(Foto: Anny Marethe Vollan)(av Tor Einar Bekken)
Å være afro-amerikaner er en tilværelse som kan by på harde utfordringer i et samfunn som historisk sett har vært laget og bygget av hvite amerikanere for hvite amerikanere. Å være afro-amerikansk kunstner - forfatter, musiker, skuespiller, danser eller billedkunstner - har i tillegg medført utfordringer i forbindelse med hvordan man opprettholder sin kunstneriske sjøltillit, sin integritet og sitt uttrykksbehov i en kultur og underholdningsverden der hvite ledere og pengepugere har fått sette dagsorden. Svarte jazzmusikere på 1920-tallet forsto fort at hvite eiere av plateselskap og noteforlag hadde alt annet enn gode hensikter og rent mel i posen. Det var forventet at svarte kunstnere skulle smile pent, bukke og takke for de almissene det hvite etablissementet hadde å avgi for bidragene, og dersom de hadde suksess ble dette enda viktigere for å beholde en posisjon i kulturlivet. Historien om multibegavelsen Paul Robeson (1898-1976) er et eksempel på hvordan det kunne gå dersom man som afro-amerikaner ikke tok disse forventningene til etterretning. Han ble svartelistet, ekskludert, motarbeidet og latterliggjort, og motarbeidet fra øverste politiske hold. Det amerikanske passet hans ble beslaglagt, og anklager om spionasje og kommunistsympatier førte til reiseforbud og kollaps av en lysende internasjonal karriere som sanger og skuespiller. Da Robeson døde var han marginalisert og delvis glemt, til tross for sitt kunstneriske virke, og sin enorme innsats for borgerrettighetsbevegelsen.
På 1960-tallet begynte stadig flere afro-amerikanske kunstnere å innse at det var på tide å definere sin egen virksomhet, og å organisere arbeidet på en måte som ga dem styring over sentrale deler av formidling og rettighetsforvaltning. Uavhengige plateselskap, forleggere, gallerier, teatre og konsertscener ble etablert i mange amerikanske byer, og grovt sett kan man si at disse kulturformidlerne ble samlet i det som ofte kalles Black Arts Movement (BAM), en tilsynelatende løs bevegelse som hadde sin storhetstid fra midten av 60-tallet fram til ca 1975-76.
En som opplevde denne nybrottsperioden på nært hold, både som deltaker og observatør, er forfatteren og aktivisten Kalamu ya Salaam fra New Orleans. Han er født som Vallery Ferdinand III i 1947, og fyller 70 år i mars måned. Han skiftet navn til Kalamu ya Salaam –‘fredens penn’ på swahili – i 1970, og han er stadig aktiv og oppegående i hjembyen, både som skribent, poet, blogger, oppleser og foreleser. Han er en utrettelig formidler av egne fag- og skjønnlitterære tekster på sin egen blogg og nettsted kalamu.com, og som aktiv kulturformidler under navnet @neogriot på Twitter. Ved syttiårsjubileet er han også aktuell med en omarbeidet nyutgivelse av sin egen bok THE MAGIC OF JUJU – A CELEBRATION OF THE BLACK ARTS MOVEMENT (Third World Press), opprinnelig fra 1998. Boka oppsummerer på en engasjerende måte arbeidet BAM-bevegelsen gjorde i utviklinga og utbredelsen av en svart amerikansk litterær tradisjon. I den tiårsperioden bevegelsen nådde sitt høydepunkt fantes det et mangfold av afro-amerikanske litterære magasiner, forlag, plateselskaper, teatre, konsertscener, dansekompanier og akademiske miljøer; alle med det formål for øyet å bidra til alfabetisering og engasjement hos den svarte befolkninga. Poeter og skribenter som Amiri Baraka, Sonia Sanchez, Kwame Alexander, Marvin X, E. Ethelbert Miller, Eugene B. Redmond, Nikki Giovanni og Maya Angelou var aktive deltakere i miljøet, og bidro sterkt til at en poetisk tradisjon som ofte hadde vært utelukkende muntlig ble skriftliggjort. I tillegg var disse poetene ofte gode performance-artister og opplesere, noe som bidro til å ivareta nettopp denne muntligheten.
Salaam er en sterk og klar forkjemper for afro-amerikansk kultur. I New Orleans har han vært plateprodusent, radiomedarbeider og lærer i tillegg til andre aktiviteter, og han har også sittet i ledelsen for The New Orleans Jazz & Heritage Festival, som er en av verdens mest prestisjetunge kulturfestivaler, samt i jazzavdelinga til The National Endowment of the Arts, som bevilger føderale penger til kunstnere og kulturformål. I flere år ledet han diverse skriveprosjekter der elever fra vanskeligstilte skoler i indre byområder (‘ghettoer’ på godt norsk) arbeidet med skjønnlitteratur og annen form for tekstproduksjon. Målsettinga har alltid vært å sette svarte ungdommer i stand til å ta kontroll over eget liv så langt det lar seg gjøre, og å skape en bevissthet om at det er mulig å ivareta sin egen stemme og identitet på en positiv og konstruktiv måte; uten at alt styres av det hvite storsamfunnet. Salaam personifiserer kunstneren som aktivist; den kunstneriske praksisen er alltid rotfestet i lokalsamfunnet. Han skriver om folket, for folket og får respons fra folket…en variant av den urgamle call/response-tematikken som har vært i kulturen i århundrer.
I november, rett etter at amerikanerne hadde gått hen og valgt Donald J. Trump til USAs 45. president, møtte vi i ham New Orleans til en samtale om ulike temaer. Han var oppildnet og ivrig, og utrolig nok; alt annet enn nedbrutt over valgresultatet. Her er noen av hans betraktninger:
«Jeg har sett mye verre folk enn Trump…det er folk som ønsker å definere eller spesifisere på en spesiell måte hva det betyr å være amerikaner; i stedet for at det innebærer åpenhet og vilje til forandring ønsker de en status quo, eller å gå tilbake i tid. For mange som føler seg hvite er forandring truende for deres selvfølelse eller identitet. Derfor ønsker de seg tilbake til ei tid der det var klart – i alle fall for dem – at det å være amerikansk betød å være ‘hvit’. Så enkelt er det».
«Vi lever helt klart i ei farlig tid, men jeg tror det vil gjøre Amerika bedre til slutt. Fortida kan aldri bli framtida. Det er som en pendelbevegelse; det går fram og tilbake. Dette vil folk komme til å oppdage på mange forskjellige måter…mange har trodd at Trump kan løse problemer fordi han er businessmann, men de vil oppdage på den ene eller andre måten at det å styre et samfunn absolutt ikke er det samme som å styre en forretningsvirksomhet. Jeg har drevet med administrativt arbeid, og vet at å drive business er noe annet enn å styre annen virksomhet. Så, det kommer ikke til å funke.»
«Jeg tror Trumps velgere vil oppleve skuffelse heller enn overraskelse, og mange vil ikke helt forstå hvorfor de blir skuffet. De er tross alt i mindretall, og deres verden vil ikke bli som de ønsker. Den er som den er.»
«Det var da jeg var ungdom, gikk på high school…jeg var aktivist, demonstrerte for rettigheter og registrerte fattige svarte velgere, jeg ble jevnlig arrestert…da så jeg folk som var mye, mye verre enn Trump…så vi kommer til å overleve. Det kommer til å bli tydelig at: (1) Å styre landet er bortenfor evnene hans, (2) Det vil ikke være nok å være gammel og hvit for å lykkes på den internasjonale arena. I likhet med Brexit-kompisene sine i England vil det snart bli klart for Trump at det ikke er så enkelt å trekke seg tilbake fra verden. Brexit vil bli vanskelig for mange vanlige folk i England…vi vet ikke om det ender godt eller dårlig, men bare enkelt blir det ikke, og det var det politikerne deres løy om hele vegen…hvor enkelt det ville bli».
«Globalisering – uansett hva man måtte mene om det – vil sette dagsorden i mange, mange år framover, og på en eller annen måte må man forholde seg til det. Så Trump kan ikke isolere seg slik han ønsker..det er alle disse verdensproblemene å deale med. De er massive, og det har de nok ikke tenkt på i hans krets.»
«For oss som kunstnere er dette ei gylden tid…med bismak. Men, vi har så uendelig mye å ta tak i nå, og uansett hva man skriver om, synger om eller tegner og maler, er det tida vi lever i vi må formidle. Og all institusjonalisert kunst; symfonier, opera, ballett vil miste massive bevilgninger. De vil slite tungt. Vår afro-amerikanske kunst er ikke vant til bevilgninger. Thelonious Monk kunne holde en kvintett gående på et knapt budsjett, men symfoniorkestre kan ikke overleve overhodet i slike rammer. Trump kommer til å sette folks pensjoner opp mot bevilgninger til f.eks The National Endowment of the Arts (kulturdep.), og da er det klart hvem som vil vinne…det er ikke kulturbudsjettene. Og selvsagt, hvis vi ikke hadde bygd B-52 bombefly, så hadde vi hatt råd til alt mulig.»
«Å være afro-amerikansk kunstner i USA har alltid vært en politisk handling i seg selv. Det kommer ikke til å forandre seg. Uansett om du bare vil skrive om gresset på bakken. Før eller siden kommer noen og vil sette ei betongblokk på gresset, og da vil teksten din plutselig bli politisk likevel.»
Kalamu ya Salaams stemme er viktigere enn noensinne. Han står i en stolt svart tradisjon med rot i en hard historisk virkelighet mange har vanskelig for å ta innover seg. Som poet og aktivist er han med på å gi det svarte Amerika en stemme som ikke er pakket inn i glamour og showbiz, men som representerer dem som står i drittjobbene, eller uten jobb i det hele tatt; dem som vil merke den 45. amerikanske presidenten mer enn noen andre. I det man gratulerer med 70-årsdagen faller det naturlig å ønske ham mange flere lange og gode år, og at han fortsetter å heve stemmen til vår alles glede og nytte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar