Før hadde jeg ikke orden på ting.
Ting har blitt bedre nå.
Nå har jeg fått meg kontor.
Kontor på jobben.
Jobben vil aldri mer bli den samme.
Samme hva som skjer, tenker jeg.
Jeg ser ut av vinduet for å se hva som foregår utenfor.
Utenfor foregår det ingen ting.
Ingen ting foregår inne heller, for den sakens skyld.
Skyld ikke på meg, for jeg gjør hva jeg kan.
Kan jeg klare å presse det inn i timeplanen spiser jeg lunsj først.
Først prøver jeg den nye kontorstolen.
Kontorstolen er god å sitte på.
På sida er det spaker til å regulere høyde og sittestilling med.
Med dem finner jeg akkurat riktig posisjon, og så er det tid for å prøve hjulene.
Hjulene på stolen de går rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt og rundt.
Rundt bordet kan jeg kjøre med stolen.
Stolen mestrer svingene med glans.
Glansen av det nybonede gulvet blender meg når lyset kommer inn gjennom vinduene.
Vinduene har heldigvis gardiner for å hindre noe slikt.
Slikt kan være med på å undergrave arbeidsmoralen.
Arbeidsmoralen trenger vi for å komme videre i det vi driver med.
Med disse tankene i hodet spinner jeg rundt på gulvet.
Gulvet blir glattere og glattere jo mer jeg spinner rundt.
Rundt lunsjtid er det klart for mat.
Mat for Mons.
Mon tro om de har syltetøy i kantina?
Kantina. Det blir verre.
Verre enn verst.
Verst for meg å ikke klare å komme igang igjen med jobben etter å ha spist.
Spist, som i 'spis eller bli spist', liksom.
Liksom ikke så lett i arbeidslivet idag.