IKKE NOE TE-SELSKAP

(av Tor Einar Bekken)

Den amerikanske 'tea party'-bevegelsen, med Sarah Palin og andre i fremste rekke, fortsetter sitt reaksjonære korstog mot det som måtte finnes av opparbeidede sosiale rettigheter i det amerikanske samfunnet. Bevegelsen har fotfeste i mange lokalsamfunn, ikke bare blant rike og velstående, men også i sosiale lag der frustrasjon over den kapitalistiske økonomiens instabilitet og uforutsigbarhet er påtagelig.

For folk som ser arbeidsplasser og velferdsgoder smuldre opp foran øynene sine, kan det bli nærliggende og trygt å rope på enkle løsninger, finne syndebukker blant enkeltpersoner eller i systemer som i utgangspunktet er til for å sikre et visst element av likhet og frihet i samfunnet. For mange amerikanere blir 'frihet' redusert til et enkelt begrep som kun innebærer fravær av regler, noe som legger vegen åpen for alle som ønsker å høyne egen profitt og maksimere egen vinning på bekostning av fellesskapet. Slik blir 'tea party'-bevegelsen og deres menige medlemmer svært så nyttige idioter for grådig storkapital og nådeløse pengepugere, og de tusener av frustrerte amerikanere som ser dem med håp i blikket kan fort komme til å gå på en kraftig smell dersom bevegelsen øker sin innflytelse ytterligere.

I delstaten North Carolina, i byen Raleigh, foregår nå en kamp mot forslag som innebærer re-segregering av skolevesenet. I skolestyret i Wake County har konservative republikanere så langt lykkes med å få vedtatt at elevene skal gå på såkalte 'nabolagsskoler', noe som høres tilforlatelig ut, men som i praksis vil bety at de rike og hvite slipper å dele skole med de fattige og svarte. Skoler i North Carolina har vært integrert siden 1960-tallet, og resultatene er blant de beste i USA. Likevel ønsker altså noen å reversere en positiv utvikling, utelukkende for å destabilisere og undergrave samholdet blant ulike etniske og økonomiske grupper, og for å la sine egne barn stikke av med en større del av utdanningskaka.

For å motarbeide dette er det satt igang en aksjon, ledet av NAACP (National Association for the Advancement of Colored People – en av USAs lengstlevende borgerretighetsbevegelser) i en koalisjon med over to hundre andre større og mindre religiøse og politiske organisasjoner, blant dem AFL-CIO. NAACPs leder Benjamin T Jealous uttaler i følge peoplesworld.org at aksjonistene ikke kan eller vil godta at kampen for et bedre utdanningssystem skilles fra kampen for arbeidsplasser og bedre økonomiske løsninger. På aksjonistenes hjemmesider (hkonj.com) bebudes større demonstrasjoner mot skolestyrets vedtak, og lister over krav og kampsaker presenteres. Aksjonistene har framsatt ei liste med fjorten krav, blant annet krav om bedre boligpolitikk, rettigheter i arbeidslivet og likhet i rettssystemet.

I tillegg til arbeidet på gateplanet har NAACPs lokallag i North Carolina tatt saken til rettssystemet, noe som har medført etterforskning i regi av det amerikanske utdanningsdepartementet. NAACP har også engasjert private etterforskere, med ønske om å få fastslått at segregering truer utdanninga kvalitetsmessig.

I og med at 'tea party'-bevegelsen er på frammarsj i hele USA, følges utviklinga i Raleigh nøye, både av tilhengere og motstandere. Skulle de konservative vinne fram med sine forslag er det grunn til å frykte et vell av lignende forslag overalt hvor 'tea party'-representanter får et bein innenfor. Det ville være ytterst tragisk; et brutalt anslag mot alt som har foregått av utjevnings- og borgerrettighetsarbeid i USA siden Martin Luther Kings tid.

NAACP har tidligere lagt fram rapporter om hvordan 'tea party'-folk har gjort framstøt for å rekruttere medlemmer til ymse rasistiske organisasjoner. 'Tea party'-representanter liker å framstille seg sjøl som 'frihetskjempere' – først og fremst opptatt av skatte- og avgiftsreduksjon, mindre byråkrati, mindre offentlig inngripen, mindre regulering osv osv osv. Denne typen retorikk er velkjent, også blant høyregrupperinger i Europa (FrP her på berget), men disse standpunktene fungerer oftere som skalkeskjul for en helt annen agenda enn den som framkommer offentlig. 'Tea party'-bevegelsen er istedet yngle- og tumleplass for helt andre krefter, ei slags lekegrind for de aller mest reaksjonære. NAACPs rapporter konkluderer med at svært mange av bevegelsens representanter er i overkant opptatt av temaer som rase, nasjonalisme og bekjempelse av velferdsgoder for spesifikke etniske grupperinger. Den amerikanske grunnloven brukes kynisk til å fremme egne synspunkter, mens det sies lite om hva grunnloven åpner for med tanke på rettigheter og muligheter for å organisere samfunnet på en måte som gir flere mennesker mulighet til å nyttiggjøre seg de såkalt 'like' mulighetene. Immigrasjonsfiendtligheten er høy, blant mye annet ønsker 'tea party'-bevegelsen å fjerne grunnlovens tillegg (nr 14) om at alle som fødes i USA automatisk blir statsborger med fulle rettigheter. På den måten vil det bli mulig å kaste ut tusenvis av meksikanske innvandrere og deres barn, noe som kan sies å ville utgjøre en menneskelig katastrofe for alle dem det gjelder i praksis, og et nederlag for det som måtte være igjen av humanisme og medmenneskelighet i det amerikanske samfunnet som helhet

Til tross for at mange vanlige amerikanere tror de vil tjene på ultra-konservativ overforenkling av samfunnsproblemer, er det tvertimot big business og rikfolk som vil være umiddelbare profitører på reaksjonære løsninger. NAACP viser til samrøre mellom kjente rasister som David Duke (tidligere Ku Klux Klan-leder fra Louisiana), olje- og gassindustri og 'tea party'-organisasjonen. Mange av sponsorene er anonyme, andre tilhører rikmannseliten innen bl.a byggindustri. Millioner av dollar tilflyter 'tea party'-bevegelsen fra disse kretsene hvert eneste år, noe som i høy grad tilsier at det nok ikke er mannen i gata som først og fremst har noe å hente på at reaksjonær politikk av denne typen gjennomføres og iverksettes. Selskaper som antas å støtte 'tea party' øknomisk inkluderer Koch Brothers, BusBank og Russo,Marsh&Rogers – lista er sannsynligvis svært mye lenger.

I kjølvannet av skyteepisoden i Arizona, der den demokratiske kongressrepresentanten Gabrielle Giffords ble skutt på et politisk møte, har det vært tilløp til debatt om hvorvidt f.eks Sarah Palins politiske retorikk har medvirket til å frambringe et stadig mer hatefullt klima i den offentlige debatten. Palins ikke direkte subtile presentasjon av Giffords gjennom siktet på et skytevåpen forsøkes bortforklart på stadig mer fantasifullt vis; helt åpenbart som et resultat av at noen har erkjent at slike bilder ikke tjener saken – særlig ikke når andre tar bildeframstillinga alvorlig og forsøker å omsette teori til praksis. Mannen som skjøt, Jared Loughner, var muligens i psykisk ubalanse, noe som ikke på noe vis fjerner ansvar fra 'tea party'-bevegelsen og deres hang til sterke retoriske virkemidler. Sheriff Clarence Dupnik, som var svært tidlig ute med å påpeke forbindelsen mellom høyreekstrem retorikk og skuddene i Arizona, motarbeides nå på flere nivåer av representanter for 'tea party'-vennlige organisasjoner. Sterke krefter i bevegelsen arbeider for å få tilbakekalt sheriffens mandat, noe som i og for seg er ironisk når man tar med i betraktninga at Dupnik er en gammeldags, konservativ sheriff som i alt sitt virke har framstått som innvandringskritisk og lite liberal.

President Obama og resten av den amerikanske offentligheten har en formidabel oppgave i å bekjempe og motarbeide de brungrumsete strømningene som i stadig sterkere grad kommer til overflaten gjennom 'tea party'-bevegelsens mange kanaler. Den jevne amerikaner vil på sikt få sine levekår og sosiale rettigheter undergravd og utarmet hvis ikke ultra-høyre i tiltagende grad får kjepper stukket i hjulene. Ei slik utvikling vil kunne legge det politiske og velgermessige grunnlaget for fascistisk innflytelse i maktapparatet, og da vil resten av verden også være tapere.