OVERTRAMP I KLAVERET

(Av Tor Einar Bekken)

Om den legendariske amerikanske jazzpianisten Art Tatum (1910-1959) fortelles følgende anekdote: Tatum turnerte uavbrutt som solopianist rundt omkring i USA, og kom stadig til nye steder og nye pianoer. Pianoene var av mildt sagt varierende kvalitet, fra det ypperste av det ypperste til det dårligste av det dårlige. Hver gang Tatum (som var sterkt svaksynt) satte seg ned ved et ukjent instrument la han høyre hånd øverst i diskanten og spilte seg kromatisk nedover til basstonene i en eneste lang, hurtig bevegelse. På den måten merket han seg hvilke toner som var sure og hvilke tangenter som ikke virket. På konserten unnlot han å bruke disse, og det er høyst sannsynlig at publikum ikke la merke til denne formen for seleksjon overhodet...

Nå har det seg en gang slik at de aller fleste av oss som spiller piano i offentligheten ikke er i nærheten av Tatums tekniske og musikalske begavelse. Derfor blir vårt møte med elendige akustiske instrumenter heller preget av oppgitthet, negativitet og generelt mismot. Der Tatum var i posisjon til å kunne bestemme over instrumentet, er vi andre til en viss grad i en situasjon der instrumentet bestemmer over oss. Slikt blir det ikke nødvendigvis god musikk av.

Med dette som bakteppe er det forstemmende i dobbelt forstand å lese i seneste nummer av MUSIKK-KULTUR (bladet til Musikernes Fellesorganisasjon) at Norges eneste pianostemmerutdanning - ved Rud VGS i Bærum - nå står i fare for å bli nedlagt. Akershus fylke ønsker å få gjort den landsdekkende linja om til ei såkalt 'landslinje', slik at Staten blir den viktigste finansieringskilden. Dette har Kulturdepartementet avslått, med henvisning til pengemangel på dagens budsjett.

I følge bladet er det i dag ca sytti pianostemmere i Norge, de aller fleste lokalisert i Oslo-området og i større byer. I distriktene er det etterhvert en skrikende mangel på kvalifiserte pianostemmere, noe som medfører at mange pianister driver provisorisk nødhjelpsstemming av instrumentene før konserter, eller har med digitalpianoer som ikke trenger stemming. Dette er en uholdbar og fornedrende situasjon for musikere som har brukt store deler av sitt liv til å lære seg å beherske et av vår kulturs viktigste musikkinstrumenter. Pianoet slik vi kjenner det i dag er over to hundre år gammelt, og har inspirert musikere fra Beethoven til Cecil Taylor - fra Brahms til Keith Jarrett. Instrumentet inneholder flere tusen deler, noe som burde gjøre det innlysende at det trengs godt skolerte fagfolk til vedlikehold og reparasjon.

At mange av de aktive pianostemmerne snart er klare for pensjon tilsier også at det akustiske pianoet står i fare for å tape status i vide kretser, og ende som et eliteinstrument - kun tilgjengelig i fora som Olavshallen, Grieghallen, ymse kulturhus i sentrale strøk eller i institusjoner for høyere musikkutdanning. Slik det er nå er instrumentets anseelse allerede truet, på grunn av til dels svært trasige pianoer i klasse- og musikkrom på skoler rundt omkring i kommunene. Noen av mine elever i Kulturskolen, barn som har spilt piano i noen få måneder eller år, fortviler over instrumentenes standard, og sier de heller vil spille andre instrumenter eller elektriske keyboards. Barn er ikke dumme. De hører at et instrument ikke låter slik de forventer, og blir skuffet og frustrert over å måtte kjempe med noe som heller burde vært dratt ut på en åpen plass, dynket i bensin og brent ved solnedgang. Alternativet til slik destruktivitet er imidlertid å være konstruktiv; nemlig å sørge for at instrumentene - som ofte er gode i utgangspunktet - vedlikeholdes, stemmes og passes på året rundt. Vi snakker om kunstredskaper, ikke møbler.

Vi pianister smiler ofte halvkvalt, før vi bruker disse instrumentvrakene, eller plugger inn det digitale pianoet. Det forhindrer ikke at mange av oss finner det ytterst sørgelig å måtte konstatere at det akustiske pianoet er i ferd med å forsvinne, både fra undervisningsrom, klubbscener, og andre scener. Den store klassiske gitaristen Andres Segovia uttalte i sin tid i intervju med Studs Terkel at han alltid spilte uten elektrisk forsterkning av noe slag; slik forsterkning 'ødela gitarens poesi', mente han. Det bør være økonomisk sett relativt trygt å vedde noen kroner på at ingen konsertarrangør ga Segovia en dårlig Stratocaster-kopi og ba ham om å dra noen låter. Segovia hadde imidlertid flaks i sitt instrumentvalg, da han kunne ha med seg sin egen gitar på konsert. Der stiller vi pianister dårligere rustet, med mindre vi har bærehjelp eller tar sjansen på anabole steroider på regulær basis.

Det akustiske pianoets poesi er lite omtalt av kulturbyråkrater og andre beslutningstakere i samfunnet. Der i gården er det mer lyden av klingende mynt, knitrende sedler eller synet av tall på pc-skjermen som gjelder. Fattigdommen har mange ansikter.