KRIGEN MOT AMERIKANSKE VENSTREKREFTER

(av Tor Einar Bekken)


Den norske utgaven av månedsavisa LE MONDE DIPLOMATIQUE trykker i februarnummeret en meget opplysende og interessant artikkel av Alexander Cockburn, journalist og redaktør av nyhetsbrevet Counterpunch. Artikkelen tar for seg hvordan den amerikanske venstresida gjennom de siste femti år har blitt gradvis utarmet og til dels underlagt det Demokratiske partiet. Videre skildrer han hvordan f eks miljøbevegelsen har vært økonomisk avhengig av såkalte 'non-profit'-stiftelser - dvs privateide stiftelser som har fått skattefritak for å gi pengestøtte til ymse saker av samfunnsmessig interesse. Disse sakene er nødvendigvis håndplukket ut fra næringslivets og de private pengegivernes egne motiver og interesser, noe som fører til at enhver kontroversiell eller radikal tilnærming avvises og motarbeides. Cockburn konkluderer med at det han kaller den 'progressive sektoren' på denne måten blir en 'avstøpning av næringslivet'. Han trekker også paralleller til utdanningssektoren, der pengegaver og veldedige donasjoner fra næringslivet er helt avgjørende for finansieringen av studieretninger og forskning. På denne måten har altså pengekreftene klart å kjøpe seg inn i venstresida, slik at alle har blitt en del av det Noam Chomsky kaller 'The Business Party' - et totalt omsluttende politisk bilde som i praksis gjør alle, uavhengig av parti- og gruppetlilhørighet, til høyrepolitikere eller marionetter for dem som egentlig styrer; pengefolket. Det er en prestasjon som setter mange totalitære systemer i skyggen med klar margin.

Cockburns triste oppsummering av hvordan det står til med den amerikanske freds-, kvinne-, homo-, fag- og borgerrettsbevegelsen er vond lesning, men ikke desto mindre viktig. Venstresida i USA har vært gjenstand for en bakvaskelse og motarbeidelse som savner sidestykke. De samme mekanismene er i sving internasjonalt, og det er derfor nyttig å lese Cockburns analyse av hvordan progressive krefter har blitt bortimot nedkjempet med pengemakt og renkespill.

I tillegg til subtile økonomiske pressmetoder er det viktig å ha klart i minnet at den amerikanske venstresida og dens representanter har vært gjenstand for drap, vold, trakassering, utfrysning, yrkesforbud, streikebryteri, latterliggjøring og demonisering - for å nevne noe. Alt sammen gjennomført med bortimot imponerende presisjon av det politiske, økonomiske og kulturelle etablissement. Noe av dette kan det være interessant å oppsummere kort.

Drap på politiske motstandere er ingen ny - og heller ingen amerikansk - oppfinnelse. Likefullt må denne framgangsmåten sies å være effektiv, om enn ikke spesielt subtil. Drapene på politiske personer som Kennedy-brødrene, Malcolm X og Martin Luther King er kjente og gjennomdebatterte hendelser. I tillegg har vi mer ukjente drap, så som mordet på Fred Thompson (Black Panther-agitator) og henrettelsen av Stanley 'Tookie' Williams (eks gjengleder fra Los Angeles, som ble barnebokforfatter og kriminalitetsmotstander i fengselet). Det sier seg selv at frykten for å bli tatt av dage legger en relativt effektiv demper på mange menneskers behov for, eller mot til, å engasjere seg politisk i radikale grupperinger. Politiske drap oppnår ikke nødvendigvis å kneble politiske retninger helt og holdent, men vil nødvendigvis være en bremsekloss i rekrutteringen av lederskikkelser, synlige politikere og aktivister.

Amerikanske progressive har også vært effektivt forfulgt med loven i hånd. Gus Hall, som var leder i det amerikanske kommunistpartiet i en mannsalder, satt i fengsel ved flere anledninger. Bakgrunnen for disse fengselsoppholdene var helt åpenbart at Hall ikke bekjente seg til rådende oppfatninger av hva som var 'amerikanske' verdier. Senator Joseph McCarthys senatskomite for undersøkelse av 'uamerikansk' virksomhet hadde en klam hånd over så og si alt som foregikk i det amerikanske samfunnet på 1950-tallet, og lite skulle til for å bli straffeforfulgt eller frosset ut fra arbeidslivet, samt det generelle gode selskap. Ei seinere gruppering som var spesielt interessant for overvåkere og politi-infiltrering var The Black Panther Party. Lederskikkelser som H.Rap Brown (Jamil Al-Amin), nevnte Fred Thompson, Stokely Carmichael (Kwame Ture) og Mumia Abu-Jamal har alle vært utsatt for politimetoder og retterganger som kunne trenge en kritisk gjennomgang. I dette selskapet finner vi også Angela Davis, som i sin tid figurerte på lista over FBIs mest ettersøkte, og som gjentatte ganger har blitt forsøkt fjernet fra sin stilling som universitetsprofessor, forsker og forfatter på grunn av sine samfunnskritiske bøker, artikler, pamfletter og generelle aktivisme. Yrkesforbud er sannsynligvis det oftest benyttede virkemidlet for å bekjempe organisering og politisk dissens. Nå i 2010 er det mulig å følge med i en konkret sak fra den lille delstaten Rhode Island, der alle lærerne ved en skole har blitt kollektivt oppsagt fordi fagforeninga ikke ville godkjenne rektors planer for videre drift av skolen og forslagene til organisering av lærernes arbeidsdag og -oppgaver. I et samfunn der sosiale sikkerhetsordninger som f eks arbeidsledighetstrygd er mangelfulle eller til og med stigmatisert, er det klart at å bli frosset ut fra yrkeslivet er så dramatisk at folk flest gjør hva de kan for å unngå at noe slikt skal skje. Mangelen på sosiale velferdsgoder bidrar dermed virkningsfullt til å hemme faglig organisering og politisk arbeid på grasrotnivå.

I sin korte pamflett MANUFACTURING CONSENT ('Å produsere enighet) skriver språkforskeren og debattanten Noam Chomsky om hvordan propagandamakeri og villedende presentasjon av manipulerte nyheter brukes til produsere en generell 'enighet' i befolkninga om hva som er viktig i samfunnet. Han skildrer hvordan fagforeninger og andre folkelige bevegelser ble effektivt demonisert ved at de ble presentert i media som motstandere av samfunnets generelle interesser (som var storkapitalens interesser), og som trøbbelmakere og anti-amerikanere. Ved å lede folks oppmerksomhet vekk fra politiske saker og heller legge fram vage, innholdsløse termer som 'amerikanisme' og 'patriotisme' fikk etablissementet store grupper til å tro at organisering og faglig arbeid var 'anti-amerikansk' og 'anti-patriotisk' - med andre ord noe som var farlig for landet og dem selv. I og med at ingen amerikanere ønsker å framstå som motstandere av sitt eget land, kveles forsøk på politisk spørsmålsstilling og problematisering raskt, enkelt og effektivt. Parallellen til George W Bush og hans patriotiske sentimentalisme ved oppstarten av krigene i Afghanistan og Irak er åpenbar. Som Chomsky skriver; medarbeiderne i PR-industrien er ikke der 'for moro skyld'.

Alexander Cockburn bruker også deler av sin artikkel på å drøfte hvordan det Demokratiske partiet nå har utryddet sin egen venstreside, slik at president Obama kan fortsette å gjennomføre den nyliberale agendaen han har arvet fra sine umiddelbare forgjengere Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Venstresidas formidable utfordring i USA er å slåss mot massive pengekrefter som også kontrollerer deler av den samme venstresidas egen virksomhet. Den eneste måten å trenge gjennom dette tilsynelatende ugjennomtrengelige politiske panseret på, er å arbeide utrettelig for folkelig mobilisering, spredning av alternative nyhetskilder, kritisk gjennomgang av massemedier og klare analyser av politikken som føres av maktapparatene. Det er nok en gang Davids kamp mot Goliat, men i og med at resultatet av den kampen ble som det ble, er ingenting umulig.