pianister dårligere rustet, med mindre vi har bærehjelp eller tar sjansen på anabole steroider på regulær basis.

Det akustiske pianoets poesi er lite omtalt av kulturbyråkrater og andre beslutningstakere i samfunnet. Der i gården er det mer lyden av klingende mynt, knitrende sedler eller synet av tall på pc-skjermen som gjelder. Fattigdommen har mange ansikter.

HOWARD ZINN (1922 - 2010)
FOLKETS HISTORIKER

(av Tor Einar Bekken)

Den 27.januar døde den kjente amerikanske historikeren og forfatteren Howard Zinn i Santa Monica, California, 87 år gammel. Han fikk hjerteinfarkt under en svømmetur, og livet sto ikke til å redde. Med dette har den amerikanske venstresida mistet en av sine fremste intellektuelle.

Zinn er først og fremst kjent for sin banebrytende bok A PEOPLE'S HISTORY OF THE UNITED STATES, der han skildrer USA's historie nedenfra. Han går inn i historien fra slavenes, arbeidernes, kvinnenes, minoritetenes og aktivistenes perspektiv, og belyser hvordan også det amerikanske samfunnet har vokst fram som et resultat av klassekamp og stridigheter mellom grupper i samfunnet. Forholdet mellom fattig og rik, priviligert og underpriviligert er sjelden skildret med samme kraft i en historisk framstilling av en nasjons framvekst. Boka ble en bestseller av de sjeldne, og har helt berettiget oppnådd klassikerstatus innenfor moderne politisk og historisk litteratur.

Howard Zinn var i sitt lange liv og virke en omstridt forfatter, han ble ofte forsøkt kneblet av akademiske overordnede eller latterliggjort av politiske motstandere. Zinn fortsatte imidlertid ufortrødent sin virksomhet, og deltok aktivt i samfunnsdebatten til siste stund. Han var en klar og tydelig motstander av amerikanernes invasjon i Irak. I følge Zinn var det "...ikke noe flagg som er stort nok til å skjule skammen ved å drepe uskyldige mennesker, for et uoppnåelig mål...", og han deltok i demonstrasjoner og andre folkelige markeringer av krigsmotstanden.

Fra første stund var Zinn også en aktiv deltaker i borgerrettighetskampen på 50- ,60-, og 70-tallet, både som aktivist og som rådgiver for andre aktivister. Denne virksomheten førte til at han ble oppsagt som professor ved Spelman College i 1963, av åpenbare politiske årsaker. Zinn lot seg imidlertid ikke stoppe, og han har publisert en lang rekke bøker om borgerrettskampen, både som historiker og som deltaker og aktivist i det politiske og praktiske arbeidet. Han fortsatte å være en inspirasjons- og kraftkilde for alle slags progressive krefter og hans endelige innflytelse er det ennå for tidlig å vurdere med særlig stor grad av troverdighet. Det eneste som kan fastslås er at han var en positiv kraft.

Howard Zinn levde lenge nok til å se at det arbeidet han nedla oppnådde innflytelse og anerkjennelse. Hans stemme vil bli sårt savnet i den internasjonale debatten, særlig i et politisk klima som er inne i en periode hvor høyrekrefter og reaksjonært samfunnssyn får stadig større innflytelse der beslutninger treffes.

Alle som er interessert i Howard Zinns liv og forfatterskap vil finne et stort antall bøker og artikler tilgjengelig på internett. De utgjør lesning som er viktigere enn noensinne.