MARY OG MAX:
MESTERLIG ANIMASJONSFILM

(av Tor Einar Bekken)

På norske kinoer går i disse dager en absolutt perle av en film. Det er ikke en stor og fancy hollywood-produksjon, heller ikke en pretensiøs euro-pudding, men tvertimot en liten australsk animasjonsfilm basert på historien om det usannsynlige brevvennskapet mellom ei lita australsk jente og en middelaldrende amerikansk mann med Aspergers syndrom. Filmen er vist til ovasjoner på filmfestivaler verden over, og er endelig å se i Norge.

Lille Mary Daisy Dinkle vokser opp i en liten gudsforlatt by i Australia, med ei alkoholisert mor og en mildt sagt fraværende far. Hun er uønsket, upopulær og utilpass, og er mye overlatt til seg sjøl og fjernsynet. De dysfunksjonelle voksne rundt henne er på ingen måte istand til å ivareta hennes behov, og hun er ofte ensom. Ved en tilfeldighet finner hun adressen til en viss Max Jerry Horowitz i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive til ham - uten å vite det minste om hvem han er - for å få svar på noe av det hun lurer og grubler på. Horowitz, som er en sterkt overvektig, ufør 44-åring med Aspergers syndrom, bestemmer seg for å svare, og dette blir opptakten til en fantastisk vakker historie om vennskap mot alle odds. Filmen er holdt i brunt/hvitt mens historien foregår i Australia, og i grått/hvitt i New York, med noen røde fargeklatter her og der. Historien er dypt gripende, og fortelles ved hjelp av animasjon der det vakre og det groteske går hånd i hånd. Skuespillere som Philip Seymour Hoffman, Barry Humphries (kjent som overdådige 'Dame Edna'), Toni Collette og Eric Bana gir stemmer til karakterene på ytterst troverdig vis. Denne filmen er simpelthen en kunstnerisk triumf for alle involverte. Den legger seg på minnet på en nesten uutslettelig måte, og er en rein oppvisning i filmatisk fortellerkunst. Her er ingen ting overflødig; ingenting forgjeves; ingenting påtrengende.

Hvordan vennskapet mellom Mary og Max utvikler seg skal ikke røpes her. Publikum er herved oppfordret til å slite seg løs fra godstolen, oppsøke kinoen og finne det ut sjøl. Det er grunn til å tro at både latter og gråt kan gjøre det nødvendig å medbringe rikelig med papirlommetørkler.