Å, var jeg en sangfugl - om Florence Foster Jenkins og drømmen om å opptre

Å, VAR JEG EN SANGFUGL – OM FLORENCE FOSTER JENKINS OG DRØMMEN OM Å OPPTRE

(av Tor Einar Bekken)

I skrivende stund går filmen om Florence Foster Jenkins på norske kinoer, med Meryl Streep i sedvanlig storform i rollen som den grandiose sopranen uten nevneverdig innblikk i egne vokale ferdigheter. I storslagent samspill med en sjeldent god Hugh Grant gir hun til beste et portrett av et sammensatt menneske, et menneske med store utfordringer, men med en rørende kjærlighet til musikken og til det å formidle. Her hjemme har Hege Schøyen framstilt Jenkins scenisk med stor suksess, og historien om henne fascinerer stadig nye mennesker. Selvom vi på mange måter har hatt vår egen Jenkins her på berget – Olga Marie Mikalsen – er Florence Foster Jenkins ubestridt internasjonalt som en såkalt 'talentløs' operasanger; en utøver som i sin ubehjelpelighet kolliderer så voldsomt med operagenrens krav til perfeksjonisme at vi som tilhørere ikke vet hvordan vi skal reagere. Man ler i sjølforsvar, eller man blir sittende målløs, men det er umulig å stille seg likegyldig til det man hører, særlig fordi man hele tida ser det store alvoret og den dype innlevelsen som ligger bak den hjelpeløse framføringa. Dette spennet mellom topp og avgrunn er vakkert skildret i Streep sin rolletolkning, og som kinopublikum setter vi latteren godt fast i halsen med jevne mellomrom.

Så hvem var da denne berømte og beryktede sangeren? Hvordan var det mulig å ha en 'karriere' som klassisk sanger med de åpenbare begrensningene Jenkins hadde? Det kan det være mange og sammensatte svar på, også utover det åpenbare faktum at hun hadde store økonomiske ressurser, noe som gjorde det mulig å betale seg fram her i verden.

Narcissa Florence Foster ble født i Pennsylvania i 1868. Familien Foster var rike landeiere, og som i så mange andre overklassefamilier var det ansett som dannet å gi døtrene musikkundervisning. Florence tok pianotimer, og var et åpenbart talent. Fra hun var sju år opptrådte hun som pianist på mange konserter, og på slutten av 1870-tallet spilte hun i Det Hvite Hus for daværende president Rutherford Hayes. Florence Foster sa sjøl at disse opptredenene i barndommen ga henne en livslang lyst til å opptre, og at det å stå på scenen var noe hun levde for.

Kjærligheten til musikken var sterk, men da hun ytret ønske om å studere musikk i Europa satte faren foten ned og nektet å gi verken tillatelse eller penger til slike sysler. Dette førte til at Florence, sansynligvis i desperasjon, rømte med den eldre kjæresten Frank Jenkins og giftet seg med ham i 1885. Dessverre for Florence var Frank Jenkins en god gammeldags horebukk; en rundbrenner av rang, noe som etter sigende førte til at han smittet henne med syfilis på bryllupsnatta. Da Florence fant ut dette tok hun ut skilsmisse, og hadde aldri kontakt med Jenkins igjen. Like fullt beholdt hun etternavnet resten av livet.

Florence fortsatte å spille piano, og arbeidet også som pianolærer for barn, helt til hun pådro seg en skade i den ene armen som gjorde det umulig å fortsette som pianist. Hvorvidt dette var en fysisk skade etter ulykke, eller en virkning av nerveskader etter syfilis er vanskelig å si, men syfilis, som var en uhelbredelig sykdom på denne tida, kan sakte men sikkert sette sentralnervesystemet ut av spill, noe som kanskje også kan gi en mulig forklaring på hvordan enhver form for musikalsk evne tilsynelatende forlot henne etterhvert som tida gikk.

Fra begynnelsen av 1900-tallet befant Florence Foster Jenkins seg i New York, der hun kastet seg inn i sosietetslivet med brask og bram. Etter å ha blitt gjort arveløs da hun giftet seg med Jenkins, var hun tatt til nåde igjen av familien, og arvet betydelige pengesummer da faren døde i 1909. Samme år traff hun en engelsk Shakespeare-skuespiller ved navn St.Clair Bayfield, som ble hennes livspartner resten av livet. Bayfield var av adelig britisk avstamning, om enn ikke 'ekte', og han hadde ingen rett til bestefarens jarletittel. Før han kom til USA hadde han seilt verden rundt som eventyrer og skuespiller i engelske produksjoner, og fra 1902 spilte han på Broadway. Bayfield og Foster Jenkins holdt sammen i tykt og tynt, og han fungerte som hennes manager og organisator helt til hun døde. I filmen er det Hugh Grant som på forbilledlig vis tolker den erkebritiske gentleman'en som til tross for sine utskeielser med andre kvinner helt tydelig elsker sin Florence. Flere av scenene med Streep og Grant er finstemte og vakre, der begge disse to karakterene kommer til liv som hele mennesker, ikke bare som de latterliggjorte sjablongene de fort kunne ha blitt.

Fra 1912 begynte Florence Foster Jenkins å holde konserter i private settinger, der den øverste sosietet samlet seg for å høre henne. Hun var formann i Verdi-klubben (komponisten; ikke en plass for 'verdier' av ymse slag) og en lang rekke andre foreninger til musikkens fremme. Hun sang utelukkende i slike private sammenhenger, og det er uklart om hun egentlig hadde innsikt i hvordan hun låt. Ofte var hun tilsynelatende ikke helt klar over at publikum lo av henne, samtidig som hun også var svært nøye med å holde kritikere og utenforstående unna konsertene. Billetter ble utelukkende solgt til folk som var personlig invitert på forhånd, og etter sigende skrev hun også til tider positive anmeldelser av sine egne konserter, i tillegg til den gode, men tvetydige, kritikken fra mange av hennes støttespillere. Tilsynelatende positive ord som 'unik' og 'uforlignelig' kamuflerte ofte dårlig kritikk, eller kritikk som ikke sa rett ut hvordan det sto til. Mange mente derimot at Foster Jenkins var fullstendig klar over hvordan hun låt, men at kjærligheten til musikken og det å opptre og formidle satte slike 'detaljer' fullstendig i skyggen.

Som 76-åring, i 1944, tok hun imidlertid skrittet fullt ut, og booket sjølveste Carnegie Hall til konsert. Kritikken var nådeløs, noe som sjokkerte henne på mange vis. Billettsalget kunne denne gangen ikke kontrolleres med jernhånd av Foster Jenkins og Bayfield sjøl, noe som gjorde at det var fritt fram for kritikere og negativt innstilte publikummere. Artikler i avisene dagen derpå var preget av latterliggjøring og nedlatenhet. En av kritikerne kalte det hele 'en underlig massespøk', og igjen var det uklart hvem som egentlig holdt hvem for narr; om Foster Jenkins forsto hva som foregikk, eller om publikum i det hele tatt hadde forventet noe som helst da de gikk på konsert.

Noen dager etter konserten fikk Florence Foster Jenkins et hjerteinfarkt, og døde en måned seinere i hotellsuiten sin på Manhattan. Hun hadde levd med ubehandlet syfilis i nesten seksti år, noe som på mange måter var en enorm prestasjon i seg sjøl, og det er som nevnt ovenfor i ettertid blitt spekulert på om dette kunne være årsaken til at hun mistet kontroll over stemmen, og over musikalske virkemidler som rytme, tonehøyde og uttale av sangtekster. Sykdommen hadde ingen virksom behandling før penicillinet ble oppdaget og tatt i bruk, og gamle 'behandlingsmåter' som involverte bruk av kvikksølv og arsenikk kan ha bidratt til hørselstap og andre svært ugunstige bivirkninger.

Historien om Florence Foster Jenkins er ikke bare historien om ei gal overklassedame med mangelfull sjølinnsikt. Det er også en vakker historie om kjærlighet og dedikasjon, og om å ha drømmer og vilje. Det er historien om hvordan ei ung jente i et sterkt patriarkalsk samfunn motarbeides av egen familie, lures med påfølgende livsvarige konsekvenser av en rundbrenner, får drømmer ødelagt og latterliggjøres av verden. Samtidig er det historien om personlig mot, beinhard stå-på-vilje og en mot-alle-odds fandenivoldskhet som er ganske uovertruffen. På mange måter er det også en prolog til vår tids enorme muligheter til sjøleksponering; nettplattformer som youtube og soundcloud formelig flommer over av mer eller mindre amatørmessige opptak og innspillinger av musikere på alle slags nivåer. På Jenkins' tid ville de forblitt i obskuritet; nå kan alle potensielt nå ut til alle verdens hjørner og avkroker med sine musikalske bidrag. Det menneskelige behovet for å bli sett og hørt kjenner ingen grenser.

Den svært severdige filmen om Florence Foster Jenkins bidrar til å vise oss dette, og anbefales helhjertet. Den viser oss også sannheten i Foster Jenkins' eget berømte utsagn "Folk kan si jeg ikke kunne synge, men ingen kan si at jeg ikke sang".
Bedre kan det ikke formuleres. Det er et eksempel til etterfølgelse.