ET LIV SOM LYTTER
Om Studs Terkels siste bok

(av Tor Einar Bekken)

I oktober 2008, bare noen dager før Barack Obama ble valgt til USAs første svarte president, døde den kjente journalisten og forfatteren Louis 'Studs' Terkel i sitt hjem i Chicago, 96 år gammel. Terkel var en levende legende i amerikansk journalistikk, både som radiomann og forfatter av bøker der han formidlet det han kalte "muntlig historie" - transkriberte intervjuer med folk fra alle samfunnslag om hverdagslige ting som arbeid, oppvekst, sosiale forhold, politikk, historie og kultur. Han er kanskje mest kjent for bøkene HARD TIMES (om depresjonstidas USA), WORKING (intervjuer med folk om hva de tenker om jobben sin), THE GOOD WAR (om den andre verdenskrigen), AND THEY ALL SANG (intervjuer med musikere fra alle slags genre) og sjølbiografien TOUCH & GO. Alt i alt foreligger tretten slike muntlige historiebøker, i tillegg til artikler, transkriberte radioprogrammer, essays og portretter. I løp av sine 96 år var Terkel uhyre produktiv, og helt til det siste fulgte han den amerikanske samfunnsdebatten nøye. Han håpet intenst å leve lenge nok til å se at USA fikk sin første svarte president, men det rakk han ikke.

Terkel var i alt sitt virke opptatt av å fortelle historiene til arbeidsfolk og såkalte vanlige mennesker, men han hadde også personer som Bob Dylan, Andres Segovia, Woody Guthrie og Alan Lomax foran mikrofonen. Tidligere medlemmer av Ku Klux Klan, gangstere, immigranter, politikere, drosjesjåfører, barpianister, ishockeyspillere, brannmenn, dommere og profesjonelle svindlere - for å nevne en brøkdel av intervjuobjektene i Terkels bøker - kommer alle til orde i større eller mindre grad, noe som gjør at lesernes forståelse av historien blir usedvanlig mangefasettert og lite stereotyp. For sitt journalistiske virke har Terkel mottatt en lang rekke priser, bl.a Pulitzer-prisen og Prix Italia.

Som en ettertanke etter dette livet som lytter og intelligent spørsmålsstiller kom det i 2009 ut ei lita bok med den treffende tittelen 'P.S.' (New Press). Den består av papirer Terkel fant og gjenoppdaget da han lette gjennom kontoret sitt etter stoff til sjølbiografien sin. I følge ham sjøl hadde han ikke vært inne på arbeidsrommet på flere år - muligens en sannhet med modifikasjoner - og papirer var å finne overalt, i bokhyller, under bokstabler, i skuffer og skap, på gulvet og bak sofaen. Som om ikke dette var nok fantes også kasser med gamle lydbånd, fulle av uredigerte samtaler med alle slags mennesker. Ut av dette kreative overflødighetshornet kommer altså råmaterialet til denne siste boka fra Terkels penn, som han rakk å se påbegynt.

I tillegg til en lang rekke mindre tekster om oppvekst og ungdom i Chicago, inneholder boka et par riktig gode intervjuer. Det viktigste er et usedvanlig skarpt intervju med den svarte forfatteren James Baldwin, som etter å ha levd i sjølvalgt eksil i Europa, vendte tilbake til USA i 1961. Baldwin, som døde i 1987, får snakke lenge og godt om forholdet mellom svarte og hvite i USA, og mange av hans synspunkter er like viktige og minst like aktuelle i dag, til tross for at Det Hvite Hus nå er bebodd av en svart mann. Terkels stemme tilkjennegir seg fra tid til annen med meget velformulerte og gode spørsmål; hele intervjuet burde holdes fram som skoleeksempel på god intervjuteknikk og seriøs, undersøkende journalistikk. Et av Baldwins mange poenger er hvordan han som svart mann er usynlig i det hvite USA - eller synlig bare slik som hvite ønsker å se ham. Han snakker videre om hvordan svarte menn daglig ydmykes gjennom sosiale og politiske samfunnsforhold, og om hvordan han sjøl skammet seg over å være svart, fordi han egentlig ikke visste hva det å være svart egentlig innebar. Det er rystende tanker, glitrende formulert av en av forrige århundres ypperste ordkunstnere - i intervju med en journalistmester av høyeste rang. Baldwins tanker danner forøvrig et interessant bakteppe for mange av dagens svarte borgerrettighetskjempere, som frykter at Obamas plass i Det Hvite Hus skal kunne brukes av reaksjonære krefter til ytterligere benekting av den svarte befolkningas historie. Det er en tendens til å ville si at med en svart president er alt fryd og gammen for svarte; rasismen er tilsynelatende avviklet. På mange måter får Baldwin det siste ordet ennå i dag når han sier - i 1961 - at USA ikke egentlig aner hva det som nasjon har gjort mot svarte amerikanere, og at landet som helhet dermed ikke aner hva det har gjort mot seg sjøl.

I tillegg til det foruroligende, gripende intervjuet med Baldwin, inneholder 'P.S' også et intervju med tekstforfatteren E.Y.Harburg, som blant mye annet har teksten til eviggrønne "Somewhere Over The Rainbow" på samvittigheten. Han sier at alt skrivearbeid bør være rotfestet i sosial oppmerksomhet og engasjement. I stedet for å sutre over at ting er ille, sier Harburg, bør man heller fortelle hva som er ille med dem - og hvorfor det er som det er...

Det er en målestokk Studs Terkel muligens ville applaudere. Det gjør godt å vite at Terkels mangeårige virke i amerikanske medier er vidt tilgjengelig, og det er forfriskende å lese journalistikk som er så fri for publikumsfrieri og tabloide vinklinger.