(hei, virkeligheten, her kommer jeg på kaffe)

Det var en dag jeg følte meg veldig likegyldig
og lite interessert i det som foregikk rundt meg
at jeg plutselig kom på at hvis jeg bare mente noe om saker og ting
så ville alt bli så mye bedre,
både for meg sjøl og for alle dem
som bare satt rundt i stuene og brant etter å få vite hva nettopp jeg
faktisk mente om alt mulig.
Det er jo så mye som foregår, tenkte jeg,
både i avisene og på tv og i bladene -
ja til og med i virkeligheten,
og det var kanskje det som var mest spennende
å fundere over.
Enn at noen sier og gjør ting på ordentlig, tenkte jeg,
og så kommer avisene og bladene og tv og forteller om det,
og så kan jeg mene noe om alt sammen, enten
i avisene eller i bladene på tv eller i virkeligheten, men
jeg skjønte fort at jeg måtte holde meg til virkeligheten for i
avisene og bladene og på tv er det bare noen få som slipper inn,
hvis de da ikke har det som de kaller sterke meninger i motsetning til helt vanlige, kanskje til og med litt svake meninger, og det vil vi ikke ha, for det blir
nesten som kaffe, og den bør være litt sterk, men ikke for mye heller.
Kaffe må ikke være svak, for da er det noen som synes den blir som piss, og da kan vi jo
bare fantasere om hvordan svake meninger blir mottatt, ikke sant.
Samtidig er det som sagt viktig at kaffen ikke blir for sterk, for da kan den bli oppfattet som sur,
og da er det akkurat som det ikke gjelder lenger at kaffen er sterk, da er det bare
det sure som gjelder, og det er nettopp det vi ikke vil ha.
Og ihvertfall ikke avisene, eller bladene, eller tv -
der må alle være sterke, men blide,
synes ihvertfall jeg, og er det noe jeg veit, så er det nettopp det.
Jeg måtte bare begynne å mene saker og ting.
Men, ikke før jeg hadde tatt ordføreren, statsministeren og kongen med på råd.
Hei, ordfører, sa jeg til ordføreren som polerte kjedet sitt så mye at det var vanskelig å konsentrere
seg om hva som ble ment der i gården, men jeg skjønte ihvertfall at det var viktig å ha sterke
meninger på rådhuset også, og gjerne sånne som hjalp folk til å få det bedre
enten de skjønte det sjøl eller ikke. Statsministeren hadde ikke kjede, men dressen var ganske
fin, og han mente det samme som ordføreren, kanskje litt svakere. Lykke til, sa han.
Kongen på sin side fikk ikke lov til å mene noe, så det var ikke godt å si om det var sterke
eller svake meninger som sto på dagsorden der, men skal vi dømme etter kaffen som bølget svakt i porselenet er det bare å fantasere om hvordan de ville bli mottatt.
Dattera mi mener mye, sa kongen, og gubben hennes også,
men jeg er redd for at virkeligheten ikke alltid stemmer med kartet, eller var det terrenget,
og da blir det ikke så lett.
Sa altså kongen.
Så derfor tok jeg kontakt med virkeligheten
og satte i gang.