MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT

MANNEN SOM VILLE BLI GLEMT

(av Tor Einar Bekken)


I april i år var det 85 år siden den afro-amerikanske poeten Bob Kaufman ble født. Det er et jubileum som ikke har vært overeksponert i norske media, til tross for at Kaufman ofte nevnes i samme åndedrag som Allen Ginsberg, Gregory Corso, Jack Kerouac og William Burroughs; forfattere med langt større synlig ettermæle. Kaufman var med andre ord en del av beat-genersajonen, som i stor grad påvirket samtidig og seinere poesi og annen diktning. Mange av beat-generasjonens poeter ønsket at poesien skulle ta tilbake sin muntlige karakter - den skulle leses høyt og framføres - og det er i denne sammenhengen Bob Kaufman er helt sentral.

Bob Kaufman ble født i New Orleans den 18.april 1925, som sønn av en tysk-jødisk mann og hans afrikansk-karibiske kone. I følge Kaufman var mora vel bevandret i okkulte ritualer og voodoo, noe han mente hadde influert ham på flere vis, mens faren var temmelig ortodoks i sin jødedom. Denne tilsynelatende usannsynlige blandingen av svært ulike kulturelle referanser har helt sikkert preget ham, men begge har høytlesing eller framføring som sentrale elementer i religionsutøving, og nettopp disse uttrykksformene ble sentrale for Kaufman i hans litterære virksomhet.

Som mange andre poeter på 40- og 50-tallet var Kaufman interessert i jazz. Mange av tidas poeter ønsket å forene poesien og jazzen, gjennom å framføre tekster akkompagnert av jazz, eller gjennom improvisasjon. Poeter kunne improvisere dikt på stedet, ikke bare akkompagnert av jazz, men som en del av bandet, i samspill med musikerne. Dette er en klar parallell til - eller forgjenger for - dagens freestyle-rappere, som improviserer rap-tekster i konkurranse med hverandre. I våre dager er slikt enkelt å dokumentere gjennom youtube eller i studio, mens det på Kaufmans tid var stor fare for at det hele forble øyeblikkets kunst - utilgjengelig for dem som ikke hadde vært tilstede der og da. Mye av Kaufmans poesi ble til på denne måten, og mye er dermed borte og glemt. Kaufman skrev ikke alltid ned tekstene sine, og en god del av det som finnes på trykk idag har overlevd fordi hans kone, Eileen, var påpasselig nok til å dokumentere det som foregikk. Dikt ble rablet ned på servietter, avispapir, i kladdebøker, på baksida av kvitteringer; et av diktene ble til og med funnet på gulvet i en kafe der Kaufman pleide å spise frokost og lunsj. Noen av tekstene hans lå også mirakuløst nok uskadd i ruinene av et nedbrent hotell, der Kaufman hadde bodd. Kaufman selv ble heller ikke skadet i brannen.

Nettopp denne vektlegginga av muntlig øyeblikkspoesi har i stor grad bidratt til at Kaufman ikke er veldig kjent i vår tid. I tillegg var han en meget eksentrisk mann, som ofte kunne støte fra seg venner og samarbeidspartnere gjennom merkelig oppførsel og upålitelig omgang med prosaiske ting som 'tidspunkter', 'avtaler' etc... Da John F Kennedy ble myrdet i 1963 avla Kaufman et taushetsløfte, som han holdt helt til Vietnamkrigen endte - elleve år seinere. Det er ikke umulig at forleggere og andre med et noenlunde jordnært og praktisk forhold til kjøp, salg og marked kan ha ansett denne typen prinsippfasthet som vanskelig å forholde seg til.

Et slikt taushetsløfte kan synes underlig for en mann som så til de grader var avhengig av språklig lyd i sin kunst. For Kaufman var lyden av diktet ofte vel så interessant og viktig som innholdet. Han anså språket som et arsenal av lyder og rytmiske muligheter, på samme måte som en improviserende musiker forholder seg til lydmulighetene instrumentet gir. Kaufman var kjent for å improvisere spontan poesi på stedet - det være seg på trikken, i drosjekø, ved kafebordet; eller et hvilket som helst annet sted der han fant det naturlig. Ofte brukte han lydene i rommet som inspirasjon, enten det var inne eller ute. Kona Eileen har sagt at hun alltid angret på at hun ikke skaffet en bærbar båndopptaker og tok opp alt mannen sa - noe som hadde vært en smal sak med nåtidas digitale muligheter...

Bob Kaufmans jazz var først og fremst bebop, spilt av Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Thelonious Monk, Miles Davis, Charles Mingus og andre av stilartens pionerer. Kaufman prøvde fra første stund å bruke bopens rytmer i sine verselinjer, men også tematisk var han ute etter å gripe musikkens spirit og intensitet. Mange av tekstene tar opp den virkeligheten svarte amerikanere levde i, ikke bare sosialt og politisk. Han beskriver kjærlighetsforhold og erotikk i samme linje som storbytrafikk og tematiserer også lyden av musikken. Selvom mange av diktene er fascinerende på papiret, er de enda mer fascinerende hvis man som leser prøver å si dem høyt - eller, hvis man tør - å rope dem ut. Kaufman veksler til tider mellom store og små bokstaver, slik at man som leser får hint om hva som skal hviskes, sies eller ropes; eller om hvordan rytmen i teksten skal vektlegges. For leseren er det bare å trå til!

Av tilgjengelige Kaufman-bøker er det først og fremst fire diktsamlinger som er verd å merke seg. Solitudes Crowded With Loneliness (1959), Golden Sardine (1960), The Ancient Rain: Poems 1956-1978 (1981) og Cranial Guitar: Selected Poems (1996). I tillegg finnes utgivelser som Abomunist Manifesto, som først ble publisert i stensilert form. Alle disse bøkene er enkle å skaffe på internett, og noen av Kaufmans dikt er også å finne på nettet, aldeles gratis. Det er ikke en enkel oppgave å oversette Kaufman til norsk - sannsynligvis ikke til andre språk heller - så en interessert leser må gå til den amerikanske originalen. Kanskje er det mulig å finne oversettelser til fransk, da Kaufman tidlig fikk en betydelig skare av fans i Frankrike, der han ble kjent som "den svarte Rimbaud".

Kaufman skal en gang ha sagt til en av sine forleggere at hans største ønske var å forbli anonym, å bli fullstendig glemt. Han døde av emfysem i 1986, men foreløpig har heldigvis ikke dette ønsket gått helt i oppfyllelse. Det er opp til oss som lesere å sørge for at Kaufmans betydelige poetiske produksjon når ut til stadig flere, slik at hans tanker om poesi som noe spontant og allestedsnærværende kan bli gyldige på alle samfunnsnivåer. Verden ville da bli et bedre sted å leve; intet mindre.